Gudshengivenhet

Jeg har følt meg så langt borte fra Gud de siste årene og jeg spurte meg derfor hva det var jeg tenkte tidligere som jeg ikke gjør nå.
Jeg kom da på at jeg følte meg spesiell for Gud. Ikke utvalgt, men viktig. Derfor var det lettere å ha tillit til at alt som skjedde meg var Guds vilje og hadde mening, og det var lettere å ha tillit til at jeg kom til å få hjelp ved behov. Jeg trodde Gud forventet noe av meg og da ble det liksom selvsagt at Han ville assistere meg også. Jeg følte at jeg var regnet med. Det gjør jeg ikke nå. Jeg er nå heller ikke streng mot meg selv så jeg holder Guds bud. Straks jeg tenker jeg er spesiell for Gud igjen vil jeg gjøre Guds vilje. Jeg føler meg da samlet og straks er kraften der også.

Samtale om kjærlighet med en ikke-troende

Meg: Du er vel ikke noe "alternativ" du?

Han: Jeg kan ikke si jeg er det, nei.

Meg: Jeg tror jeg hadde vært megadeppa om jeg ikke trodde på evig liv.

Blir helt rar bare av tanken.

Han:

Tenker vel at det er greit å dø en gang.

Meg: Skjønner, men hva er da vitsen med livet på jorda?

Alt blir meningsløst.

Han: Har innfunnet meg med den tanken i alle fall. Ja, du har jo rett i det.

Men det er på en måte ok det også.

Meg: Hvordan da?

Han: Så trenger man ikke ta alt så høytidelig. Fokusere på å gjøre det beste ut av livet likevel. Ha det så godt man kan og sőrge for at andre har det også. Og på den måten skape en form for mening likevel.

Meg: Høres ut som du er veldig sterk, og da blir alle relgiøse svake i sammenligning, som visner uten evighetsperspektivet og en Gud Fader som bryr seg konstant.

Han: Var ikke det jeg mente.

Meg: Jeg vet det. Hva er vitsen med kjærlighetsmøtet i nuet om nuet ikke er knyttet til en evighet? For meg henger kjærlighet sammen med nuet og nuet sammen med evigheten, og kan ikke adskilles. Så det du fremhever er umulig.

Det tilhører ikke denne verden.

Det tilhører ikke den dødelige verden. Et ekte møte er utenfor denne verden.

Han: Men kjærligheten kan vare så lenge man lever.

Meg: hva er det for slags kjærlighet, som lar seg begrense?

Han:

Ser det ikke som en begrensning. Kanskje går det an å se det som en styrking av den, siden man ikke får ha den evig fordi man en dag blir borte?

Meg: Husker jeg tenkte sånn en gang jeg også, men kjærligheten er fri og lar seg ikke begrense av tid og rom.

Det betyr at evighet finnes om kjærlighet finnes.

Du kan begrense kjærligheten til et visst menneske og elske kun enkelte deler ved dette menneske, eller visse deler av naturen osv, men da snakker vi om betinget kjærlighet, menneskelig kjærlighet, ikke den høyere jeg er opptatt av.

Han: Hva med at kjærligheten egentlig kan vare selv om man dør? Holder man sammen livet ut så har man jo ikke brutt med hverandre egentlig.

Meg: Jeg tror jo på det, men du tror jo du dør med kroppen.

Han: Jeg har foreløpig ikke begrep om noe høyere kjærlighet.

Meg: ok. Selfølgelig har du ikke det, da hadde du kalt deg spirituell.

Han: Man vet aldri, men foreløpig tror jeg at vi blir til jord igjen.

Meg: Jeg oppfattet den første gangen jeg skjønte at noen var totalt uselviske i sin kjærlighet.

Altså at de ikke fikk noe igjen for å bry seg om meg.

De bare fokuserte på å ville meg godt.

Det er eksempel på høyere kjærlighet.

Da begynte jeg å tro.

