Løsrevet fra følelser.

Ja hva betyr det? Det har jeg lurt på i mange år.

Det er ikke sikkert noen er så dumme som meg og har misforstått slik jeg har gjort, men i tilfelle det er noen så vil jeg nevne det. Da jeg hørte religiøses mål var løsrivelse trodde jeg det måtte bety avstand og nesten ingen kontakt, fordi jeg skjønte ikke hva det å romme betydde, fordi jeg ikke klarte å romme følelser. Å romme tok tid å skjønne hva innebar, og det var ganske uheldig fordi jeg trodde jeg var helt "lost" når jeg ble overveldet og badet i følelsene mine, fikk hodet under "vannet" etc. Løsrivelse er å ikke identifisere seg med følelsene og bli deres fange, men å ha kontakt, romme de, men ha plass til tankeinnspill også! Det er ikke det minste galt i å føle, det er mer usunt å ikke føle vil jeg heller si. Å ikke være løsrevet fra følelsene er å slå eller kjefte når man er sint f.eks.

Å være fri nok til å kunne bevege seg fritt mellom sine forskjellige lag (fysisk, eterisk, astralt, mentalt og kausalt) er viktig for meg, også sammen med andre mennesker, fordi vi har fokuspunktet i kun en av disse kroppene av gangen og omstendighetene skifter.

Jeg er emosjonell. Kan reagere veldig raskt og svært kraftig. Jeg hengir meg helt til følelsene når jeg er alene og kan da få en avstand fordi jeg er så i ett med dem at jeg får mer rom, større perspektiv. Jeg har lurt på om dette er en helt feil måte å takle følelser på, men jeg liker å miste kontrollen sånn. Får nærmest anfall om noe svært urettferdig har hendt.

 Da jeg var tenåring fikk jeg bulimi når jeg ble svært opprørt. Nå lar jeg meg heller innhente av følelsene istedenfor å handle ut fra dem,"ute av meg". Da jeg hadde bulimi tok jeg ikke følelsene på alvor. Jeg hadde lært det hjemmefra. Jeg spurte meg ikke hva jeg følte og hvorfor for så å kunne finne en løsning. Jeg var ikke vant til å bli spurt om "hvordan har du det" etc. Det var intuisjonen min som anbefalte meg å gjøre det en gang. Etter det har jeg gjort det. Og bulimien forsvant samtidig. Fordi da begynte jeg å gråte, og skammen rant av meg, all møkka som var kastet på meg. Når jeg følte meg renere var det lettere å foholde seg til seg selv og undersøke sitt indre. Det var ikke lenger så mye fra andre som var i vegen før jeg fikk kontakt med meg selv.
 
Sammen med andre mennesker kan jeg klare å romme følelser som det så fint heter. Stå mellom det ytre og det indre og prøve å finne en god løsning som skal tilfredstille begge verdener. Men i sånne tilfeller kan jeg bli frustrert om jeg tror de i den ytre verden ikke er like tolerante som jeg håper. Ja, vet jeg de er hensynsløse blir jeg engstelig for at jeg får kjeft etc. og da blir det at jeg har ønsker noe jeg tidligere tenkte på som et problem siden de hensynsløse tenker det, men nå tenker jeg heller at jeg aksepterer ønsker hvor enn de kommer fra, og om de ikke kan forenes får de holdes adskilt. Og det er greit selv om det ikke er ønskelig for noen.

Løsrivelse fra følelser innebærer empati som gir rom for å forstå, rom for intuisjon og refleksjon. Å være i hodet og ta avstand til følelser gir ingen mening.

Når jeg gjør det jeg behøver å gjøre
og unngår å gjøre det jeg ikke vil gjøre
er jeg i balanse når jeg skal sove.

Hellig orgasme og kontakt med Gud med energien som forbindelsesledd.

Tidligere hadde jeg ikke orgasme pga fysisk stimuli men ved å kjenne energien i kroppen og være dens tjener. Altså la den styre og jeg følge etter, som vil si at jeg lot kroppen bevege seg spontant slik energien ville. Jeg tolket dette som å ha sex med Gud fordi energien hadde sin egen vilje og den visste hvor det var bra å bevege seg, for å fylle kroppen min. Om det ikke var min vilje måtte det altså være Guds. Flere viljer finnes ikke ifølge mitt syn på realiteten. Gud er ett med livet som er det samme som livskraften i kroppen min. Ja jeg kan tro kraften vil helbrede kroppen min, komme overalt med blod og kraft, så egentlig tjente Gud meg ved at jeg tjente Gud (fulgte Guds vilje.

Når jeg ikke styrer energien ved å styre fokuset (der jeg fokuserer vil energien gå og aktivere), men lar energien gå dit den vil, egger jeg ikke opp energien slik bibelen advarer mot. I stedet helbredes kroppen med energi. At energien vil fylle hele kroppen og til det punkt at det ender i en hel kropps orgasme er ikke noe jeg kan stå til ansvar for:). Det er hensikten som bestemmer om noe er syndig eller ikke. Om man har sex for nytelsens skyld blir det ikke bra, men jeg gjør dette fordi det er sunt og fordi jeg vil ha et godt alternativ til onani med lokal orgasme og undertrykking av energien. Dette blir karezza på en ny måte. Karezza for single. Dette blir høyverdig nonne-sex. Mitt mål er å ikke ønske noen andre enn Gud. Å være fornøyd med Gud og ha mer kontakt med Gud. Siden jeg er så opptatt av kropp og energier er det en super måte å ha kontakt med Gud på.

