Kanalisering jeg fikk idag om mine liv.

255. ADA..
Vi vil sende på NOEN av din-sjels-tidligere-liv-

+ 1. ATLANTIS .yppersteprestinne -og herskerinne i hovedstaden --
+ 2, ATLANTIS ..underdanig prestinne i et tempel litt lenger mot øst --
+ 3. EGYPT -statsmann i Pondsentser s tjeneste .dete var en tidlig farao.-
-- 4. EGYPT dette var en som ledet krigene i denne tiden denne levde -
+ 5. INDIA - denne var en Engelsk fin dame i et stort hus med mange tjenere --
+ 6. PERSIA -dette vae en vanlig kone og mor i dette ørkenlandet --
-- 7- POMPEI. Pompeisk Tribun -denne styrte landet i åndligheten -gudenes navn --
-- 8. PALESTINA -denne sloss mot de kristne i forfølgelsestiden--

Dette er liv med og uten kjærlighet til andre - Denne har tjent opp sitt karma i dette livet--
Denne trenger ikke å vende tilbake i noe liv noen gang --
Dette er et sterkt Kristusenergi-liv -
Grunnet ar denne er et medium selv- trenger vi ikke å si at denne må utvile sitt enrergi potensiale -
Dette skriver Erkengelen som er hos deg som veileder -GABRIELL...

Før dette livet

Jeg tror at hvis vi får vite vårt fremtidige liv så vil vi i Jesu nærvær ydmykt ta imot det vi blir tilbudt. Vi velger ikke selv fordi Gud vet best hva vi trenger. Vi takker ja og sier vi skal gjøre vårt beste så vi ikke bukker under i den verdenen der nede, og at vi vil huske himmelen og aldri gi slipp på kontakten. Det er det jeg husker. Jeg trodde da det skulle bli lett som en plett å ikke bukke under av tunge energier, men jammen er det en prøvelse å være her:) Jeg husker jeg ville være flink til glede for Jesus; at jeg skulle være en lys skapning i verden mens jeg lærte masse. Ikke rart jeg blir urolig og skammer meg over å bli oppfattet som noe annetav mennesker her nede når jeg kan bli sint og handler mot urettferdighet etc. Jeg tror jeg nå skal tro på at ikke alle vil som meg og at de derfor ikke bør høres på når de kaller meg ond etc. Ikke alle kan skille mellom det som tilhører verden og det som tilhører himmelens rike. Noen, eller mange, tror alt er like godt eller dårlig. Fordi de tenker utfra synsing, ikke sannhet. Opptatt av å mene noe om noe, istedenfor å vite hva det de snakker om er og hvor det hører hjemme.

Jeg husker en liten haug mennesker satt rundt et tre(livets tre, midtpunktet?) mens Jesus snakket til oss for å forberede oss på verden. Jeg husker hvor lys til sinns jeg var og med hvor stor ømhet jeg tenkte på den stakkarslige sjel jeg skulle ta hånd om når jeg kom til jorden; min egen mor. Jammen ikke lett å føle denne omsorg som voksen når vi står face to face og hun ikke aner at jeg egentlig er et annet sted enn henne. Men ja, jeg har oppdratt henne- indirekte med den kjærligheten jeg følte der oppe. Jeg måtte laste den ned til meg selv først for selv (som menneske) å stå sterkt før jeg kunne bruke hva jeg visste var godt og sant for å opplære henne.For å opplære henne nyttet det ikke med ømhet, dessverre. Vel som barn var jeg øm og kjærlig. Som voksen måtte jeg være streng for å nå inn.

Er det å gi uttrykk for sinne overfor en sinnet gjelder nødvendigvis så ille?

Jeg synes sutring, klaging og baksnakking er verre enn at noen kommer med et kort og saklig sinneutbrudd jeg kanskje fortjener og bør ta til etterretning. Ja det føles som invadering men noen ganger trenger man det for å vekkes. Det er dog viktig at den som hadde utbruddet sier unnskyld etterpå fordi det var plagsomt for den andre. Om man absolutt ikke takler sinne kan det være stolthet som står i vegen bare. Jeg kan bli veldig fort sint og har gitt opp å kontrollere det. Jeg forsøker å finne grunnen til at jeg blir sint istedet og ser om det er noe å gjøre med det slik at sinne ikke trenger å oppstå like ofte. Det funker. Det er frykt som ligger under og ofte er det jeg frykter ikke reelt. Det er kuult å finne ut. Føler meg litt som en dust etterpå ved tanken på å ha blitt sint for noe jeg ikke hadde trengt å blitt sint over, men hey, vi lærer så lenge vi lever, ved å fjerne slør som er foran sannheten.

