Støtte

Når du støtter noe må du faktisk ofre noe. Ord er tomme i og for seg så å bare si du støtter legger ingen tyngde til saken. Å vise oppriktig glede ved prosjektet gir energi. Å hjelpe til gir praktisk støtte. Å vise fleksibilitet i forhold til egne ønsker viser vilje til det.

Organer og deres emosjoner

Jeg er så dilla på akupunktur for tida. Leser masse om det både på nettet og i bøker jeg låner på biblioteket. Jeg har fått en elektroakupunkturdings også, sånn at jeg kan stimulere punkter selv. Jeg tar nå og gir energi til lunger ettersom jeg har svekket dem med mange års røyking tidligere (av og på fra 14-31). Det kuule er at det punktet jeg bruker gir meg så lette ben (lunge 9). Se her står det mer om følelsers tilknytning til organer:

The heart radiates love and joy or hatred and arrogance. Kidneys reflect calmness and gentleness but when the kidneys are weakened then fear and depression deposit in them.Courage and righteousness belong to the lungs, which are weakened by sadness and grief. Kindness and generosity belong to the liver whose negative emotions are anger and frustration. Positive emotions of the spleen are fairness and openness, while the negative ones are anxiety and worry.

Mammas notat

For to dager siden leste jeg en lapp mamma skrev samme dag hun bestemte seg for å skille seg fra pappa. Lappen var 29 år gammel. Dette sto skrevet på den:

Da jeg bestemte meg for å skilles var det etter denne episoden:

Jeg hadde kjøpt et Donald-blad til sønnen min på 2,5 år, men hans far begynte å lese det. Min sønn gråt og ville ha det. Hans far ble sint og sa han måtte vente. Sønnen vår fortsatte å gråte. Da ble faren forbannet, tok gutten i hver arm og stampet han opp og ned i gulvet så hælene dunket ned i det. Datteren min (meg) begynte å blande seg inn. Hun fikk da samme behandling.

Etterpå sa han: "Det skal være en hard og fast oppdragelse. Han (sønnen) skal stange hodet mot veggen og miste selvtilliten helt."

Før, da jeg var mindre, tok jeg det voksne sa bokstavelig. Jeg trodde det de sa var sant. En sannhet var da så konkret avgrenset som bokstavformene. Mye usant, overfladisk og dømmende såret meg, men det at jeg reagerte fikk meg til å søke den virkelige sannheten. Sannhet sårer ikke. Negativitet er bare en skygge av noe. Og dette noe kan man betrakte helt uten positiv eller negativ bedømmelse, det bare er som det er. Å mene noe, synse om noe, er helt, helt uvesentlig.

Mange uttrykker noe de egentlig ikke mener med kallenavn f.eks. Dette kommer av at de snakker i affekt. Følelser farger ens sinn slik at en ikke ser klart hva man forholder seg til. Dermed dømmer man feil også. Men dette skjønte ikke jeg før, da jeg var mindre.

Nå kan jeg tenke at de egentlig ikke mener det de sier når jeg hører noen si noe overfladisk og negativt. Jeg kan ta det like lite alvorlig som det er gyldig. Om en person holder hardnakket på det negative han sa, er hans sinn fortsatt farget av sitt sinne bare.

En merkelapp kan aldri fortelle en sannhet om noe. Det er som en prislapp en person setter på en ting og slik forteller hvor verdfull en opplever den tingen akkurat da.

Det er selvsagt trist at en slik ting som det settes prislapper på er mennesker også. For det første fordi vi jo ingen ting er, men for det andre fordi det viser hvor skummelt følelser er. De er ikke til å la seg leke med. De er som barn som ikke skal bestemme, fordi de ikke har overblikket.

En som snakker sint i affekt tar ikke vare på seg selv. Han overlater den oppgaven til andre. Men det er han selv som skulle tatt hensyn til følelsene og gjort noe fornuftig med det.

Barn blir voksne når de går bort fra de voksnes barnsligheter og finner modne alternativer. Alternativer til raske konklusjoner, negative tanker, bedømmelser og overfladiske betraktninger.

Da jeg var liten trodde jeg de snakket sant fordi jeg var selv ennå ikke klar over hva sannheten var. Smerten ved usannheten var derfor nødvendig.

Sinne

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint på et annet menneske.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til sinne å finne.

Når jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert, og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig. Og man kan ikke være myk om man er redd for å være sint. Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut de unødvendige grunnene til frykt, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd.

Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin." Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje, tenker jeg da.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir selvsagt tomme ord. Man kan begrunne utsagnet med den erkjennelse en selv har funnet. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull. Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.

Om man ikke undertrykker sinne vil man heller ikke bli så veldig sint når man finner grunn til det. Det er en frihet i å eie sinne uten å skamme seg over det, uten å holde det i bakgrunnen. Man føler seg sterk. Ingen mannsjåvenist tør prøve seg på en sterk kvinne med selvaktelsen i orden. Som hevder seg selv, står oppreist for seg selv. Uten sinne på riktig plass er dette umulig å vise i forhold til andre.

Sinne er ingen synd som skader andre. Det er en følelse som hjelper deg å ta vare på deg selv og andre. Sinne er en kraft du kan bruke for gjøre deg tydelig. Den er til for å stoppe det som kan skade. Den er ikke til for det motsatte. De aller, aller fleste er redde for å skade andre. Å beskytte seg selv og andre er det motsatte av å skade.