Han: Man får jo noe igjen. Det at mottakeren løftes av det kan være "belønning" mer enn nok. Å vite at man er der og er noe for noen.

Meg: Det er uselvisk likevel fordi man gledes på andres vegne, det er totalt egoløst.

Det slo meg noe viktig og det er noe tragisk og det er at du ikke gjenkjenner det guddommelige for det det er

samme gjør jeg. Jeg er så lavpanna at jeg ikke innser at alt er fra Gud.

Jeg tror det er lavt bare fordi jeg er på et lavt bevissthetsplan, det hverdagslige.

Du gjenkjenner ikke at det du regner som normalt er ekstraordinært.

Du ser ikke at kjærlighet er noe stort som vitner om at livet er evig.

Alt er sørgelig i et sørgmodig sinn.

Alt er guddommelig i et åndelig perspektiv.

Han: Ja det er helt klart uselvisk.

Det er i seg selv ekstraordinært at jeg er meg og at jeg er her. Andre også. Jeg har stor ærbødighet for det og også for naturen og livet i seg selv. Derfor trenger jeg f.eks. ikke reise verden rundt, kjøre luksusbil og shoppe til fordervelsen tar meg fordi jeg setter sånn pris på det jeg har.

Koblingen mellom kjærligheten og evig liv ser jeg ikke helt, nei. Bortsett fra det jeg skrev i stad om at kjærligheten på en måte kan vare, selv om man dør.

Meg: Ja, hvor har du det i fra? det er jo det samme som jeg sier

Han: Har hva ifra?

Meg: at kjærligheten varer etter døden.

Han: Hvis kjærligheten er intakt når man dør er den på en måte ikke slutt likevel. En måte å se det på som jeg kan like.

Meg: Ja, men da er det rart og synd om du er like vissen i din bevissthet som kroppen og ikke følger med kjærligheten i stedet.

Han: Det kan du godt si. Skulle gjerne reist videre med kjærligheten etter at kroppen har sagt takk for seg, men der er jeg nok ikke at jeg tror at slikt skjer, dessverre.

Respekterer at du tror, men jeg gjør det altså ikke.

Meg: Synd.

Han: Husker jeg ble skikkelig deppa som gutt av tanker rundt dette. Var på kveldstur med fiskestang sammen med far. Et par kilometer fra hytta, ved et annet vann.

Og så for meg hvordan jorda ble ødelagt etter noen milliarder år og det som hadde vært meg en gang bare svevde tilfeldig rundt i verdensrommet. Skikkelig sterkt var det. Gråt ikke, men var like ved.

Meg: Men det er det fysiske. Det er ikke farlig med det fysiske så lenge vi ikke er fysiske.

Han: Tenkte ikke på den måten da.

Meg: Du snakker om kjærlighet som om det gir mening, det er derfor trist du ikke ser hvor høyt kjærlighet er og at det er din natur å være kjærlig og at du derfor følger med kjærligheten og ikke kroppen ved døden.

Han: Skjønner at du mener det ja.

Meg: Men du er jo en kjærlig person!

Han: Fint du har oppfattet det i alle fall

Meg: Hjelper ikke noe.

Han: Vi er to kjærlige personer, men med ganske ulike oppfatninger.

Meg: Fordi du ser ikke den fulle verdien i det.

Han: Ikke som du gjør, dessverre.

Meg: Du må be om å se med det åndelige perspektivet.

Kanskje du ser noe rart i natt elller skjønner noe når du våkner.

Det skjer om du vil.

Han: Hvem vet? Kanskje.

Meg: Gud har sikkert drøssevis med velsignelser å ville gi deg om du bare vil ta imot.

Han: Må finne ut hvordan jeg tar i mot i så fall

Sikkert flåsete sagt.

Meg: Langt fra flåsete. Prøv med ditt åpne ærlige sinn.

Han: Greit utgangspunkt.

Meg: Jesus sa at man må bli som et lite barn for å komme inn i himmelriket.

Åpent sinn, ærlig, tillitsfull osv.

