Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)

Vold

Vold er et problem overalt og handler vel dypt sett om et fortvilet forsøk på å tvinge til seg kjærlighet man ikke tror man kan få på. Og akkurat det er noe alle har gjort. Det er mange måter å gjøre det på.

Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.

Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.

En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.

En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.

Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.

Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?

Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.

Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.

Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.

Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.

For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.

Offerrollen og ensomhet

Om man er oppvokst med faenskap blir det en del av en. Så det er både og': man er offer og den som gjør andre og seg selv til et offer. Man er destruktiv fordi det er hva man er vant til og oppdratt til. Man må erfare noe annet så man kan se hvor feil det destruktive er. Offere som klager over det de har blitt påført vil jeg høre på hvis de har tro på noe bedre og vil dette. De som klager uten å ville ha forandring derimot vil jeg ikke høre på. De mangler noe for å komme seg ut av det vonde og finne kjærligheten og sannheten inne i seg selv. De er som umodne barn som vil bli tatt vare på. Men jeg har tro på at om andre ikke tar ansvaret for dem fra dem at det er mulig at de etterhvert står opp på egne bein. For noen vil det ta lang tid.

Det kan være forferdelig smertefullt og vanskelig det de har opplevd. Når de må innse at de har den samme ondskap som sine foreldre etc ringer det en bjelle så de tar ansvar for egne følelser og handlinger. Selv om man ikke er like egoistisk og hensynsløs som de en har vært offer for har man egoisme i seg. Den en har i seg selv er den eneste man kan bli fri fra. Og da er man fri til å bry seg om andre. Og ensomhetsproblemet er borte. Det man kan bli fri fra ved egoet, eller kall det gjerne det lavere selv, er disse tankene om at man må ditt og datt for å bli verdig kjærlighet. Disse tankene blir uviktige om man innser at det viktigste i livet ikke er å sikre seg kjærlighet men å gi. At det er ved å gi kjærlighet man er elskverdig.Man er ikke elskverdig når man er pen, flink, smart, rik etc. Man er det når man er til for andre i Guds tjeneste, for å si det med religiøse ord. Jesus sa noe slikt som : det dere gjør for disse minste små gjør dere for meg.Når frykten for ikke å være bra nok til å elskes overvinnes av ønsket om å gi kjærlighet har man vunnet over seg selv.

Et kjærlig hode

Jeg tror ikke det er dumt å utvikle et kjærlig hode fordi i vår utvikling går vi fra det astrale til det mentale (osv). For å gjøre det er vi avhengig av det feminine som tolererer og rommer følelser. Ned i det astrale kan vi motta visdoms lys(maskulint) som river oss løs og løfter oss opp fra dets skygger. Kanskje helvete betegner det å være identifisert med skyggene/det negative? Det oppleves jo som nedrig; man er på et lavt astralt nivå. Er man en filosof (visdomselsker) vil det være naturlig å bli en som tenker, ikke bare for egen del,men for alle.

Det var en ifølge enneagrammet type 5, som kalles hodetypen med hjertet i hodet, som med sin væremåte (omtenksomhet) gav meg ideen om hva jeg ville utvikle. Selv er jeg en følelsestype, som jeg tror du også er Randi, som godt kunne trenge å få struktur og disiplin, som en motvekt til følelseshavet. Det er like mye kjærlighet å tenke for noen som å lytte fant jeg ut, og det passet meg bedre siden jeg har et maskulint intellekt.

Kjærlighet vises i handling for andre uansett i hvilken form den kommer. Det er viktig å se i hvilken form den enkelte hovedsakelig gir sin kjærlighet og ikke forvente at noe særlig kjærlighet kommer på noen annen måte. Ingen av oss er Kristus som kunne gi på alle vis. Det er sårende å bli oppfattet som ukjærlig bare fordi en ikke viste kjærlighet i den form e'n ønsket å se den i. Ja, at kjærligheten i den form en gav den i ikke ble oppfattet som kjærlighet.Jeg hadde i utgangspunktet en evne til å lytte og et ønske om å hjelpe andre. For å ha noe å bidra med av verdi ville jeg altså søke sannheten.

Gud manifistert

Mange new-agere påstår de skaper sin egen verden med sine tanker. Jeg mener Gud hører våre tanker og ønsker som en bønn og oppfyller disse og tilrettelegger slik at våre ønskeforestillinger blir virkelighet. Vi kan ikke dermed skylde på Gud at verden ser ut som den gjør. Den ser slik ut pga våre ønsker, som ikke bestandig er gode. Gud lar de onde tanker bli virkelighet fordi det er vi som velger det. Vi styrer, Gud tilrettelegger.

Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.

Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.

Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?

Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.

Barnet først, endelig.

Vi er ikke opplært til å tjene Gud, og derav kommer galskapen: Det er en galskap å ikke kunne glemme seg selv (noe man ikke tør i farlige omgivelser som barn) og det å sette egne behov foran andres, noe man dessverre gjør for å beskytte seg i møte med ondskap/ hensynsløs egoisme. Barn er født gode; de kan glemme seg selv og de voksne kan "hente ut" det gode i dem om de bare har tro på at det finnes der. Barn er gullgruver. Om voksne kun tror det er gråstein der inne vil barnet ikke komme fram med annet heller. Foreldre kan velge å betrakte sønnen sin som Jesusbarnet. Barn er selvsagt heller ikke som blanke lerret. Hvordan kan de komme på spørsmål om de er blanke lerret? Spørsmålene er linket til svarene de allerede har inne i seg.

