Ikke lett å bygge opp andre når man selv brytes ned.

Byron Katie quotes.

“The only way I can be angry at you is when I have thought, said, or done something that is unkind in my own opinion.”

“How do you react when you think you need people's love? Do you become a slave for their approval? Do you live an inauthentic life because you can't bear the thought that they might disapprove of you? Do you try to figure out how they would like you to be, and then try to become that, like a chameleon? In fact, you never really get their love. You turn into someone you aren't, and then when they say "I love you," you can't believe it, because they're loving a facade. They're loving someone who doesn't even exist, the person you're pretending to be. It's difficult to seek other people's love. It's deadly. In seeking it, you lose what is genuine. This is the prison we create for ourselves as we seek what we already have.” 

“Being present means living without control and always having your needs met.” 

“When they attack you and you notice that you love them with all your heart, your Work is done.” 

― Byron Katie

https://www.goodreads.com/author/quotes/6374.Byron_Katie?page=1

Always have a space for reflection.

You can't choose how to react before you choose what to believe. If you believe the bad words or bad attitude towards you is something about you personally and not the person speaking you may get hurt. So do not jump to a conclusion before you are sure it is worth crying about. If someone is disrespectful it may be they are in a bad mood, it has nothing to do with you so you don't have to think you have lost their respect or your value in their eyes has been diminished. Always try to understand the person who is speaking. 

Arroganse, mulig å bli kvitt?

Det er sikkert  ulike grunner til at vi er arrogante. Det er kanskje en overbevisning i oss som er feil, og som vi bruker for å rettferdiggjøre arrogansen? Jeg tenker noe slikt som: " det du skal si er så teit at det gidder jeg ikke høre på en gang".

Jeg har opplevd at ei var arrogant overfor meg en gang. Det føltes som en avvisning. Det i seg selv kan være en motivasjonsfaktor for meg å huske på. 

Det siste jeg vil er jo å få noen til å føle seg små. 

Om vi klarer å løfte noen frem har vi gjort noe bra. Jeg skjønner at jeg mangler verktøy både i form av ord og handling for å få mennesker til å føle seg verdsatt. 

Føler meg som et null bare jeg tenker på hvor mangelfull jeg er på det området, et område som vel egentlig spenner ut over det hele?

For meg handler det om å ikke tåle. Jeg blir så utålmodig når jeg vet det 

kommer noe dumt eller noe jeg allerede vet. Jeg klarer rett og slett ikke å høre på. Det er uutholdelig. Det er min svakhet. Vi kan kanskje ikke fjerne disse tendensene, men heve oss over dem, finne dem upassende?

Noen velger å overhøre. Det er en annen måte å være arrogant på, som jeg ikke liker, fordi jeg vil ta folk på alvor. Men denne viljes godhet hjelper ikke noe når jeg ikke orker å høre. Tragikomisk.

Selvtilliten og arrogansen er teit å ha fordi det de baserer seg på er de tankene som har kommet til meg. Og hvor ofte er det ikke at de jeg har fått ikke strekker til og jeg føler meg dum? Arroganse tilhører konkurransekulturen. Jeg var ekstremt på skolen. Strevde hele tiden med å være best, for å få positiv oppmerksomhet.

Jeg skal se om jeg kan klare å forholde meg løsrevet til utålmodigheten min så jeg får sjansen til å velge den bort. Jeg er så kjapp at det er skummelt. Jeg får ofte lunta tent og nedbrent i samme sekund, så det å rekke å komme inn og lage noen endringer er ikke lett. 

Det å tenne så fort ligger i pappas slekt. Jeg tror alle har mislikt denne tendensen ved seg selv og også vært offer for den.

Arroganse er vel bare en av mange ord man kan bruke på manglende hensyn / kjærlighet? Når tålmodigheten tar slutt, når overskuddet er oppbrukt etc? Jeg beundrer de tålmodige menneskene. Men verden trenger kanskje sånne som meg også, som ikke vil jatte med, men kalle en spade for en spade. Noen trenger kanskje å vekkes fra ignoranse eller annet som sløver ned. Det kjipe med å ha den rollen er at man føler seg slem etterpå, for ingen liker å høre sånt og responsen er derfor ubehagelig. De gangene jeg har tenkt at jeg har mislikt arrogansen min er når jeg har brukt den uten å ville det i mangel på overskudd og den antakeligvis skadet andre. Det tilhører kjødet, og ikke vårt himmelske legeme, gudskjelov!

