Have faith, not cling in insecurity as a victim.

You must have faith enough to not cling desperately for a healing answer. When you are clinging you occupy the room in which the spirit will take place.
And you must not expect anything either. When the desperate person gives up, the spirit will come by to visit. You do not have to have much faith, a little breath is enough, but that little breath of spirit is necessary to make the holy spirit connect with you. Hm, that may be the reason why people who didn't have a faith in their childhood have difficulties coming in contact with the spirit; they don't have any idea what it feels like!


Anyway; A question to God is like a swirling spiral who has to come through to Him, penetrate Him- throughout the universe- and it catches the spirit with its "arms". The word pentacles comes to my mind, I have no idea what it means. Jesus said to me today that you receive the answer to your question when you let go of expecting it to come. It's true. That is always what happens to me. I get it the minute I let go of the question. I guess the question is free to reach God that way.

Drøm

Da jeg var havveis i søvne i natt,drømmende og i ferd med å sovne ordentlig, våknet jeg fra dvalen fordi jeg fant drømmen innmari dum. Jeg så at mannen(min indre mann) var iferd med å kjøre i forvegen til målet/Gud og så ba han dama komme etter mens han hastig satte seg i bilen og var i ferd med å kjøre raskt avgårde.Jeg fikk stoppet han og tenkte at det lureste må være,om de skal til Gud sammen, at de forenes der og da på stedet. Jeg fikk de til å klemme hverandre, og da skjedde det noe; jeg begynte å gråte. Jeg lærte noe. Jeg er så dum; jeg haster på veg til Gud/målet uten å ha med meg følelsene mine. Har man med følelsene sine trenger man ikke dra noe sted. Gud er her og nå på stedet.

Enlightenment is not a dead end.

Enlightenment is not a dead end. I do believe,though, that the enlightenment can be everlasting no matter what (wise things) you do. If we have tasted total freedom and love, what is stopping us from getting to the point of permanent freedom? One thing, that includes a lot of things, is to make every part of us to want this as much as our hearts does. Another is the fear of death. The third is the fear of what other people might do out of envy and hatred.The last two are linked together in a way.

The first might take a long time to attain.(I am speaking for my self now. I don't know how long time the saints had to use on this issue.) The second doesn't have to take so long if one is lucky enough to feel pain enough to see death as a relief. The third is a tricky one. I think the fear of others' envy is just a misplacement.One can happily share the love to anyone no matter what. One who can take part of the light/love/ freedom you radiate will not hate you but enjoy the love. The one who thinks that this love is something he can have and to hold have misunderstood.

One may think there is something one self must do to achieve enlightenment. Really there isn't, because "I" am the one who must die. And to be able to let go of this "I" I have to find myself free and unidentified with it.And from that view I see that "I" is just an illusion. Then I can let go of it as I would do with a worn wool jacket on a mid-summers day.

So all parts of us must want to come to the same goal to reach it.The child in me and the grown-up part both seek God but for different reasons! The child seek love to be free ,and the grown-up wants to give love, unfortunately, I first thought, but when I asked: how is it possible to come to the goal, then? Jesus said/showed me that the child could believe in the love in others!
That way the child can feel free in the love,and the grown up could give by believing people want to receive the freedom/love. Is it so that the child is seeking love to mirror it? By that I mean; do the child want to show the creation/it self in it's pure form? And the grown-up wants to give the child the love the child can show it self in? The love is like light,like a mirror one can see ones true self in,or what?

C.Bosseron; min yndling for tida. Se så vakkert:

Kay Nielsen

Solens lys, intellektets lys og det guddommelige lys!

Solens lys har ingen forstand eller bevissthet. Dets oppgave er å synliggjøre tingene i verden. Uten intellektets lys ville de fysiske øynene være til ingen nytte, for det er med dette lyset vi forstår hva som utgjør tingenes sjarm og som gir oss kunnskap og forståelse. Intellektets lys er født av det guddommelige. Det setter oss i stand til å forstå og erkjenne alt som eksisterer, men det er bare det guddommelige lys som kan gi oss syn for de usynlige ting og gjøre oss istand til å se sannheter som først vil bli synlige om tusener av år. Det var det guddommelige lys som gav profetene evnen til ås e to tusen år i forvegen hva som skulle skje. Det var ved dett lys Moses kunne se og forstå dem guddommelige åpenbaring og høre den guddommelige røst som talte til han fra den brennende busk.(2 mosebok,3:2).
Dette lyset kan sammenlignes med et speil som reflekterer alt som står foran det. Slik viser dette lyset vår ånds øyne alt som eksisterer i Guds rike og får tingenes virkelighet til å bli synlig. Ved hjelp av dette strålende lys er all åndelig fortolkning av de hellige skrifter blitt åpenbart, de skjulte ting i Guds univers er blitt tydelige for oss, og vi har fått kraft til å forstå den guddommelige hensikt med mennesket.

En smule forkortet tekst av Abdul Baha fra ca 1913(Bahaullahs sønn)

Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.