Noen foreldre er så opptatt av at barna skal prestere fordi det angivelig skal gi barnet selvtillit og mestringsfølelse. Men når presset overskygger barnets egen lyst og utforskertrang kan konsekvensen bli mindreverdighetsfølelse. Når barnet ikke oppmuntres men presses, kan det begynne å tro at det ikke er bra nok som det er. Man må støtte oppunder og oppmuntre, ikke presse de så mye at frykten overtar gleden. Jeg har sett foreldre hardnakket presse barnet sitt til å prøve å utføre noe det ikke klarer når det ikke har lyst. Jeg mener at vi ikke kan forvente at barnet har lyst til å mestre ting selv hver eneste gang det kommer til en oppgave det ikke mestrer. Akkurat som vi voksne noen ganger er for ukonsentrerte og dermed synes det er et ork å sette seg inn i noe nytt. Barnet trenger stimuli men det trenger omsorg også. Noen ganger bør voksne gjøre tjenester for barnet selv om vi vet de klarer det selv, fordi vi ønsker at barnet skal gjøre det for oss når vi er slitne e.l.
Før jeg fikk barn mediterte jeg på barneoppdragelse, og kjernepunktet jeg kom frem til var ikke det samme som jeg hadde lært. Tvert imot var det at barnet skal respekteres til fulle som et individ som kommer hit til denne verden og som vi har fått i oppgave å støtte gjennom deres egen vei. Barnets interesser, ikke våre for det, må være fokuset. Det er sant at barnet er her for å tilfredsstille verden, men barnet må selv være fri til å bestemme hvordan. Vi må la de være frie til å gå sin egen vei og fokusere på det, og ikke på at de skal tilpasses verden. Om de skal tilpasses verden blir deres liv svært ufritt og deres vilje krenket. Å finne ut hvordan de kan passe til uten å gi avkall på det autentiske må være målet.
De som synes tilpasning er det viktigste glemmer det faktum at hvert enkelt menneske kan påvirke gruppen med sin innflytelse. Og er barnet sterkt fordi det har en grunnleggende trygghet vil påvirkningskraften være stor. Og denne innflytelse, den gode innflytelse, er viktig. Å tilpasse seg det gamle mønsteret derimot er det ikke noe viktig med i det hele tatt. Barn er her for å skape en bedre verden og vi skal støtte dem uten føringer, uten egenvilje.
Jeg synes det er viktigere å lære barnet moral enn å lære det ferdigheter på grunnlag av at andre kan, og som barnet selv ikke har bedt om å lære ennå. Noen foreldre skryter av å ha lært barnet å svømme, sykle etc. De trenger rosen selv. Barnets egen vilje er kanskje undergravd. Barnet husker kanskje redselen ved foreldrenes press om prestasjoner mer enn gleden over mestring. Moral kan barnet (i hvert fall barnet jeg ser til) allerede, siden det kommer fra himmelen, men å få rom/miljø til å utfolde i er nødvendig for å utvikle dydene som må til for å oppføre seg moralsk riktig. De kan bli bevisst moral når foreldrene og lærere finner moral interessant å sette ord på og utføre. Med dyder tenker jeg da på rettferdighet, sannferdighet, omsorg, visdom osv.
Det grunnleggende for dydene er ydmykhet. Ydmykhet erverves ikke med frykt slik noen ser ut til å tro, men ved at barnet blir behandles med ydmykhet og respekt. Noen reagerer på ordet ydmykhet, men det er fordi det av de fryktelige har blitt brukt nedverdigende midler for å skape underdanighet hos barn. Noen driver på med slikt fortsatt. Det er de som handler uten å tenke først, bare kopierer gamle mønstre som er innprentet. De prøver å oppnå respekt ved å skape frykt istedenfor å gjøre seg fortjent til det ved å være et godt og sterkt menneske. At man skal vise respekt for å få respekt gjelder selvfølgelig også barn. Barn som ikke vises respekt klarer ikke å respektere voksne. Og da får man drittunger, fulle av dritt drittsekkforeldrene har kastet i dem fordi de ikke blir respektert.