Det er ytterst sjelden man kan treffe et menneske som ærlig talt mener han er mer verdt enn andre pga ett eller annet, men jeg tror det er ganske mange som har falt for fristelsen og gått inn i en innbildning av å føle seg bedre når de ser de er sterkere enn andre på et visst område. Sannheten er antakeligvis at de er bedre på dette området, men når de er så dumme og identifiserer seg med det, da er det arrogansen kommer inn. Sånn er jeg ihvertfall. 

Underlig sammentreff.

Jeg fikk et utslag av helvetesild i ansiktet samme dag som jeg tittet ned i et indre sted som kan minne om helvete. Jeg leste at det følger med depresjon når man får helvetesild, og det forklarer det mørket jeg så ned i. Et mørke helt tomt for kjærlighet. Grusomt. Depresjonen var helt ekstrem, synes jeg. Jeg hadde ingen empati eller medfølelse, og følte hat bare noen sa meg imot. Den varte heldigvis bare noen få dager. Jeg tenkte da jeg så ned i det jeg forestilte meg var en sjakt i fuktig fjell at jeg hadde null kjærlighetskraft (uten Gud). Eneste jeg kunne berolige meg med var at jeg hadde viljen til å gjøre det gode.

Det er merkelig at når jeg tenker på hvor viktig det er å gjøre det gode og vil gjøre det, som å sette andre før meg selv, så klarer jeg det ikke fordi jeg blir syk, og trenger godhet selv. Og så hvis jeg ikke får det, men det kreves noe av meg i stedet, så blir jeg langt fra god. Og jeg ender opp med å føle meg ond. Føler meg så mislykka når jeg ikke får til dette viktige jeg vil.

Jeg er for tiden opptatt av å ta på meg pappas karma så smerten ved å ta den innover seg ikke skal stanse han fra å komme til himmelen raskt. Det er derfor jeg så ned i det kjærlighetsløse, tror jeg. Pappa har ingen kjærlighet.

Jeg føler et ansvar for slektas karma siden jeg er den som har fått muligheten til å gjøre et spirituelt arbeid, og er sikker på at min egen ondskap eller mangel på kjærlighet er den samme som hos de andre. Siden jeg har tatt min egen kan jeg like godt ta deres også, siden den ikke vil skremme meg siden den er av samme art. Og jeg vil være sikker på at alt renses.

Jeg vet at farmor og pappa som meg ikke takler at andre blir fra seg av opphisselse / sinte. Da blir vi sinte og avfeiende. Vi takler det ikke, vil bare ha det bort. På den annen side er vi også slik vi ikke takler at andre er. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få til å endre på dette mønsteret.

Innlegg på facebook om noe av det samme:

Om jeg er kjærlighet, som Therese av Lisieux hevdet rett før hun døde, hvordan kan jeg oppleve det motsatte, det totale fravær av det? Og hvordan kan jeg være kjærlighet når jeg kan være så tom for noe å gi at jeg kan hate når noen krever? Det jeg opplever er det jeg lett identifiserer meg med; som tanker, sansefornemmelser, viljesinnhold og følelser, og det er forståelig at disse ting som jeg kan iaktta og som er foranderlig ikke er meg. Det skulle altså bety at jeg heller ikke er kjærlighetstom.

Er så jeg ingenting? Når jeg stirret ned i kjærlighets-tomheten tenkte jeg at jeg er fullstendig ukjærlig. (Typisk egoet å bli redd for å ikke ha noe på lager.)

Hele tiden velger vi innholdet i tomheten. Det sier kanskje noe om meg hva jeg velger, men alt er bare om, for jeg er tom? Jeg føler meg så ekstremt dum nå at jeg skulle ønske jeg kunne revet av meg hodet. Og jeg føler meg så ond fordi jeg klarer ikke å være god slik jeg så gjerne vil. Handlinger er det ihvertfall lett å identifisere seg med. Man må jo stå for dem, selv om man ikke liker dem. Gud vil vi skal være gode mot hverandre, men så kommer de destruktive kreftene og setter kjepper i hjulene. Kanskje det er akkurat den kraften jeg må slutte å identifisere meg med? Det er jo ikke min skyld at jeg blir syk. Men jeg har likevel mye jeg må unnskylde på min og djevelens vegne.