Vi har ikke rett til å tvinge barn til det det ikke vil. Om vi har det som prinsipp må vi bruke vår kreativitet og empatiske evne for å finne løsninger i hverdagen. Gud gir oss altså mulighet til å utvikle oss,om vi vil. Om vi ikke vil ta hensyn til barnet og heller tvinge gjennom vår vilje går vi glipp av mye. Ikke bare at vi ikke får utviklet evner i større grad,men også hva disse evnene i bruk vil gi oss av erfaringer. Som det å føle nærhet og få forståelse for vårt barn, og oss selv dermed.

Når man får barn blir vi kalt til å sette barnets behov foran egne og å glemme oss selv i stor grad. For mange i vårt samfunn kan dette bli vanskelig, da det er mange hensyn vi føler vi må ta.For meg var det grusomt å bli gravid ved tanken om å miste friheten til å gjøre ting jeg har behov for. Dvs det jeg trodde jeg hadde behov for, som var tvangstrening. Jeg var en avhengig person som ikke klarte å sette hans behov foran mitt tvangstreningsbehov uten at det voldet meg smerte. Jeg kunne ikke ofre treningen min for noe eller noen. Så jeg tenkte prøve ut en mellomløsning hvor begges behov ble tilfredstilt. Jeg var redd det ville bli krig mellom de to viljene, men trøstet meg med at jeg sikkert kunne få til en rettferdig fordeling, at begge fikk vilja si og at vi kom overens hvis jeg bare prøvde. Jeg tenkte det skulle være mulig å tilpasse seg hverandre. Etter tre år gav jeg opp. Jeg så at det ikke gikk fordi jeg synes det ble hjerteskjærende og feil at jeg tvang han med meg da min sterke vilje skulle tilfredstilles. Min rastløshet, som var grunnet i frykten for ikke å bli godtatt om jeg ikke trente og så ok ut, forsvant da jeg omprioriterte. Den tillærte verdien jeg fikk hjemmefra hadde vært viktigere for meg enn den guddommelige verdien; å være god mot andre. Å være bra nok i andres øyne hadde vært viktigere enn å være god i egne øyne og med god samvittighet. Men når jeg fikk dårlig samvittighet var enden på det nær.

Nå har jeg satt hans behov foran mine permanent og jeg kan puste ut.Når han er fornøyd er jeg fornøyd. Når han er førsteprioritet går alt bra for det er øverst han hører hjemme. Da er han medgjørlig fordi han er fornøyd og strekker seg ganske langt for at jeg skal få det bra. Han blir en gullunge når jeg er god.

Endelig klarte Gud å bøye meg og sette meg på plass. Ingen mann har klart det. Det måtte en liten gutt til for å klare å gjøre meg til en voksen kvinne.Idet jeg ikke lenger er destruktiv overfor dette ytre barnet er jeg ikke destruktiv overfor mitt indre barn heller. Istedenfor å løpe vekk fra følelser i tvanstrening føler jeg på dem og er dermed mer nær med sønnen min. Istedenfor å tvinge han gir jeg heller slipp på vilja mi og er kreativ. Nå anser jeg meg ikke som ond mer. Jeg må ikke noe - annet enn å ta ansvaret mitt som mor, og jeg må ikke ha noe utenom det som trengs for å gjøre han glad. Jeg er ikke redd mer fordi jeg klarer å tilpasse meg, endelig. Jeg tar meg tid til å bry meg om hans behov,ikke hva vi burde gjøre. Jeg har lagt vekk tvangstreningen min. Jeg trodde det var viktig å være fri til å få trent tvangsmessig, men det er frihet å slippe å måtte. Det er frihet og gi seg rom til føle det jeg faktisk føler.

Å få barn kan hjelpe oss å skrelle av alt det teite vi har tatt på oss fra vi var barn, og bli naturlig som vårt barn igjen. Gud gir oss Jesusbarnet sitt i de små barna sine. Dette er noe jeg får bevis for stadig vekk. Når jeg takker Gud for noe mens sønnen min hører det, sier han når jeg er ferdig: vær så god!, og smiler,med den største selfølgelighet.

Mønster

Gud setter et preg på oss som vi kan forandre oss pga av. Om dette preget når til bunns som om det gikk gjennom oss som pepperkakeformer i pepperkakedeig slik at det gamle ikke får plass så blir vi nye mennesker. Om vi har fått et vakrere tre så river vi ut det gamle. Eller om vi ser hvor stygt et tre er river vi det ut fordi vi har sett et som er vakrere.

Vi kan rive bort ugress, men vi kan også felle hele trær om de ikke bærer frukt.
Jeg har ønsket å komme dit hvor jeg kan etterleve det å sette andre før meg selv. Dette kan man kalle en høytflyvende tegning i begynnelsen. Så jobber denne tegningen seg nedover og støter på mange forestillinger, tanker og følelser på sin veg som må korrigeres i forhold til idealbildet. Tema som selvutslettelse, grensesetting og egenverdi er eksempler på temaer som vil dukke opp imot dette bildet. Alt må bli riktig justert i forhold til mønsteret. Når mønsteret har nådd ned til den fysiske tilværelsen/første chakra kan det manifisteres i handling. Da er mønsteret integrert fullstendig og kan bli levendegjort.