Her er mine uttalelser i en diskusjon der tema er om man trenger en metode og en guru og om jeget er en illusjon.
Jeg er ikke enig i at vi ikke trenger en metode og en veileder til Gud. Vilje kan ikke sidestilles med tanker og følelser. Tanker og følelser kommer og går men viljen er rotfestet i vårt jeg og kan i forhold til mange ting være den samme. Siden viljen vedvarer, samt bevisstheten, den som erfarer, er ikke mitt jeg en illusjon. Selvbildet derimot er i forandring og det ligger i ordet at det er et bilde. Selvbildet forandres i forhold til hva vi er i kontakt med. Vi "er" ikke det vi kjenner, føler og tenker.
Fordi vi er skapt i Guds bilde kan man si vi er små soler og Gud er den store sola. Jeg tenker på hologram, der det store er i det lille med direkte forbindelse til seg. Så alle kan ha en vilje akkurat som Gud. Nå må vi også skille mellom viljes-innhold og selve viljen som egenskap. Viljen som egenskap er noe vi alle har. Det er ikke Guds vilje vi låner, liksom. Vi kan derimot følge Guds viljes-innhold ved å bli kjent med Han. Men dette kan kun gjøres om vi gjør viljen fri fra alt annet.
Jeg mener ikke at Gud er adskilt fra skaperverket (oss) slik det egentlig er, men på en måte er Gud det også, ved ikke å være nedrig. Gud er både hevet over skaperverket + i kjernen av det.
Fordi vi lever videre etter kroppens død kan vi si verden og personligheten knyttet til kroppen og den ytre verden er illusorisk. Og det er nettopp det å være opptatt av dette verdslige som blir det massive slør mellom oss og Kilden. Vi stenger kilden mot å strømme gjennom oss når vi knyter igjen kanalen idet vi identifiserer oss med den, istedenfor å fokusere på det som kan komme gjennom. Gud viste meg i natt at skaperverket er Hans egen blomstring. Hver og en av oss er en slik blomst, men det er ikke før vi er opptatt av kjærligheten istedenfor vårt image vi blir så vakre vesener som vi kan være. Vesener som vitner om Guds eksistens fordi Guds lys skinner gjennom og Guds liv gjør oss sterke.
Det blir bare for passivt alt sammen om vi ikke har et jeg. Man når ikke enheten uten et jeg, uten en vilje. En doven kar kan ikke meditere. Man må både gi slipp og være klar over hva man vil samtidig. Uten et jeg ville man vært død og ikke opplevd noe. Man kan selvsagt si man kan dø fra noe og stige opp i en høyere virkelighet men det er noe annet. På et høyere plan vil noe på et lavere plan sees som uvirkelig, en illusjon, men den som er på det lave plan opplever det som er der som virkelig, og da er det også det, slik.
Følger man det man tror er Guds vilje er man like robotaktig som de som følger det "de fleste mener er rett". Viljen må være ett med Guds fordi da først handler man som et rent, fritt vesen med kjærlighet og tilstedeværelse. Mange kristne går i lydighetsfellen og venter forgjeves etter Guds nåde, som de glemmer ikke gir ære for gjerninger utført for å få ære. Man søker ikke ære når man kan gi uselvisk, fordi da får man kjenne den kjærligheten som tilfredsstiller en.
Er det i det hele tatt mulig å utslokke det lavere selv? Jeg tror ikke det. Det blir undertrykkelse om det gjelder reelle behov man har. Så klart, man kan jo erstatte lavere behov med høyere om det er de høyere som er de reelle. Men følelser og instinkter kan ikke utslettes, det tilhører deler vi har her på jorda, og man kan ikke fjerne dårlige tendenser i seg selv men man kan slutte å bli slave av de. Nå er ikke såkalt dårlige tendenser nødvendigvis dårlige heller om man forstår de grundig. De er ikke dårlige men man kan gjøre noe dumt ifølge av dem. Helgener kan heve seg over det lave selvet, ta stilling til, og så selv bestemme hva de vil gjøre. Jeg har gitt opp å bli kvitt det lave i meg selv. Nå vil jeg bare være fri i forhold til det. Jeg sier til meg selv at jeg ikke behøver å identifisere meg med det ,og derfor bare kan la det være. Men noe har skjedd ved å akseptere det. Jeg ser da bare hvorfor det dukker opp og hvilken positiv faktor det er. Alt man fordømmer har man ikke forstått.
Forklaringen han deretter gav var at lysvesenet Gud strålte på Jesus sånn at Jesus kunne bli et strålende vesen som kunne gjøre masse snilt. Så tegnet han seg selv og meg motta stråler fra lysvesenet Guds hode. Jesus fikk først, så vi. Så mye kjærlighet at det ble et lyshjerte rundt oss.
.jpg)