Forfengelighet og storhet.

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Jeg føler meg veldig lettet nå som jeg skjønner at jeg ikke trenger å forvente urealistisk mye av meg selv. Jeg har trodd jeg bør ha som mål å glemme meg selv og være en Gudserstatning på jord ved å gi folk det de trenger mest; å føle seg elsket, samt den nødvendige innsikt som skal sette dem fri, men det er bare Gud selv som kan gi hver enkelt det fra innsiden av dem selv. Det er takket være Shania her inne at jeg kom til dette idet hun skrev til meg at "visshet kan ikke komme gjennom kanaler".

Så nå kan jeg bare være et lite menneske istedenfor et stort. Og trenger ikke lenger være redd for kritikk, fordi nå er jeg liten og har ikke noe forsvare. Om mine handlinger blir kritisert vil jeg bry meg om kritikerens skuffelse, ikke at jeg ikke gjorde bra nok i deres øyne, fordi har jeg gjort det jeg kunne er det bra nok med tanke på at det står i stil til mennesket som utførte det, og ikke en robot som utfører perfekt resultat ifølge et ideal og en mal. Å skulle være perfekt som Gud er urealistisk fordi jeg er et menneske bare.

Det perfekte er en gave du kan motta.

Det perfekte er en gave du kan motta fra oven. Først da blir du fullkommen. Da har du glemt "deg selv", din ytre person, og har bare øyne for det himmelske.

Hva er viktigst? Å gjøre bra nok, oppføre seg bra nok, ha gode motiver,
ha gode følelser, se bra nok ut eller være bra nok?
De første er uttrykk for noe, det siste er noe i seg selv som hverken er
bra eller dårlig. Det er ren væren.
Og fra denne væren kan man ta imot innflytelse fra hvilken som helst
kilde man selv ønsker å fylles med.

Hvorfor lure oss selv ved å late som vi kan bli bra nok ved å
identifisere oss med gjerninger, oppførsel, motiv, tanker, følelser og
utseende? Vår væren er uavhengig av alt dette, og det vet vi innerst
inne, der vi er, ikke bevisstheten eller dens innhold, men utspringet.
Vi ser ikke dette mål fordi vi er i det allerede.

Uansett hvor perfekt det vi gir uttrykk for er kan vi ikke med det bli
fullkomne. Det er når vi anerkjenner oss selv som det som er uavhengig
av alle disse ytre eksistensbevis at vi kan ta imot det perfekte, som er
den guddommelige innflytelse. Det guddommelige er perfekt i sin helhet.
Det i verden kan aldri bli det. Og vi bare er.

Har du blitt avvist og trodd du ikke er bra nok? Hva du enn gjør for å
rette opp inntrykket andre har fått av deg gjør deg hverken lykkeligere
eller skaper noen forandring av dette inntrykk. Noen ser bare ikke langt
nok. Men sannheten er at du er uendelig god uansett hva andre klarer å se.
Bare Gud kan se hvem du er, og bare ved hjelp av Gud kan du se hvem du er,
med Hans øye, idet han ser deg. De fleste mennesker skuer bare rett inn i sin egen blokkering.

Om man er så opptatt av at det de vil gjøre skal bli fullkomment
at de unngår å gjøre noe som helst,
fordi de vet de umulig kan få det fullkomment (uten Guds hjelp).
De unngår dermed kritikk. Ved kritikk føler de seg som det barnet som ble avvist og derfor trodde det ikke var bra nok til å elskes.

Perfeksjonisten kan ha godt av å være mer obs på hva som trengs istedetfor å begrave seg i detaljer. Spørre seg frem fremfor å avsondret prestere. "En selv" er ikke det viktige fordi det er en illusjon. Det viktige er å fylle opp tomrommene.

Tanker uten liv, en meditasjons- eller bønnepraksis uten innlevelse og følelser uten innhold er meningsløst å dvele ved.
Søk det du virkelig trenger, når du virkelig trenger det og du vil få
det. Liv avler liv.