Han: Setter pris på at du vil meg så vel.

Meg: Jeg vil langt mer enn at du skal ha det bra.

Han: Takk for det.

Meg: God natt!

Han: God natt!

Hvordan du kan bli kvitt negative/destruktive/kritiske tanker

Jeg tok for meg en og en. De krever oppmerksomhet som du har lagt merke til, så de må få det. Man kan nesten si at de bare kommer for at du skal se at de har gjort sin jobb og at du ikke trenger dem mer, men de vil at du bekrefter at de kan gå ved å se på dem og si ha det. Det er nesten slik, altså, fordi tanker med mye makt (fordi de har blitt tatt på alvor) er nesten som vesener. Ved å se på de nøye med din bevissthets lys kan du se hvor de kom fra, hvilken hensikt de hadde og om de fortsatt har verdi for deg. Om du gjennomskuer de og ikke ser noen verdi i dem mer og du ser at du ikke lenger tror på de så smuldrer de bort og forsvinner for alltid. Tanker er verktøy som du velger. Du velger de du har bruk for. Men du må se på de gamle for å skifte de ut med nye. Ikke noe er farlig inni deg og må skyves bort. Alt har en hensikt. Og den kan du se hva er om du vil se etter. Du trenger ikke å føle deg som et offer for tanker. Du kan gi de oppmerksomhet. Det er det samme med mennesker. Noen krever oppmerksomhet man ikke vil gi og så føler man seg som et offer fordi de krever det likevel. Man er bare nødt til å gi. Når de har fått det de trenger forsvinner de. Vi må bli tjenere, ikke konger som ikke aksepterer at ting kommer i veien som vi ikke ønsker. Vi må stole på at det som kommer i veien har en hensikt og at denne er god for vår sjels utvikling.

Jeg tror ikke det er mulig å gjøre det jeg beskrev når man er sunket ned i det negtive, men heller når man har litt refleksjonrom i sitt sinn til å se når en negativ tanke dukker opp. Man kan således forebygge å bli dratt ned ved å være oppmerksom i stedet for å automatisk tro på det negative. Når man er oppmerksom kan man bruke denne oppmerksomhet til å undersøke tanken (og forkaste den etterpå).

Dagens sitat

Vår guddommelige lengsel er sterkest, men det fysiske begjær overskygger den og det forfengelige egoet hindrer dens utfoldelse, hvis vi er sløve og tillater det.

Bahaullahs liv, kortversjon

I Tehran i Iran, 12 november 1817, ble Bahaullah født ved navn Mirza Husayn-‘Alí, Fra tidlig alder gav han uttrykk for ekstraordinær kunnskap og visdom og viste omsorg for de fattige i stedet for å følge i sin adelige fars fotspor. Straks han fikk høre Babs budskap tok han det til seg og brukte mye krefter på å spre det. I 1850 da Bab og andre ledende skikkelser av Babi troen ble drept fulgte etterfølgerne Bahaullah i stedet, men i 1852 ble Bahaullah på falsk grunnlag beskyldt for å ha medvirket til drapsforsøk på den Iranske kongen og fengslet i et underjordisk gammelt vannreservoar kalt det sorte hull. Der ble han med en ekstremt tung kjetting lenket sammen med andre fanger, i et helt mørkt, stinkende og kaldt rom. Bahaullah sa: Da jeg satt fengslet i Teheran, lot vekten av lenkene og den stankfylte luften meg få lite søvn. I disse sjeldne stundene da jeg sov, kjentes det likevel som om noe fløt fra issen over brystet, som en veldig strøm som styrter ned på jorden fra toppen av et høyt fjell. Hvert lem på mitt legeme ble som en følge av dette satt i brann. I slike stunder fremsa min tunge det intet menneske kunne utholde å høre.»

