Å velge kjærligheten fremfor begjæret

Hva gir livet mening? Om du gjør det som gir livet mening er du der du vil være. Kjærlighet gir livet mening og den er noe man gir andre. De gangene tiden står stille er de gangene vi er nære fordi vi har glemt oss selv og er åpne for kjærligheten som får strømme til andre. Hvordan bli trygge nok til det? Når vi er fri fra vårt lavere selv er vi uklanderlige og det er intet å beskytte siden vi ikke identifiserer oss med kropp, tanker og følelser og hanlingene våre mer. Dermed er vi trygge. Det lavere selv er ikke noe vi kan bli kvitt men heve oss over. Vi må slutte å begjære for egen del og gå over i kjærlighet, som er givende. Hvordan gjøre et slikt skift? Jo ved å innse hvor lite tilfredstillende og hvor meningsløst det er å være selvisk. At stresset vårt er frykten for å ikke være elskverdig nok. Men når er man elskverdig? Jo, når man elsker uselvisk! Grunnen til selviskheten er å ville få kjærlighet på en feilet måte. Å søke kjærlighet for å bekrefte vår personlighet er å være fanget. Å se at å gi kjærlighet er å få, er cluet. Vi er ikke personligheten og det å tilfredstille noe vi ikke er er bortkastet. Om vi gjør det hele livet har vi forspilt vår sjanse på jorden til å utvikle oss til å bli tjenere av det guddommelige. Om vi er selviske og fanget ved identifikasjonen med det lavere selvet er vi åpen for kritikk fordi vi er kritikkverdige. Straks vi avidentifiserer oss trenger vi ikke noe maskeforsvar mer. Når vi hever oss er vi uklanderlige. For om vi kun bryr oss om å gi kjærlighet til andre for å gi de noe verdifullt er vi på den sikre sida; himmelen.

Tjenerinne

Jeg føler meg velsignet. Gud er så god. Å være hans tjenerinne er det fineste som er. Tenk Gud kan ikke utføre gode gjerninger på jorden selv, han er avhengig av mennesker som vil det for å se sin kjærlighet i praksis. Dyr gjør det uten spørsmål, men vi har fri vilje og kan velge å sette oss selv i vegen istedet for å sette kjærligheten fremst. Når vi gjør det Gud gjerne skulle gjort selv blir vi velsignet. Å tjene Gud er å glemme seg selv og hjelpe andre utfra kjærlighet.

Idag tenkte jeg at om jeg skal dø om få timer er det eneste jeg vil rekke å gjøre å gjøre noe for andre.Jeg har vært så ofte opptatt av mitt image når jeg er ute blandt folk. Når jeg heller glemmer hvordan jeg fremtrer og velger kjærlighet blir jeg lykkelig. Man har bare to valg; sitt lavere selv eller kjærlighet. Begjær eller kjærlighet. Velger man det første vil man føler frykt og få et forsvar. Velger man kjærlighet er det intet å forsvare. Det eneste som betyr noe er å tjene og det kan man uansett hva som skjer. Om det blir krig er man likevel lykkelig, fordi man kan tjene andre. Trøste dem, oppbygge dem osv. Gud har fylt meg med så mye lys.

Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)

Vold

Vold er et problem overalt og handler vel dypt sett om et fortvilet forsøk på å tvinge til seg kjærlighet man ikke tror man kan få på. Og akkurat det er noe alle har gjort. Det er mange måter å gjøre det på.

Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.

Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.

En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.

En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.

Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.

Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?

Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.

Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.

Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.

Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.

For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.

Offerrollen og ensomhet

Om man er oppvokst med faenskap blir det en del av en. Så det er både og': man er offer og den som gjør andre og seg selv til et offer. Man er destruktiv fordi det er hva man er vant til og oppdratt til. Man må erfare noe annet så man kan se hvor feil det destruktive er. Offere som klager over det de har blitt påført vil jeg høre på hvis de har tro på noe bedre og vil dette. De som klager uten å ville ha forandring derimot vil jeg ikke høre på. De mangler noe for å komme seg ut av det vonde og finne kjærligheten og sannheten inne i seg selv. De er som umodne barn som vil bli tatt vare på. Men jeg har tro på at om andre ikke tar ansvaret for dem fra dem at det er mulig at de etterhvert står opp på egne bein. For noen vil det ta lang tid.

Det kan være forferdelig smertefullt og vanskelig det de har opplevd. Når de må innse at de har den samme ondskap som sine foreldre etc ringer det en bjelle så de tar ansvar for egne følelser og handlinger. Selv om man ikke er like egoistisk og hensynsløs som de en har vært offer for har man egoisme i seg. Den en har i seg selv er den eneste man kan bli fri fra. Og da er man fri til å bry seg om andre. Og ensomhetsproblemet er borte. Det man kan bli fri fra ved egoet, eller kall det gjerne det lavere selv, er disse tankene om at man må ditt og datt for å bli verdig kjærlighet. Disse tankene blir uviktige om man innser at det viktigste i livet ikke er å sikre seg kjærlighet men å gi. At det er ved å gi kjærlighet man er elskverdig.Man er ikke elskverdig når man er pen, flink, smart, rik etc. Man er det når man er til for andre i Guds tjeneste, for å si det med religiøse ord. Jesus sa noe slikt som : det dere gjør for disse minste små gjør dere for meg.Når frykten for ikke å være bra nok til å elskes overvinnes av ønsket om å gi kjærlighet har man vunnet over seg selv.