Kjærlighet er ikke av denne verden

Jeg har følt meg så verdiløs, stusselig og ussel fordi jeg ikke har vært i en opphøyd tilstand og gitt av den guddommelige verden i den siste tiden. Men Gud lar meg forstå at kjærlighet ikke er noe jeg kan være, men bare noe jeg kan ha kontakt med. Når jeg er kjærlig er det menneskelig kjærlighet. En høyeste form for menneskelig kjærlighet er den som er uselvisk, uegennyttig. Jeg skal ikke kreve mer av meg selv enn dette oppnåelige. Noe annet er uoppnåelig til hverdags. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke skal kontakte Guds kjærlige omsorg i mine meditasjonsstunder, for det er der jeg skal hente påfyll å gi verden. Det å få påfyll må ikke skje samtidig som man gir. Man kan ta imot for egen del først. Man må ikke glemme sin egen vei og egne behov. Da stopper alt opp.

Man kan hjelpe andre mot kjernen ved å gjøre det en selv gjør for å nå dit; som f.eks å stille presise spørsmål eller la de hengi seg til min favn ved at jeg er som en mor for dem som stryker de sakte over kroppen der den smerter.

Jeg taklet de smertelige spenningene mine på en litt ny måte nå for litt siden. Jeg forestilte meg at jeg gav slipp på alt forsvar og sank inn i Guds mørke. Gav slipp på enhver forestilling og følelse av å ha en fysisk kropp. Dermed ble jeg svært naturlig og det kom en god del spontan gråt. Det var en fantastisk renselse og jeg så hvor godt mørket er på sin nøytrale måte. Grunnen til at jeg klarte å hengi meg var forståelsen av at jeg var verdt å bli tatt imot av Gud. Dermed kom jeg litt lenger inn til Han.

Jeg kan nå godta at mitt liv er et liv i mørke. Jeg vil ikke føle meg mislykket ved å sammenligne meg med folk med et liv i lyset og med karriere og masse energi. Jeg godtar den skjebne Gud har gitt meg. Om jeg spør om meg om jeg vil ha en annen skjebne vil svaret bli nei, så jeg gjør lurt i å favne mitt liv og meg selv, fremfor å avvise det på grunnlag av andres verdier og livsferd. Jeg ser jo opp til helgener. De lever ikke som de som gjør karriere i den ytre verden.

Nå vil jeg være stolt av at jeg er en som gledes ved å finne lys i mørket fremfor å leve i lyset og dømme mørket, være redd og lage et forsvar. Jeg vil være forsvarsløs med Gud som min styrke. På en måte er det sant at jeg er uten verdi, men for Gud er jeg verdifull om jeg er Hans, og ikke egen, i begge betydninger av ordet. For jeg er ikke klok, kjærlig, snill osv. Gud gir alt dette og jeg er bare en mottaker for inntrykk fra inn- og utside.

Motvilje

Jeg har i det siste lagt merke til at jeg irriterer meg over ting som kommer i vegen; problemer eller oppgaver som må løses. Men etter at det som er i vegen blir fjernet, oppstår en større frihet enn den jeg hadde før noe kom i vegen. Det gav Gud meg en forståelse av ikveld.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være så lat at jeg føler motvilje hver gang det kreves noe av meg. Jeg vil vel bestemme selv hva jeg skal ta tak i og jeg foretrekker å ta tak i spørsmål:) . Men i denne betraktning av min egen motvilje så jeg altså at det Gud legger i vegen for meg er til for min og andres frelse og noe jeg derfor kan ta tak i med åpne armer og åpent sinn. Jeg hadde glemt, og ikke virkelig innsett, at Gud står bak alt som skjer. Brått er jeg takknemlig istedenfor irritert:) Det er altså at jeg er så egen som er problemet, ikke de oppgaver jeg får av Gud å løse.

Problemer kan man egentlig betrakte som oppgaver å løse istedenfor å oppleves som negativt. Om det i samfunnet vårt og i oss selv er rom (aksept) for å løse indre konflikter på lik linje med ytre problemer, og at det ikke var en ytre tid vi måtte følge først og fremst, men i like stor grad vår indre tid (eget tempo), så hadde det ikke blitt så negativt med problemer. En annen faktor som er svært avgjørende for om problemer oppfattes som negativt eller ikke er hvor mye andre er villige til å hjelpe en.

Om vi ikke hatt noe å løse opp ville livet vært fryktelig kjedelig. :)