Jeg skriver om dette nå fordi jeg vil begynne med det igjen. Jeg har tid alene og er singel så alt ligger til rette for det nå. En session som ender i en peak tar lang tid så god tid er viktig. For meg tok det vanligvis to måneder mellom hver gang energinivået i kroppen var så høyt at jeg ikke kunne annet enn å fokusere på den. Jeg gleder meg. Nå skal jeg begynne å bygge opp energi, ikke bare ved å unngå å stimulere til orgasme, men også ved å kjenne på energien og på den måten øke dens kraft (det du fokuserer på blir stimulert). Jeg vil gjøre litt og litt hver dag, flere ganger daglig. Fokusere på energien og la den bevege seg dit den vil. Å overgi seg til noe annet er sunt. 

Etter at jeg tok denne beslutningen så jeg et smil og et lysglimt av kjærlighet i auraen min i speilet. Jeg har ikke vært tilfreds på lenge, men nå er jeg det.

Edit: Jeg mediterte når jeg la meg til sengs, lenge, Energien ville oppløse smerte i kroppen. Jeg holdt på en time ca. Ble bevisst den ene anspente muskelen etter den andre, fikk den fri og kjente på den følelsen så lå gjemt. Det ble å kjenne på sinne eller sorg noen sekunder for hver muskelspenning. Jeg har en anspent skulder jeg lot bevege seg som den ville også. Jeg fikk en del forestillinger til bevisstheten underveis. Bl.a at en okse pløyde jorda. Det ble jeg glad for å se. Jeg så meg selv sammen med et par engler som gjorde noe med meg som var veldig fint og sterkt og nattergalen som sang i et tre. Den fuglen er et symbol på bl.a. Bahaullah og jeg ble veldig glad for å finne den i mitt sinn, som en slags bekreftelse på at jeg har valgt riktig.

John Duncan

Hell i uhell, ikke tilfeldig men en sannhet?

Jeg vil bare finne ut om det er flere som har opplevd at med uhell følger hell og med hell følger uhell. At de er ett og umulig å få bare den ene delen av.

Jeg fikk en opplysning/åpenbaring da jeg var ca 8 år:
Jeg syklet ved siden av min venninne og vi holdt i hverandres styre og utfordret dermed balansen vår. Vi krasja inn i hverandre og falt på asfalten og slo beina våre. Da jeg tittet opp fra bakken så jeg en femtilapp ligge på bakken like foran nesa mi. Da lyste det opp rundt meg og jeg innså at hell i uhell er en sannhet (og dermed evig), og ikke noe som skjejr tilfeldig slik jeg hadde trodd utfra hvordan andre har snakket om det (som bare noe som skjer innimellom).

Om man ikke ser hellet i uhellet eller uhellet i hellet er det fordi man ikke ser sammenhengen mellom de to eller ikke ser motsatsen.
Jeg vil gjerne få denne min tro bekreftet eller avkreftet.

Tornen i siden.

En torn er noe som sitter fast. Noe som gjør vondt og gnager, og man er hjelpeløs i forhold til, fordi man ikke kan fjerne den og smerten vedvarer. Den presser på og man presses dermed til å henvende seg til Gud som er den eneste som kan gi lindring og avstand til tornen. Tornen er omverdenen som utøver et press som invaderer en. Å få en torn er den største gave for sjelen. Ens tillit til Gud vil ved dens hjelp øke betraktelig når man ingen hjelp i verden kan få. Løsrivelse fra smerten kan kun skje hos Ham ved en overgivelse og aksept av smerten. Man må ta smerten innover seg.

Å ta innover seg noe man vil unngå å bli kjent med, enten det er en fiende eller å kjenne på kroppslig eller psykisk smerte vil gjøre oss dypere, friere og ikke minst renere i sinnet.
Tornestikket er en måte vi blir kuet på. Om vi er for oppesen går vi ikke til Gud, slik Gud og vi selv egentlig ønsker.

Hva ondskap og synd er.

Om det ikke ble funnet glede i å synde ville ingen ha syndet. Selv om man gjør ondt er det noe positivt som er grunnen til at man ødelegger. Og siden det er positivt er det lett å tro at det er greit eller i det minste unnskyldt. Så man må sjekke, spørre seg,  om det er positivt for flere enn en selv, og i det lange løp, og ikke kun tilfredstillelse et øyeblikk, om man ikke er sikker på om det er greit eller ikke.

Det er ingen forskjell på mennesker. Vi alle har kjød. Det er ingen som er onde men noen mangler den hellige ånds veiledning.

Vi hater synd når vi ser dette hos andre og vi hater den når vi har syndet. Jeg tror ikke en eneste som har fått innflytelse av den hellige ånd ikke har mistet kontrollen over kjødet noen gang. Det som skiller de som har fått åndens innflytelse og de som ikke har fått den er nettop om man finner glede i synd eller ikke. Det man vet er galt og ikke vil gjøre og likevel gjør finner man ingen glede i. De som synder og finner glede i det forsvarer for seg selv at det er ok. Gleden i ondskap er ikke den samme som den ekte gleden man finner i Guds kjærlighet. Gleden i ondskap er grunn.

Jeg ser på det onde og synd som mangel på noe guddommelig, som kjærlighet eller sannhet. Noen tror at det er greit å slå"fordi en føler sinne" og derfor har lov til å uttrykke dette. Det er mye rart man kan tro. De fleste drap er neppe gjort fordi noen liker å drepe men fordi de mente det var rettferdig. Rettferdighet er en dyd man kan lære om av Gud. Ser man rettferdighet i lys av sitt lavere selv bare, og ikke fra et høyere og større perspektiv blir det tilsvarende enfoldig. Visdom er viktig for å leve i henhold til Guds rike fordi man kan tro synd er rett hvis man mangler denne visdom fra Gud.