Barn uten respekt og hemmet av frykt er ikke resultatet noen ønsker med sin barneoppdragelse. Fryktskapning i barn som ikke helbredes med omsorg vil frata de rom til følelser, forståelse og respekt for sitt indre og ytre liv. Vi må gi de ordene på forskjellige følelser. Vi må snakke om våre, andres og dets følelser. Vi må være åpne om våre følelser så de kan vise samme åpenhet. Vi må stå for/ ta ansvar for egne følelser, tanker, vilje og handlinger så barnet lærer at det selv også fritt og trygt kan gjøre det. Vi må vise barnet tillit til at det vil godt så barnet blir godt. Vise det tillit til at det kan mestre uten å presse det. Presser du kroppen raskt og hardt ned i spagaten kan den knekke, men gir du den oppvarming og den tid den trenger for å komme ned vil den slappe av og gjøre det. Du trenger bare å støtte og følge med.
Før jeg fikk barn mediterte jeg på barneoppdragelse, og kjernepunktet jeg kom frem til var ikke det samme som jeg hadde lært. Tvert imot var det at barnet skal respekteres til fulle som et individ som kommer hit til denne verden og som vi har fått i oppgave å støtte gjennom deres egen vei. Barnets interesser, ikke våre for det, må være fokuset. Det er sant at barnet er her for å tilfredsstille verden, men barnet må selv være fri til å bestemme hvordan. Vi må la de være frie til å gå sin egen vei og fokusere på det, og ikke på at de skal tilpasses verden. Om de skal tilpasses verden blir deres liv svært ufritt og deres vilje krenket. Å finne ut hvordan de kan passe til uten å gi avkall på det autentiske må være målet.
De som synes tilpasning er det viktigste glemmer det faktum at hvert enkelt menneske kan påvirke gruppen med sin innflytelse. Og er barnet sterkt fordi det har en grunnleggende trygghet vil påvirkningskraften være stor. Og denne innflytelse, den gode innflytelse, er viktig. Å tilpasse seg det gamle mønsteret derimot er det ikke noe viktig med i det hele tatt. Barn er her for å skape en bedre verden og vi skal støtte dem uten føringer, uten egenvilje.
Jeg synes det er viktigere å lære barnet moral enn å lære det ferdigheter på grunnlag av at andre kan, og som barnet selv ikke har bedt om å lære ennå. Noen foreldre skryter av å ha lært barnet å svømme, sykle etc. De trenger rosen selv. Barnets egen vilje er kanskje undergravd. Barnet husker kanskje redselen ved foreldrenes press om prestasjoner mer enn gleden over mestring. Moral kan barnet (i hvert fall barnet jeg ser til) allerede, siden det kommer fra himmelen, men å få rom/miljø til å utfolde i er nødvendig for å utvikle dydene som må til for å oppføre seg moralsk riktig. De kan bli bevisst moral når foreldrene og lærere finner moral interessant å sette ord på og utføre. Med dyder tenker jeg da på rettferdighet, sannferdighet, omsorg, visdom osv.
Det grunnleggende for dydene er ydmykhet. Ydmykhet erverves ikke med frykt slik noen ser ut til å tro, men ved at barnet blir behandles med ydmykhet og respekt. Noen reagerer på ordet ydmykhet, men det er fordi det av de fryktelige har blitt brukt nedverdigende midler for å skape underdanighet hos barn. Noen driver på med slikt fortsatt. Det er de som handler uten å tenke først, bare kopierer gamle mønstre som er innprentet. De prøver å oppnå respekt ved å skape frykt istedenfor å gjøre seg fortjent til det ved å være et godt og sterkt menneske. At man skal vise respekt for å få respekt gjelder selvfølgelig også barn. Barn som ikke vises respekt klarer ikke å respektere voksne. Og da får man drittunger, fulle av dritt drittsekkforeldrene har kastet i dem fordi de ikke blir respektert.
Barn uten respekt og hemmet av frykt er ikke resultatet noen ønsker med sin barneoppdragelse. Fryktskapning i barn som ikke helbredes med omsorg vil frata de rom til følelser, forståelse og respekt for sitt indre og ytre liv. Vi må gi de ordene på forskjellige følelser. Vi må snakke om våre, andres og dets følelser. Vi må være åpne om våre følelser så de kan vise samme åpenhet. Vi må stå for/ ta ansvar for egne følelser, tanker, vilje og handlinger så barnet lærer at det selv også fritt og trygt kan gjøre det. Vi må vise barnet tillit til at det vil godt så barnet blir godt. Vise det tillit til at det kan mestre uten å presse det. Presser du kroppen raskt og hardt ned i spagaten kan den knekke, men gir du den oppvarming og den tid den trenger for å komme ned vil den slappe av og gjøre det. Du trenger bare å støtte og følge med.
