Jan Toroop

Jean D'Arc

Banker opp seg selv.

Jeg erfarte noe interessant her om dagen. Sønnen min banket seg selv i hodet og rev seg i håret. Jeg spurte hvorfor han gjorde det. Om det var fordi de på skolen var slemme mot han og at pappaen også hadde vært urimelig i det siste. Han svarte ja og sa litt om det. Da slo det meg at selvdestruktivitet trolig skjer fordi man ikke når inn til de som har skuffet og såret en. Man får ikke gjennomslagskraft sånn at det som sårer en tar slutt. Kreftene må brukes når de allerede er rørt opp. Når den ikke når inn utenfor en må de vendes mot en selv. Den selvdestruktive har antakeligvis hatt med narsissister å gjøre, som ikke vil innrømme svakheter og feiltak, eller psykopater som ikke er i stand til å vise medfølelse, anspent av frykt som de er.

Svart inntrenger

Idag kunne man høre et hyl fra leiligheten min. Det var meg, idet jeg oppdaget en inntrenger i svart. Han hadde fulgt meg fra nærbutikken og kommet inn i leiligheten min uten at jeg la merke til det. Det var da jeg sto opptatt med å skære opp et salathode han overrumplet meg. Han var helt sort og hadde en knipetang foran seg like stor som 1/3 av sin egen kropp. Jeg skrek høyt idet jeg så den krype ut av salaten min.

Jeg skylte den ned i vasken. Etter ett minutt kom den krypende opp igjen. Jeg skylte vann lenge ned i avløpet. Etter tre minutter kravlet den opp igjen. Så skylte jeg med masse varmt vann og satte i proppen. Det er kanskje sånn kaldblodige mordere føler seg. De misliker noen så mye at det ikke er rom igjen for medfølelse.

Morgendrøm

Morgendrøm-

Jeg var sammen med en mørkhåra fyr jeg var kjæreste med. Jeg var trygg på han. Han var snill og rolig. Vi var i et hus med mange rom som ikke var pyntet og ryddet ordentlig slik jeg har det i mitt hjem. Jeg følte meg ikke hjemme der heller. Jeg var først i stua. Da kom han inn med en halv bolle med bringebærsyltetøy smurt utover hele flaten. Det så ikke noe apetittelig ut med bringebærsyltetøy på. Jeg tror han spiste den.

Jeg gikk så ut i gangen og inn på et soverom. Der var det en dobbeltseng med hvitt sengetøy som ikke var redd opp, og en asjett med en halv bolle lå på en tallerken oppå den nærmeste puten. Jeg gikk ut igjen. I gangen utenfor kom mamma inn en glassdør fra trappeoppgangen. Kjæresten min sto ved min venstre side, mamma rett foran meg. Hun hadde med en hvetebolle som hun ville dele med en kniv. Hun skar den først i to, deretter den ene halvdelen i to, og avventet om hun skulle dele halvdelen i tre. Jeg spiser ikke boller, men tenkte på det kjæresten min hadde sagt i forkant; at jeg kan spise hva jeg vil. Et utsagn jeg tok litt innover meg fordi han var en så trygg og tolerant fyr at jeg ble litt trygg på at det å spise mer fleksibelt ikke var så farlig.

Men da jeg sto og så på at mamma delte opp bollen slik hun gjorde tenkte jeg at om jeg først skulle ha bolle ville jeg ikke ha bare en liten del, men en hel en. Og fordi jeg hadde litt lyst på den spurte jeg kjæresten min: men spiste ikke du nettop bolle der inne i stua? Noe han bekreftet. Og jeg sa jeg trodde det lå en bolle med bringebærsyltetøy inne på soverommet der jeg nettop hadde vært. De bekreftet det, men de virket ikke mindre interessert i å dele bollen likevel. Jeg sa ikke at jeg ville ha fordi jeg ville ha hele eller ikke i det hele tatt. Og jeg kunne ikke be om hele siden de også ville ha.