Bulimikerens ulvehunger er en fortvilet kamp for å holde inne en varulvs sinne.

Å såre andre uten å være klar over det er ikke synd om man faktisk ikke "gir faen" i andre, men den som tar igjen for å ha blitt såret synder, fordi denne vil lære den andre en lekse ved å såre. Den som blir mest såret av å såre med vilje er den som sårer. Denne må lære seg at man blir såret ved uhell. Hvis det ikke er så har hun kommet borti en av de få farlige mennesker som finnes. Eller hun må være mye tydeligere på hvor grensen går. For det finnes en del mennesker som er grenseløse.

Å såre mennesket eller såre dets stolthet er forskjellige ting og målet helliger ikke middelet om grunnen er ond.

Om noen hater deg for å være tydelig, vit at de hater ikke deg, men at de ikke kan gjøre akkurat som de vil uten hensyn til andre. Ikke fortvil. Hvorfor sørge over å ikke få kjærlighet der kjærlighet ikke kommer til uttrykk i den form du trenger? Finn den der den gjør det.

De som elsker det sanne, det gode og det skjønne er sanne, gode og skjønne. For de smittes av det de tiltrekkes av.

Frykt er kanskje årsaken til sinne, men essensen av sinne er rettferdighet.

Å ta plass

Jeg gikk bort fra gruppen sammen med en dame,
og spurte: "snakket jeg for mye?"
Hun så på meg med sløret blikk og lo
en litt unaturlig lang og lys latter.
Jeg spurte igjen, og hun gav det samme svar.

Enten var hun usikker fordi hun ikke oppfattet mitt budskap,
eller så tørte hun ikke si direkte ja.
Men min frykt for å ta for meget plass ved å snakke for mye
ble da erstattet av en ny tanke;
at den damen kunne ha unnet meg å tale det jeg gjorde.

Og da først, etter å ha forstått det,
kan jeg unne meg selv det, istedenfor å være redd
for å snakke for mye. Og jeg innså også det at hva den damen måtte mene var mye mindre viktig enn hva jeg selv mente.
Men nettop ved å interagere kunne jeg finne ut hvor jeg sto.

Hva er for mye, liksom? Mer enn andre? Hva om de ikke engang vil snakke? Det er tull å tenke slik som om respekt og overbærenhet ikke finnes.

Noen har faktisk flere ord enn andre og;)

Sinne, eller?

Det finnes egentlig ingen grunn til å bli sint.
Når vi blir sinte baserer vi sinne på en forestilling
som ikke stemmer med virkeligheten. Det er en fordom i vårt sinn vi reagerer på bakgrunn av, eller en forutinntatthet.
Det er rett og slett utålmodighet og mangelfull lytting og forsøk på å forstå som er årsaken til sinne. Om man tar seg tid til å sette seg inn i en sak er det ingen grunn til å bli sint å finne. (Hvorfor har ingen fortalt meg det??:)

Så neste gang jeg merker antydning til irritasjon skal det bli min varsel-lampe som skal påminne meg om at jeg ikke har forstått korrekt siden jeg blir irritert og at jeg må åpne meg igjen for å få inn den kunnskap jeg mangler.

Ikke hardhet og sinne, men mykhet og mildhet. En styrke er ikke hard, hardhet kan knekke, men myk, fast og bevegelig.

Å gi uttrykk for sinne når en vil sette grense hjelper ikke, det er fasthet og bestemthet som blir respektert, og som oppfordrer til hensynstaken.

Sinne oppstår av frykt. Og ja, det er sunt å bli sint om man er redd fordi man da trenger å forsvare seg, men man kan også i tiden mellom gangene man er redd luke ut grunnene til frykten, sånn at en ikke trenger å bli sint og redd. Fordi det finnes ingen grunn til å være redd.
Jeg hørte et kuult utsagn igår:
"Jeg føler ikke redsel i utfordrende situasjoner, jeg føler adrenalin."

Det er ikke redsel og sinne som får en til å gjøre en heltemodig innsats, det er våkenhet og vilje.

Det er min egen manglende forståelse som er årsaken til at jeg kan bli såret. Jeg kan f.eks. ha forventet at noen skulle vite/ forstå/ kunne sanse uten at det hadde noe hold i virkeligheten. Når man er empatisk kan man ikke bli såret, da er man på lag med den andre.

Å si til barn og mange voksne at det ikke er noe å være redd for blir tomme ord. Man kan begrunne det med den erkjennelse en selv har funnet ut. Luke ut misforståelser og fylle kunnskapshull.

Jeg har en sønn som er redd edderkopper. At jeg har sagt den ikke er farlig hjalp ikke noe som helst. Da jeg gadd bry meg ordentlig (med kjærlig omtanke, ikke bare med mitt utålmodige "fornuftige" sinn) skjønte jeg spontant hva som skulle til. Da han ble inneforstått med edderkoppers lave synsvinkel skjønte han at den neppe ville finne på å angripe han.

Om en først har blitt sint mener jeg det er viktig at det ikke undertrykkes. Mitt poeng er å forebygge slik at sinne ikke dukker opp i det hele tatt, eller mer realistisk siden vi har en lang veg å gå; aldri trenger å komme skikkelig frem. Ved å velge å sette seg inn i den andre for å forstå, istedenfor å som vanlig reagere utfra estetisk eller moralsk synsing.