Et kjærlig hode

Jeg tror ikke det er dumt å utvikle et kjærlig hode fordi i vår utvikling går vi fra det astrale til det mentale (osv). For å gjøre det er vi avhengig av det feminine som tolererer og rommer følelser. Ned i det astrale kan vi motta visdoms lys(maskulint) som river oss løs og løfter oss opp fra dets skygger. Kanskje helvete betegner det å være identifisert med skyggene/det negative? Det oppleves jo som nedrig; man er på et lavt astralt nivå. Er man en filosof (visdomselsker) vil det være naturlig å bli en som tenker, ikke bare for egen del,men for alle.

Det var en ifølge enneagrammet type 5, som kalles hodetypen med hjertet i hodet, som med sin væremåte (omtenksomhet) gav meg ideen om hva jeg ville utvikle. Selv er jeg en følelsestype, som jeg tror du også er Randi, som godt kunne trenge å få struktur og disiplin, som en motvekt til følelseshavet. Det er like mye kjærlighet å tenke for noen som å lytte fant jeg ut, og det passet meg bedre siden jeg har et maskulint intellekt.

Kjærlighet vises i handling for andre uansett i hvilken form den kommer. Det er viktig å se i hvilken form den enkelte hovedsakelig gir sin kjærlighet og ikke forvente at noe særlig kjærlighet kommer på noen annen måte. Ingen av oss er Kristus som kunne gi på alle vis. Det er sårende å bli oppfattet som ukjærlig bare fordi en ikke viste kjærlighet i den form e'n ønsket å se den i. Ja, at kjærligheten i den form en gav den i ikke ble oppfattet som kjærlighet.Jeg hadde i utgangspunktet en evne til å lytte og et ønske om å hjelpe andre. For å ha noe å bidra med av verdi ville jeg altså søke sannheten.

Gud manifistert

Mange new-agere påstår de skaper sin egen verden med sine tanker. Jeg mener Gud hører våre tanker og ønsker som en bønn og oppfyller disse og tilrettelegger slik at våre ønskeforestillinger blir virkelighet. Vi kan ikke dermed skylde på Gud at verden ser ut som den gjør. Den ser slik ut pga våre ønsker, som ikke bestandig er gode. Gud lar de onde tanker bli virkelighet fordi det er vi som velger det. Vi styrer, Gud tilrettelegger.

Gud oppleves som utenfor en selv før man har nådd befrielsen. Om man ser det man ser inni seg eller utenfor har ingen betydning, det betraktes uansett som noe utenfor ens eget selvs rekkevidde. Dette varer så lenge en ikke har smeltet sammen med Gud.
Å kalle seg selv Gud når dette ikke har skjedd synes jeg ikke henger på greip, fordi så lenge man fortsatt er identifisert med jeget og ikke har snudd om på måten å betrakte på, kan man ikke kalle seg Gud uten å tale usant. Først når man har oppgitt seg selv og identifiserer seg med det guddommelige, er det på sin plass å kalle seg, ikke Gud, men guddommelig.

Gud er et mysterium jeg ikke kan løse selv om jeg skulle smelte sammen med Han, fordi Hans innerste vesen vil for alltid være ukjent. Det er det samme med oss. Vårt innerste vesen er like mystisk. Vi kan ikke fatte det vi er med analyser som plukker noe fra hverandre, forbi biter kan ikke være det vi er.

Det er et lite punkt som ikke lar seg røre og bli kjent med i Gud og meennesker. Alt vi vet er hva det stråler ut; kjærligheten i alle dets fasetter ( rettferdighet, toleranse, omsorg, mot osv.). Vi er guddommelige vesener og Gud er også et slags vesen siden han eksisterer. Spørsmålet som vanskelig lar seg besvare er: hva er han for slags vesen? Vi ønsker så veldig noe konkret, noe håndfast. Kanskje det var en av grunnene til at han manifisterte seg gjennom profetene?

Ved utspringet til energien er der intet. Er det ensbetydende med at Gud ikke finnes? Jeg spurte Gud hva han var om han var dette intet, hva det innebar. Først viste han meg et bilde av et bindeledd sto mellom det sorte intet og skaperverket. Dette bindeleddet er hva jeg har lært er helligånden. Så fikk jeg se nærmere, at Hans bevissthet er i det sorte intet og hans kjærlighet kom i form av Jesus. Det er altså via profetene han skaper verden og kan formidle sin kjærlighet. Profetene er Guds personlighet. Gud formidler sin kjærlighet via disse på samme måte som vi formidler kjærlighet via vår.