Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.

Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.

Å sette andre på plass

Gud tvinger ikke sitt lys på noen i mørke.

Jeg pratet med Eirik Myrhaug og sa til han at jeg så gjerne vil se gjennom alt (det dumme og onde) mørket og bare se den bakenforliggende kjærligheten. Han sa noe rart. Han sa: "Å se med kjærlighet på andre". Det er jo å å gripe det hele an på motsatt måte, nemlig at jeg ikke skal se etter kjærligheten i andre når jeg vil elske dem,men se på dem med min, for da treffer min deres og dermed kommer den tilsyne!! Unnskyld meg at jeg er treig og dum,altså. Jeg begynte ikke på dette livets skole med kjærlighet,akkurat, så tilgi meg for å være treg.:):)Hadde jeg bare forstått hvorfor personen(som er nedlatende) er redd. Jeg tror at det er vanskelig å la være å bli sint når man ikke kjenner personens beveggrunner. Men etter en slik episode der man blir sint kan man finne ut hva det er som ligger til grunn og som gjør personen redd. For når jeg vet hva det er hisser jeg meg ikke opp mer. For eksempel er det vanskelig å ikke bli sint når en hører søstera si snakke masse stygt om ens far. Men når jeg får vite at grunnen er at han har mobbet henne er det mulig å ikke bli sint. Jeg lurer på om jeg blir sint på de jeg ikke er så glad i lettere enn dem jeg bryr meg veldig om. Ja,det et er slik. Man holder seg for god til å bli sint på de man respekterer høyt.

Jeg vil unngå dårlig selskap. Noen mennesker er jeg snill sammen sammen med, viser jeg respekt osv. Det er bedre å omgås dem enn de jeg blir sint og respektløs sammen med. Det er selvsagt ikke noe svart hvitt her. Jeg kan også si ting som ikke er pent når jeg er sint,men det jeg ikke kan tåle er når noen ikke legger merke til at de har vært ekle fordi de har en annen standard av mangel på idealisme,ikke ser feil hos seg selv og aldri sier unnskyld. Jeg er dritt lei av slike fordi det har ført til at det er jeg som må bære alt ansvar selv,og det gidder jeg ikke mer. Jeg begynner å skjønne mer og mer fullstendig at jeg ikke har ansvar for andres utvikling,men er fri til å bry meg når jeg føler meg kallet og om en hånd strekkes ut til meg. Med denne friheten vil jeg nok bli mer ydmyk også,fordi jeg ikke føler dette presset jeg har pålagt meg om å hjelpe folk fri fra fordommer og mørke. Jeg tror andre er som meg og vil ha lys på mørket sitt og bli motsagt når en fordom viser seg. Glemmer at de ikke er det. Jeg er overbevist om at alle innerst inne vil bli motsagt når de sier noe andre finner ulogisk etc. Men som Jesus bl.a sa til meg en gang: Det du blir irritert av å si skal du ikke si. Så om jeg ikke klarer å ha overbærenhet skal jeg holde munn. Fordi er jeg sint vil mange være mer opptatt av at jeg er sint enn det jeg sier. Jeg skal passe min sti og la andre passe sin så godt jeg kan. Og snakke kun når øret er åpent.

Om vi slutter å «gi hjelp»til de vi mener trenger det ved å dytte det på dem frigjør det krefter til å være rollemodell isteden. Noen synes det er lettere å forholde seg til fordi det blir mindre direkte. Vi mennesker liker ikke å bli rettet på,men beundre, trakte etter og og bli lik det vi beundrer. Vi vil ha øye mot det vakre, det gode og sanne. Ikke få pekefingeren på det usanne, stygge og onde.