 

Bahá’u’lláh sa senere om oppholdet i det sorte hull:

Jeg var bare en mann som alle andre, da lo, Guds allerherligste vinder ble blåst over meg mens jeg sov, og underviste meg i kunnskapen om alt som har vært. Dette er ikke fra meg, men fra en som er allvitende og allmektig. Han beordret meg å heve min stemme mellom himmel og jord.

Og:

"Mens jeg var overveldet av prøvelser hørte jeg den vidunderligste, søte stemme kalle på meg over mitt hodet. Da jeg løftet mitt hode skuet jeg en tjenerinne - ihukommelsen av min Guds navn legemliggjort - sveve i luften foran meg. Så frydefull var hun i sin sjel at hennes holdning skinte med Guds velbehags pryd, og hennes kinn glødet av lyset til den All-barmhjertigeste. Mellom jord og himmel frembragte hun en kallen som trollbandt menneskenes hjerter og sinn. Til både mitt indre og ytre vesen formidlet hun et budskap som frydet min sjel og Guds ærede tjeneres sjeler. Pekende med sin finger på mitt hode henvendte hun seg til alle som var i himmel og på jord og sa: Ved Gud. Dette er verdens høyest elskede, likevel forstår dere det ikke. Dette er Guds skjønnhet blandt dere, og kraften av Hans selvråderett inni dere, om dere bare kunne forstå det."

Etter fire måneder med intense lidelser, blir den nå syke og svært utmattede Bahaullah løslatt, men forvist for all fremtid fra Iran og sendt til Bagdad med sin familie. Der vender tilhengerne av Báb seg i stadig større grad til Bahá’u’lláh for moralsk og åndelig veiledning. Edelheten i hans karakter, visdommen i hans råd, vennligheten som han øste over alle og de økende bevisene på overmenneskelig storhet hos ham, gjenopplivet det undertrykte samfunnet. Bahaullahs yngre bror d Mirza Yahyae ble sjalu og forsøkte å sverte Bahá’u’lláhs karakter og skape mistenksomhet og tvil blant tilhengerne. Bahaullah ønsket ikke å bli årsak til spenning så han trakk seg tilbake til fjellene i Kurdistan og og tenkte gjennom sin guddommelige oppgave. Da han hadde vært der i to år fant noen Babier han og bønnfalte han om å returnere til dem. Tilbake i Bagdad skrev Bahaullah De Skjulte Ord, De syv daler og Visshetens Bok (Kitáb-i-Íqán). Etterhvert følte noen geistlige seg truet av Bahaullahs populæritet og ba den Ottomanske sultanen om å vise Bahaullah lenger vekk fra Iran. Like før han måtte dra, april 1863, tok Bahá’u’lláh og hans tilhengere opphold i en hage han kalte Ridván, som betyr «Paradis». Og der, ved bredden av Tigris, erklærte Bahá’u’lláh at han var den Báb hadde snakket om, den Guds budbringer som var forutsagt i alle verdens skrifter. 

Bahaullah og hans venner dro til Konstantinopel, men ble forvist enda en gang 4 måneder etter, og måtte da midt på vinteren dra til Adrianopel, det avsidesliggende fengsel, som Bahaullah kalte det. De frøs og hadde det ikke bra her, men Bahaullah fortsatte å skrive og hans budskap nådde India og Egypt. Hans sjalu halvbror forgiftet han. Bahaullah døde ikke av det, men fikk varige skader. 

I 1867 skrev Bahá’u’lláh brev til ledere og herskere i ulike land. I disse forutseende skriftene, kunngjorde han åpent sitt stade og snakket om gryningen av en ny tidsalder. Han advarte om at det ville bli katastrofale politiske og sosiale opprør i verden og oppfordret lederne til å praktisere rettferdighet og samle seg for å få slutt på krig. Hans advarsler falt for døve ører. 