Tolkning:

Å bryte brød med noen er jo en måte å vise at man er sammen og i fred med hverandre på. At dette skjer vha en kniv vet jeg ikke hva betyr annet enn at nøyaktighet spiller en rolle, og jeg kan ikke si jeg likte at det skjedde med en kniv i drømmen heller. Jeg ville ikke ta imot brød fra mamma. Jeg har heller ikke noe nært forhold til henne og vi har ikke gjort helt opp. Jeg virker nok veldig individualistisk i drømmen, noe jeg også er. Brød kan symbolisere Jesus. Jeg tenker ofte at det religiøse liv er vanskelig å dele med andre som ikke er religiøse. Så jeg velger å leve det til fulle alene istedenfor delvis sammen med noen.

Albrecht Aldorfer

Å hoppe over okser.

For omring ti år siden fikk jeg inn i min bevissthet et mektig symbol som jeg ikke har klart å glemme fordi jeg aldri fikk tydet det. (Jeg hadde ikke datamaskin den gangen) Det var bildet over jeg fikk, som jeg endelig fant på nettet. (Jeg har aldri sett det før som jeg kan huske.) Nå fant jeg også ut hvorfor det hoppes på denne måten, men ikke hva akkurat denne type hopping betyr. For det var selve hoppet som var det aktuelle budskapet for meg. Men å hoppe slik er ihvrtfall et ritual som manifesterer overgangen fra barn til voksen.http://www.christinafeldt.com/bull-jumping-ceremony-hamer-tribe-south-ethiopia/

Her står en tolkning som stemmer godt for meg den gangen: the nature of the event can be interpreted as a physical representation of human struggle, collusion and collaboration with the divine (Castleden 1989, 139; Castleden 1990, 148).http://www.angelfire.com/poetry/the_power_of_words/bull_leaping.html Oksen/kua er symbol på Gud. Jeg ble mye overveldet av sterk kraft på den tiden. Jeg har også balet mye med mamma som er tyr, men det var ikke det det betydde den gangen.

This ritual consists of an acrobatic leap over a bull; when the leaper grasps the bull's horns, the bull will violently jerk his neck upwards giving the leaper the momentum necessary to perform somersaults and other acrobatic tricks or stunts. 

Skulle ønske jeg fikk en tolkning av hva det forestiller, det hoppe salto over en okse. 

Tvang er normalt og akseptert.

Å holde sinte barn fast.

Skal man tvangsroe ned barn/voksne når de er sinte og ville ved å holde dem fast? Det foreslo en foredragsholder i en barnehage en gang, og det uten nyansering. Uten å sjekke om barnet trengte trøst, å bli respektert for sin individualitet mente han løsningen var å tvangstrøste den som var sint. Jeg protesterte midt i foredraget, diskuterte med han og han sa han fikk noe å tenke på. Bra! Jeg har selv blitt holdt fast og fikk da helt hetta fordi jeg ville vekk fra vedkommende, ikke ha støtte og trøst fra den personen. Jeg mener det er undertrykking i tilfeller der sinnet er avstandstakende protest, men om sinnet er en protest for ikke å få støtte eller bli sett/hørt så er det bra. Man må se an hvert tilfelle og finne ut hva personen trenger.Uten bruk av empati blir det gjort mange feil i forhold til barn.

Det er mye tvang i dette samfunnet og jeg protesterer. Barn "må" lære visse ting på skolen. Barn "må" komme på skolen om de ikke har feber/er skikkelig syke for å ikke gå glipp av noe kunnskap som de "må" få med seg i konkurransen om gode karakterer. Psyken deres blir dermed trampet over!

Tvang i psykiatrien.

Tenk at i psykiatrien forsvares det å bli lagt i remmer. "Pasienten klarer ikke å roe seg ned selv. Vi må hjelpe." Er det liksom skadelig å være urolig? Er man syk om man blir sint og protesterer? Det som er sykt er at egoistiske pleiere får lov til å undertrykke folk. Jeg skriver egoistiske pleiere fordi alle skjønner at de legger folk i remmer for å slippe å bry seg om den som protesterer.