Jeg har etter gjentatte diskusjoner ikke blitt sikker på hva jeg mener er riktig om følgende: Er det riktig å sette andre voksne på plass eller ikke? Er det riktig å kritiserer eller ikke?. Men jeg har ment e'n ting hele tida. Nå er jeg sikker. Det er ikke riktig. Jeg vet grunnen til at ihvertfall jeg har gjort det med mine nærmeste.( Folk jeg ikke kjenner synes jeg det er helt feil å snakke til rette. Ja,svært uhøflig).Og det er at jeg har forsøkt å oppdra dem til å være ansvarlige voksne som kan ta vare på meg. Det begynte med mamma. Pappa kunne jeg ikke si noe til siden han hadde stukket av fra sitt foreldreansvar bokstavelig talt . Men mamma som heller ikke ville være mammaen min prøvde jeg å oppdra for min egen og min mye mindre bror sin skyld. Det ble et mønster som varte og varte for hun våknet aldri opp til sitt ansvar. Fordi jeg ikke har fått den omsorg jeg har trengt har jeg forsøkt å oppdra de guttene jeg har vært sammen med også, om de ikke har ønsket å ta en faderlig holdning til meg. Jepp. Så det er greit å bli klar over. Jeg har visst det, men jeg har ikke vært fullstendig klar over det bestandig. Noe jeg aldri kan bli vant til og føle naturlig er å forholde seg til foreldre som ikke vil stå i rollen som mor og far. Jeg skulle forlatt dem begge om jeg hadde hatt et alternativ da jeg var ti. I sååå mange år var jeg i et avhengighetsforhold til mamma fordi jeg tørstet etter anerkjennelse. Siden jeg aldri fikk det ble jeg hengende og be om dette livgivende vann. Til slutt måtte jeg svelge noe helt annet; håpet om noen gang å bli elsket av henne, bli sett av henne og få medfølelse fra henne. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å ikke ha med henne å gjøre mer. Det er tåpelig å forholde seg til en dame på 70 som oppfører seg som et barn- tørstende etter bekreftelser og egentlig anerkjennelse, fra meg! Men jeg kan ikke gi henne det hun skulle gitt meg først. Det blir feil. Det er kvalmt nok å ha hatt rollen som mamma og pappa i familien siden hun oppførste seg som en skamfull unge da jeg var ti. Jeg overlater til andre å gi dem anerkjennelse. Hvordan kan jeg gi dem det når de ikke brydde seg om å få meg til jorden? Far i himmelen er min riktige far. Far er en som elsker. Å være foreldre er å ville elske, elske en annen høyere enn seg selv. Det er den største gave vi kan få.

Skyld, skam, ekteskap, foreldre og ondskap

Er det slik at hvis ikke foreldrene vil ta ansvar så må barna bære skylden for dem?
Jeg ser ikke helt hvordan dette henger sammen bare. Svik snakkes vel ikke om i noen tilfeller? Svik gir tristhet ,men når sviket er usagt/ubekreftet av andre har man liksom ikke grunn til sin tristhet og må skjule den og skamme seg over at man er trist liksom uten grunn og ikke sprer glede til andre og gir mening i andres liv.
Jeg var hos Eirik Myrhaug(healeren) og han sa han ikke kom gjennom til meg. Intuitivt skjønte jeg det skyldes pålagt skyld og skam som lå som et lag oppå og sprerret av hjertet, og sa det. For hvordan føle på følelsene som kom som konsekvens av noe en selv tar skylden for? Det er ikke mulig før noen ser med kjærlighet til deg, bak skammen og påfølgende depresjon. Jeg har et stort behov, nei, et krav om å bli tatt på alvor. Kanskje fordi jeg gjentatte ganger har blitt overrasket over hvor lite verdt jeg har vært i andres øyne slik at de f.eks har forsøkt å voldta meg. Eirik kom gjennom, altså, så jeg kjenner kjærlighet idag:)

Jeg har sett etter mine foreldres verste egenskaper for så å finne dem i meg selv fordi jeg tror foreldre kan speile ens egne dårlige sider slik at vi blir disse bevisst. Jeg har også tenkt på at det kan være lurt å se hvordan de to foreldrene som ikke selv klarte å forenes i kjærlighet faktisk kunne ha klart det ved å sette sammen deres karakteristikker. For jeg tror kanskje Gud har en mønsterplan der ekteskapet mellom to motsetninger skal vise barnet hvordan forene disse,disse egenskapene det også har i seg selv. Ikke bare har barnet det feminine og maskuline,men også de verste egenskapene deres, og de beste.

Jeg tror ikke vi har valgt foreldrene våre selv slik det er mange som hevder. Jeg tror Gud er flinkere enn meg til å se hva som passer for meg. Jeg tror Gud har inngitt en dyp mening med at vi har de foreldrene vi har.

Jeg lurer på om det er nødvendig å kjenne til alle nyanser av det onde for å bli kjent med alle nyanser av det gode,jeg. Det er så mange små nyanser av ondskap. Men jeg mener det hele er illusjon. Det er ren feiltolkning som gir den opplevelsen av at noe er ondt. Feiltolkning er mulig når man er selvopptatt/selvsentrert- ja er i mangel av empati og overblikk. Den som er ond er like lite empatisk og har like lite overblikk som den som tolker det til å være ondt. Er man empatisk ser man at den andre bryr seg om noe (kall det kjærlighet med liten k) og det er ikke å skade en annen den bryr seg om.

Kritikk og oppdagelser.

Kritikk

Kom på en ting jeg synes er verdt å bemerke. Før var jeg kjempesår for kritikk( kanskje fordi jeg har fått mye uten oppveiende anerkjennelse for mitt vesen av mamma.) Nå i vinter fant jeg nøkkelen så jeg klarer å løsrive meg for kritikk så det ikke går innpå meg mer. Og nå ser jeg at det ikke er noe poeng å utsette seg for det mer. Men jeg måtte altså lære meg å takle kritikk før jeg følte det var fint å unngå kritikere. Jeg unngår ikke slike lenger fordi jeg blir såret, men fordi det ikke gir noe for sjelen.