En siste gang forviste de ottomanske myndigheter ham. Denne gangen til deres mest beryktede straffekoloni, fengselsbyen ‘Akká. Året er 1868 når han ankommer. I to år blir han sperret inne i et fengsel før han og hans følgesvenner flyttes til et trangbodd hus innenfor de samme bymurene. Etterhvert ble bahá’íene, og spesielt Bahá’u’lláhs eldste sønn Abdul Baha, mer og mer beundret av inbyggerne og enkelte ledere. Her i ‘Akká åpenbarte Bahá’u’lláh  Kitáb-i-Aqdas (Den Helligste Bok), der han fremlegger de viktigste lover og prinsipper i sin tro, og legger grunnlaget for den global administrativ orden.

I 1870-årene fikk Bahaullah frihet til å bevege seg litt utenfor bymurene. Da kunne hans tilhengere møte han i relativ fred, og i april 1890 møtte professor Edward Granville Brown ved Universitetet i Cambridge Bahá’u’lláh i herregården nær ‘Akká der han hadde bosatt seg. Brown skrev etter deres møte: «Hans ansikt vil jeg aldri kunne glemme, skjønt jeg ikke kan beskrive det. Disse gjennomtrengende øyne syntes å kunne lese selve ens sjel; makt og myndighet stod skrevet på denne høye panne. Det var unødig å spørre i hvis nærhet jeg stod, da jeg bøyde meg for en som er gjenstand for en hengivenhet og kjærlighet som konger kunne misunne ham og keisere forgjeves sukke etter.» Bahá’u’lláh døde den 29. mai 1892. I sitt testamente utpekte han ‘Abdu’l-Baha som sin etterfølger og overhode for troen.

Prøvelser; Bahai-sitat

Prøvelser renser selvets flekker fra hjertets speil til sannhetens sol kan kaste sine stråler på det, for det er ikke noe slør mer blokkerende enn selvet, og uansett hvor ubetydelig sløret er vil det stenge en person ute fullstendig og holde hans del av evig velsignelse tilbake.
Abdul Baha fire & gold s. 14

Jo mer en er avkuttet fra verden, fra begjær og menneskelige anliggender og tilstander jo mer upåvirket blir man av Guds prøvelser. Prøvelser er et middel hvorved en sjels tilstand blir målt, og avslørt av sine egne handlinger. Gud kjenner til dets tilstand på forhånd, og også dets uforberedthet, men mennesket, med et selv, ville ikke trodd at han selv var uskikket hvis han ikke fikk bevis. Derfor er hans mottakelighet for det onde lagt fram for han når han kommer utfor prøvelser, og prøvelsene fortsetter til sjelen forstår sin egen uskikkethet, og så har anger og samvittighetsnag en tendens til å fjerne svakhetens rot. De samme prøvelsene kommer igjen i større grad, til det vises at en tidligere svakhet har blitt en styrke, og kraften til å overvinne ondskap har blitt etablert. Abdul Baha fire & gold s. 14 og 15

Frustration, questions and anwers from above.

I think it is hard to understand that everything that happens is Gods will, (God is always in control) even though we all have a free will and have an influence on how the world is by our actions, and even prayer! I know it isn't black and white, that we interact with God somehow, but this interaction is hard to understand. Also we say only humans are responsible for evil actions, but is that entirely true? God makes it happen for us to learn, right? So how is it then possible to know what God wants to happen? God can not be all about what is good, God is also about us knowing the truth, right? Why should I pray for a certain result when God is in control anyway?

I have found peace with the subject now after I got some input from above.I received that Gods will will happen no matter what happens and no matter how bad things unfolds. It doesn't have to be so bad in the world for us to grow as it is. If we pray we will be channels for more good energy to pour into this world so the process of growing will be less bad or easier to handle. So to pray is important.

Answers from the human plane: Prayers also makes us more resilient when we experience tests. When we meet evil we can always look at what the evil brings about in ourselves and get control of that instead of trying to control the evil in others.

What I think today, the day after i wrote this, when someone says : why pray?: Some things are a waste of time praying about, I guess, like when you want a certain result, but for getting help understanding things and developing deeds it is useful. Also to just get in contact with the spiritual realm for what ever reason, as it is where we all belong.