Etter årevis med bruk av elektrosjokk finner noen ut at det ikke virker.Okey!

Anorektikere som blir tvangsinnlagt begynner ikke å spise mer fordi de føler seg i trygge hender, tatt vare på, slik de har behov for. De begynner å spise fordi de opplever det motsatte på det såkalte behandlingsstedet. De begynner å spise for å komme fortest mulig vekk derfra. Mange sier de blir skremt "friske".

En jeg kjenner som var innlagt på RASP, Ullevåll sykehus, fikk sjelden gå ut og få luft fordi de ikke hadde nok personale til å passe på henne. Hun satt inne hele dagen mange dager i strekk! RASP har lange ventelister. Et sted hun har fått varige psykiske me'n etter å ha fått "behandling" der.

Anorektikere har behov for kontroll og det de blir fratatt på sånne plasser er nettop kontroll, fordi det er sykt og må bort liksom. Det er etter min mening det motsatte av omsorg. Spesielt ille er det når kontrollen kommer i hendene til noen som faktisk ikke gir omsorg og er til å stole på. Det må være grusomt å oppleve! Fortærende!


Tvang i forhold til arbeid.

Det er også skrekkelig hvor mye mange tvinger seg til å jobbe mange timer i strekk, tvinger seg til å trene eller andre ting de forventer av seg selv å gjøre for å leve opp til et bilde av hvordan et voksent, ansvarlig menneske skal oppføre seg i det norske samfunn. "Man må jo jobbe for å få penger" er det mange som begrunner det med. Jeg mener jobber først og fremst med tanke på penger selger man sjela si. Å arbeide er tjeneste og tjeneste er bønn sier Bahaullah. Å tjene andre er å vise nestekjærlighet. Ikke lett om sjefen kommanderer og ser ned på deg (fordi han tror du arbeider kun for pengene?)

Omsorg/ivaretakelse er liksom noe man fortjener først når man har blitt syk etter å ha gått over sine psykiske og fysiske grenser. Grensene respekteres ikke når det forventes at alle skal kunne jobbe i 7 timer i tillegg til alt annet. Å si at man ikke orker nytter ikke. Da stemples man som lat. Du må ha en konkret sykdom for at det skal respekteres. Har du ingen diagnose, stakkars deg. Da ender du opp på sosialkontoret hvor de truer deg med å ikke få noe støtte om du ikke tar en hvilken som helst jobb. Da jeg hørte det spurte jeg om det er grunnen til at mange "velger" å bli fattige uteliggere. Da ble dama på NAV sint. Hun kunne ikke benekte det.

Hvorfor tvang?

Vi må tvinges fordi troen på grunnen til at vi fortjener tillit ikke finnes hos de fleste i vårt samfunn. Vi er liksom bare dyr, som må oppdras fordi de ikke vet hvordan oppføre seg (sånn at det behager mennesker). De fleste tror ikke vi har en indre guide latent som vet hva som er rett for oss fordi Gud, om Gud finneslærer vi er utenfor oss eller ikke finnes. Finnes ikke fordi verden er så full av destruktivitet ( som menneskene ike vil ta ansvar for). Alle betraktes som  narsissistiske, uselviskhet finnes ikke. Ubetinget kjærlighet finnes ikke. Selv den som gjør noe for andre gjør det for i det minste å føle velbehag i etterkant av det, tror den som ikke er idealistisk. Det som bryter med alt dette og beviser at vi ikke er dyr er idealene vi får inn i oss fra den andre siden og som noen velger å strebe etter å oppfylle. Idealer er ikke dyrisk.

Troen på at alt er tilfeldig og dyrisk vilt fører til at alt må styres. En slik tro er årsak til tragediene vi ser. Destruktiviteten.