Oppdagelser

For meg var den viktigste oppdagelsen å innse den største frihet vi alle har. Da kan vi skape et godt liv basert på egne verdier. Men før det hadde jeg en annen som er minst like flott og det er at det hinsidige er her (også). Det er inget reelt skille mellom den åndelige sfære og den fysiske. Så alt er mulig her og nå. Om man gir opp å prøve å komme til himmelen ved egen kraft vil den komme til en. Gud sier:bank på og det vil lukkes opp for deg. Mer skal ikke til. Døra kan ikke tvinges opp med et verktøy(metode)og man kan ikke tenke seg til det den rommer.

Da jeg så at det ikke er noe poeng i å ha en slags isolerende vegg omkring sine tanker mer, bygd opp av redsel for at de skulle forsvinne i glemsel, kastet jeg de alle opp i en himmel der alle tanker og ideer finnes. Den kan kalles den store minnebanken, men er vel mest kjent som noe kollektivt. Etter at jeg gjorde det kunne jeg overlate til Gud å minne meg på ting, fortelle meg ting jeg trenger å vite gjennom dagen og gi meg svar på det jeg lurer på. Det jeg bruker hodet til stort sett er å stille spørsmål, så tar Gud seg av resten. Det er en behagelig tilværelse, og det frigjør krefter til andre ting enn tenkning. Dessuten gir det en større klarhet uten de evinnelige tankene som lett kan komme i vegen.

Å kjøre sitt eget løp.

Jeg har ofte fått høre som en spydig kommentar: "Du kjører ditt eget løp som vanlig."
Hvilket annet løp enn mitt eget skal jeg kjøre liksom? Jeg har undret meg over logikken i utsagnet. Jeg kan jo ikke kjøre i deres løp! Men de vil altså at jeg skal ligge ved siden av deres løp. I grøfta da, eller? Dette ønsket klarer umulig å innebære det å unne meg et eget liv. Jeg liker ikke avhengighetsforhold, jeg. Har nemlig tro på kjærlighet. Den gir frihetsrom! Jeg tenker at de sier det fordi de vil jeg skal følge deres vilje uten å tenke på hvilken effekt det har på mitt liv. Jeg tror de vil at jeg skal være avhengig av deres kjærlighet slik at jeg også passer på at de er lykkelige og tilfredse, ved å slikke dem opp etter ryggen som en slave. Om de ikke har kjærlighet når det er en avstand, ja, ikke lenger symbiose, så får de bare ha det så godt. De har ansvar for sitt eget liv. Kjærlighet er en viljeshandling,- ikke noe man gir av frykt for konsekvenser. Da kan det ikke kalles kjærlighet, men forretning.

Å bli som et lite barn

Jeg har tenk mye på sitatet: "bare de som blir som et lite barn kan komme inn i Guds rike" som Jesus sa, fordi det budet tok jeg helt seriøst og valgte å følge da jeg leste det for mange år siden. Mange er motvillige til å ydmyke seg for Gud som om han er en far med sine synder. Er de redd Gud er urettferdig og dømmende?Gud er kjærlig og tilgivende slik jeg kjenner Han. Jeg er som et barn når jeg kontakter Gud og det funker bra. Har jeg noe på samvittigheten tar jeg opp de't aller først så jeg føler seg uskyldig (som et barn). (Det kan føles som det er noe i vegen mellom Gud og meg om jeg har noe på samvittigheten.)

Jeg tolker budet til å bety det å få kontakt med Gud her og nå først og fremst, men også ved ønsket om å tilpasse seg Gud mer og mer på lang sikt.

For å kunne se inn i Gud rike må man tilpasse seg dette riket og bli ren som det er rent der. Barn har åpne, fleksible og mottakelige sinn, er uskyldige(uten bitterhet, sarkasme og ønske om hevn) tilstede i nuet, har sterk aspirasjon (i dette tilfelle til å nå Gud)og er tiltrukket av kjærlighet og sannhet. Jeg mislikte ihvertfall hemmeligheter, sarkasme og løgner som barn. Når man ser på Gud som en far og er som et barn er man mottakelig for Hans nåde, sannhet og kjærlighet. Så enkelt er det. Om man er seg selv nok mottar man null og niks. Man må innse at man er avhengig av Gud, og ikke er noe i kraft av seg selv. Gud nærer oss etter behov, ettersom vi føler oss som et foster i mammas mage, som babyer, små barn eller store barn. Barn tør å stå for at de har behov for kjærlighet og trøst, de tør å stille spørsmål, de tenker ikke at de da er dumme, de er mer opptatt av å finne svar enn å bry seg om hva andre måtte mene om dem, de er nysgjerrige og dette er en fin drivkraft for å få kunnskap og frigjørende svar fra Gud.

Hva tror du dette Jesus-sitatet betyr?