Det totale fravær av kjærlighet var ganske skremmende. Men tenk om noen lever helt kjærlighetstom konstant. Om denne personen ikke kunne gi meg kjærlighet, selvsagt vil jeg tilgi, og det øyeblikkelig, for denne har det grusomt og strekker ikke til for å innfri noen behov i det hele tatt. Det å ikke kunne innfri noens ønsker pga en slik tomhet må være utrolig fælt. Attpåtil får slike negativ respons fra andre pga det de kaller "egoismen" og psykopatien".

Foreldres kjærlighet.

Å gå gjennom livet i troen på at ens foreldre ikke er glad i en er destruktivt, selv om dette tilsynelatende er en sannhet pga deres enorme begrensninger. Det er forskjell på betinget (menneskelig) og ubetinget (guddommelig) kjærlighet, og det er fint å vite om forskjellen, men det er farlig å glemme at den ubetingede kjærligheten er i alle og at denne er deres egentlige og innerste vesen.

Behovet for å elske er større enn det å bli elsket. Det er vår natur. Alt annet blir egoet vårt, fengsel.

Når de er på den andre siden vil de være mennesker som stråler av av kjærlighet. Da er de fri fra egoets fengsel de sitter i nå fordi de selv heller ikke opplevde å bli elsket av sine foreldre. Om du bryter kjeden (det beskrevne mønsteret av å oppfatte seg som ikke-elsket og i andres øyne verdiløs) setter du slekts-leddene fri fra den tunge kulen som holder dere nede på mur-gulvet i fengselet.

Det finnes ikke noe å være bitter for, fordi hadde de ikke hatt sine begrensninger hadde de handlet annerledes. Det er ikke deres skyld at de ble født med begrensninger og vokste opp i et miljø som ikke stimulerte til utvikling av åndelige egenskaper.Og husk at selv om de selv ikke kan elske deg slik du ønsker vil de ikke avvise din kjærlighet. Ei heller vil de avvise deg som det kjærlighets-vesenet du er. Å imøtekomme din persons behov her på jorden kan Gud tilfredsstille via andre.

Selfless and value.

If one wants to feel valuable, one needs to make others feel valuable. How does one do that without always electing others before oneself? It is not what you do that counts the blessings, but how you bear it.

Philippians 2:1-11 

Do nothing from rivalry or conceit, but in humility count others more significant than yourselves.

Romans 12:9-13 

Outdo one another in showing honor.

Matthew 25:40 

And the King will answer them, ‘Truly, I say to you, as you did it to one of the least of these my brothers, you did it to me.’

Mark 9:35

 

“If anyone would be first, he must be last of all and servant of all.”

Matthew 23:11 

The greatest among you shall be your servant.

Colossians 3:23 

Whatever you do, work heartily, as for the Lord and not for men

Isaiah 58:6-12 

“Is not this the fast that I choose: to loose the bonds of wickedness, to undo the straps of the yoke, to let the oppressed go free, and to break every yoke? Is it not to share your bread with the hungry and bring the homeless poor into your house; when you see the naked, to cover him, and not to hide yourself from your own flesh? Then shall your light break forth like the dawn, and your healing shall spring up speedily; your righteousness shall go before you; the glory of the Lord shall be your rear guard. Then you shall call, and the Lord will answer; you shall cry, and he will say, ‘Here I am.’ If you take away the yoke from your midst, the pointing of the finger, and speaking wickedness, if you pour yourself out for the hungry and satisfy the desire of the afflicted, then shall your light rise in the darkness and your gloom be as the noonday.

Luke 6:38 

Give, and it will be given to you. Good measure, pressed down, shaken together, running over, will be put into your lap. For with the measure you use it will be measured back to you.

Matthew 5:16 

In the same way, let your light shine before others, so that they may see your good works and give glory to your Father who is in heaven.

Romans 15:1 

We who are strong have an obligation to bear with the failings of the weak, and not to please ourselves.

Mark 10:44-45 

And whoever would be first among you must be slave of all. For even the Son of Man came not to be served but to serve, and to give his life as a ransom for many.”

Galatians 5:13-14 

For you were called to freedom, brothers. Only do not use your freedom as an opportunity for the flesh, but through love serve one another. For the whole law is fulfilled in one word: “You shall love your neighbor as yourself.”