An answer to "How do I know what in me is Gods will?

Most importantly: know that what you really want is what God wants for you as well.

In prayer I can ask for something that is not what I want deep down. When I have got the experience I asked for I understand that it is not fullfilling, so it is better to ask God directly what He wants for me. Then I will be happy and get what I need. To ask God is much better than trying to figure it out myself, with my limited brain, or ask according to a desire that only satisfy myself. It does not have to be a difference between my dreams and Gods will, though.

When you have an idea and desire of what you want to do you can ask yourself if this serves mankind somehow, making it a better world, or if it  only satisfy your lower self. Or ask if it satisfy you on a deep level or not. I have asked God what I should do as a profession many times and the answer is always the same as my calling. I should write. When I became a Bahai my writing changed. It changed because my motivation changed from writing for the benefit of mankind, and not for my own amusement. The result of that was more satisfying for me too.

What you really want is the same as what God wants.

To be mature is to turn from "what is in it for me?" to "how can I fill other people needs?". To be happy because you make someone happy. To feel significant because you do something significant for others.

Bønnesvar.

I natt ba jeg til Gud om å hjelpe meg med noe jeg ikke klarte selv, nemlig å bli kvitt børen av den tunge sorgen over at pappa ikke bryr seg. Det var ikke mer enn et oppriktig ønske som skulle til. Ingen streben, før Gud svarte min bønn. Jeg kjente da at jeg sank ned og fikk se at pappa ikke skjønte hvor stor betydning han hadde for meg. Han skjønner det neppe nå heller. Han skjønner ikke hvor mye han er elsket. Så da er det ikke så rart at "han bare dro sin vei".

Jeg fikk også se tilbake på en episode som har satt seg godt fast i meg. Det var da han hadde vært borte flere år og kom tilbake når jeg hadde blitt 16 og fått kvinnelige former. Han ble overrasket, så mye skønte jeg og det var greit, men at det skulle være så vanskelig å forholde seg til meg derimot gjorde meg ille. Han sa ikke noe, bare sto og så på meg, og følelsen jeg fikk skjønte jeg i natt var hans følelse. (Jeg er empat så jeg tar på meg andres følelser). Jeg syntes det var fryktelig beklemmende å føle meg så stor, satt ut av kroppen, skamfull og usikker. Muligens også skuffelse. Det var ikke meningen å få meg til å føle meg sånn. Det var slik han følte seg når han sto der og ikke visste hva han skulle si. Ikke bare fordi jeg så annerledes ut, men generelt, etter flere års fravær og det faktum at han er 100% selvopptatt.

Jeg har tatt det personlig, som om han ikke tålte synet av meg, at jeg var for formfull. "Tenk at han ble helt satt ut av synet av meg, har jeg tenkt. Jeg visste han likte tynne, elegante damer. "Var han skuffet?" Kanskje han følte seg dum som hadde vært borte så lenge, at han skjønte tydelig hvor lenge når han så den store forandringen siden sist han så meg? Kanskje han var skuffet over sin manglende innsats som far?

Alle disse følelsene som han ikke fikk formidlet med ord ble mine.

Selv om jeg er bønnhørt og fått oppklaringen er inntrykket der likevel. Følelsen av skam og det å ikke være bra nok sitter i, selv om det er en feiltolkning. Men jeg er selvsagt glad det ble oppklart.

Det er klart han ikke følte seg bra nok. Han skryter bestandig av sine prestasjoner når han får besøk, og gjør narr av andre, helst de som ikke er til stede.

Det å føle seg ikke verdt å elske har gått i arv. Hans mor var ekstremt selvopptatt. Pappa reagerte motsatt av meg på det samme. Han sa liksom med stolthet: Greit. Dere bryr dere ikke, men jeg trenger dere ikke heller! Jeg kan være helt uavhengig! Jeg skal ikke be om noe! Og ingen skal få noe av meg! Jeg la meg istedet ned. Veklende mellom å sippe etter kjærlighet og protestere mot at jeg ikke fikk det. Ville ikke gjøre karriere når ingen brydde seg om å se meg lykkes likevel. Hvorfor gjøre noe når ingen ble glade av det?

Behandlingen minnet om healingen jeg fikk hos shamanen Eirik en gang.

What convinced me of Gods exsistance enough to search for God myself.

What convinced me was two things. First, when I was 14 and saw people (apostolic christians) who were selfless for real! Not just selfless to get attention, or some other kind of reward, like I normally would experience. I became a christan then, but was unsteady because nothing was integrated. I did not know what to do to get in contact with God. (Så jeg har erfart betydningen av å ha en åndelig praksis.)

The next thing was when i was 19 and saw the happiness some christians had after attending a meeting (also charismatic). It was a happiness very strong, and they said it was caused by the holy spirit. Then I thought I could not take the chance to live without the holy spirit if it could be exsisting for real, so I decided to search for it in case it was. And not long after I was blown away by it myself. Thank God!:)

 

The reason there is hate, fear and so on is lack of love or nearness to God. People, or at least me, are holding on to experiences of the lack of love from people. It is dragging us/me down because it is heavy stuff. We know with our minds that it is not true that we are not worth to be loved, and we should not identify ourselves with the strange behaviour we had and still have because the environment was unloving, because that can prevent us from seeking better ones. That behaviour was an image of the mirror we were looking into (our environment).

What I did on my search was to be part of an environment I felt were light and loving. Even though I did not feel worthy, was shameful and was insecure. There I felt accepted and safe enough to be more whole and then the reality could unfold. If one just look at oneself as a body, from others view, everything else is also seen on the surface, and nothing will have meaning. One have to remove the veils that hinder us to experience the depth of reality. You must move your attention, penetrate and have room for at the same time. Be interested IN. There is nothing to lose but the unvaluable and not-eternal things.

There is a difference in the meaning of the words proof and conviction. You ony need the last one. You can search an eternity for proof in this world and never find it, but God can convince you in a second if you want to believe in His exsistence. Then you can see proof everywhere.

What made me really believe in God when I was reading in the Bahai scriptures was that Bahaullah confirmed what Jesus had said. It was like reading the words of Jesus! I was so happy when i saw that! I believed in Jesus as a child, but was never as a grown up one that could believe deeply. The bible was too old to rely on for me completely.  

Behandling av psykiske problemer.

Jeg har en venninne som er på psykiatrisk avdeling. Hun har manisk-depressiv lidelse. Hun ble redd. Hun ble tvangsinnlagt. Hun blir aldri sint og er alltid rolig. Sier nesten ikke noe.

Hun får ikke lov til å motta besøk. De har fjernet sim-kortet på mobiltelefonen hennes. Hun får ikke bruke datamaskinen sin. Hun får kun snakke på telefonen 10 minutter 2 ganger daglig. Nå får hun ikke lov til å ringe ut, men kun motta samtaler. Er det dette som skal gjøre hennes frisk? Blir hun liksom mindre redd av at mennesker som liksom skal vise henne omsorg behandler henne som mindreverdig? Hvordan havner hun i belteseng når hun ikke viser sinne? Hun får ikke vite når hun slipper ut. I fengsel er straffen allerede satt; frihetsberøvelse. Det kan ikke bli verre. På psykiatrisk kan det såvisst bli verre. Der er du berøvet friheten i ukjent tid. Der har du ingen rettigheter. Du er i andres vold. Er det noe jeg hater er det måten psykisk sykdom behandles på i Norge. HATER!

De ansatte på avdelingene, hva gjør de? De tror kan fraskrive seg ansvar for sine handlinger fordi de følger ordre fra oven. "Snille" tjenere, hvem er i oven? Det er der du finner narsissister. Omsorgs-Norge er styrt av empati-løse galninger som tror det bare er å ta seg sammen. For kjærlighet kjenner de ikke til.http://www.forskning.no/artikler/2014/juni/395853

Vis, bevis, overbevis.

Hva av det som har manifestert seg i verden overbeviste deg om Guds eksistens? For meg var det at noen fremmede uselvisk ofrer seg for å bringe andre glede + den lykksalighet og ekstase noen føler etter et religiøst møte, altså lykken som ikke har ytre årsak. Å vise verden dette er en fin måte å tjene Gud på, synes jeg. For Gud vil vi skal vise at Han eksisterer.

Annerledes i drømmeland.

Jeg er alltid så annerledes i drømmeland. Easygoing uten en vegg mot andre, til og med fremmede, fordi jeg leser dem straks. Jeg er veldig åpen og kommer lett i dyp kontakt med andre der. Det er så mye mer trivelig der enn her, synes jeg. Også fordi jeg kan forflytte meg med tankens kraft, he he. Mon tro om flere opplever denne endringen? Jeg føler at jeg er mer meg enn den jeg er her. Det er den uredde varianten av meg som aldri tenker på muligheten for å bli dømt eller krenket.

Bill Withers, oh yeah!

http://youtu.be/IxjNauWYFfc

http://youtu.be/HBKcAc8VpIw

http://youtu.be/2btM0GyXXzU