Selv om du ikke ser det er det der.

Jeg så på såret mitt igår, 12.10.2008. Jeg tok det opp med Gud. Det dekket 2/3 av kroppen, og det lå åpent. Et par engler kom ned og la plaster på det. "Hvordan skal jeg helbrede dette?",spurte jeg. Jeg fikk høre jeg måtte gjøre det fra innsiden, og så det måtte skje undenifra såret. "Hva består såret av?",spurte jeg. Jeg så det var min overbevisning om at pappa ikke er glad i meg."Men hvordan kan jeg endre dette som jo er en realitet?",spurte jeg. Da fikk jeg se at også han har kjærlighet. Han har bare ikke lært å uttrykke den. Da begynte jeg å gråte.

(Det var dette jeg hadde forstått t.o.m. om hans mor isdronningen. Hun viste aldri kjærlighet til noen, snakket kun om seg selv, så man kunne lett tro at hun ikke hadde kjærlighet. Men hun brydde seg om barna når de ikke var tilstede, for da spurte hun om hvordan det gikk med dem. Og hun var tiltrukket til det guddommelige fordi hun satte pris på skjønnhet, som jo peker på Gud.)

Bak alle lyser kjærligheten. Vi må bare stole på at den er der. Da er vi ikke redd det menneskelige mer; alt det som er i vegen mellom oss og Gud; lavere tanker og tilhørende følelser, som kommer til uttrykk, og noen ganger skremmer.For hvorfor la det gå så innpå oss når vi vet at Gud skinner rett bak, og at vi alle er ett i det, i.o.m. at det er det samme lyset som er i alle. Og alles sanne natur skinner i det. Om vi ikke viser det er det bare et tegn på at vi er distraherte.

I think we all are angels, some are in disguise.

I think we are all servants of God. Even though some are wearing make-up. Seriously; can we say anybody is not? When somebody show us a horrible side of our character by acting it out themselves, is that anything else than a fingerpoint from God on our week point? Even though a few doesn't know that an angel is what they are, does that mean they are not an angel? There is one objective truth. And that is that we all are Gods servants.We are the rays of one sun.We are all helping each other; leading each other to truth, love; our true self!

Ha ha ha

Jeg ønsker innerst inne fred, men
Stress-Ada har ikke ønsket fred
fordi hun har så alt for mye å gjøre.

Så mediterer jeg likevel på fred.
Stresset slår mot meg.
Det vil ikke ha det,
Stress-Ada roper i protest:
jeg har ikke tid til fred.

Jeg tar sjansen og kaster det ut likevel
og da ser jeg hvor uvesentlig stresset er.
Det er ingenting å mase etter, om eller for.
Jeg måtte le.

Indre fred, og de andre arketypene lykksalighet, frihet osv.
er reelle og nærliggende.
De er tett opptil Gud og vår sanne natur.
Indre fred er Guds fred.

På samme måte er den lykksalighet jeg føler
den samme som Guds lykksalighet.
Det er Guds.
Er det rart Gud kaller oss for sine barn
når vi er disse kvaliteter utgått fra ham?

Patanjali sier at begjær forårsaker stress.
Det er et morsomt utsagn, eller hva?

Forførelse

Om jeg forfører en annen er det for å bli tatt imot, elsket. Men jeg lover ingenting tilbake. Jeg gir meg selv, men ikke av meg selv. Jeg gir ikke det av meg selv som er kjærlighet. For for å gjøre det må jeg glemme meg selv, men det gjør jeg ikke når jeg forfører. Da er jeg selvisk. Jeg spiller på de tangentene jeg vet vil frembringe interesse hos den andre. Dette er det Gud forkaster.

Å glemme seg selv og gi kjærlighet er å kaste masken. Det er ufarligere for egoet å spille kjærlig, fordi om jeg skulle bli avvist så er det ikke min sjel som blir avvist, og egoet har full kontroll. Men det er barnslig. Det er som et barn som har skjønt at det kan manipulere seg til å få ja, til å få ros, oppmerksomhet, ja, kjærlighet. Men når det gjennomskues blir barnet møtt med irritasjon. Det fører kanskje til at det prøver å spille bedre, for å ikke bli gjennomskuet, istedenfor å forkaste hele spillet og ydmykt ta imot det det blir gitt, og ydmykt be om det det trenger.

Et sted på vegen mistet det troen på kjærligheten. Det lærte av sine foreldre at om du oppfører deg slik og sånn så blir du godtatt. Om du er lik dine foreldre så vil du bli sett og anerkjent. Vær like overfladiske som oss, forførende, lær av oss! Alt annet blir oversett eller skjøvet bort. Vit det; du blir ikke elsket om du ikke er som oss. Vi gir deg ikke kjærlighet, lille venn, men vi forfører deg heller til å elske oss. For vi selv tør ikke elske. Vi må bli elsket først fordi vi trenger bekreftelsen på at vi er verdt å få og gi kjærlighet. Vi må få bekreftet at vi er verdt å elske for å være elskverdige mot deg. Kjære barn, gi oss den bekreftelsen!. Men jeg kunne ikke det, jeg gjennomskuet deres falske kjærlighet. Derfor fikk jeg ingen kjærlighet tilbake. Men Gud er god. Gud gir uten forbehold.

Min vilje, Guds vilje og fri vilje

Gud vil ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre. Hvordan skal min vilje forenes med Hans(som er min egentlige vilje)om jeg bare mottok kommandoer? Da vil dualismen og avstanden mellom oss fortsette. Nei, for at min skal bli lik Hans må min vilje, der den er ulik Guds, ombestemme seg. Det skjer ved hjelp av Hans kunnskaps lys, som opplyser mitt indre og gjør meg bevisst min viljes hensikter.Når jeg er bevisst min hensikt er jeg fri til å velge noe bedre. Bare Gud vet akkurat hvordan jeg tenker feil og hvordan min holdning kan rettes til det bedre. Derfor er jeg totalt avhengig av denne veiledning inni meg. Å utvikle dydene er mitt mål og Gud er min veileder.Han har disse kvalitetene i seg. Så når de er utviklet i meg er vi samstemt. Mine tanker blir et ekko av Guds.

Vi er ikke frie før vi handler i samsvar med Guds vilje; som er å være frigjort fra verdens lenker. Det innebærer all type avhengighet. Klart vi opplever motstand fra våre nærmeste når Gud ønsker oss frigjort også fra dem. Vi presses innover av ytre motstand for å kun ha Gud å klynge oss til og ha tillit til. Den eneste veileder, som gjør oss kjent med hvem Han er, og dermed også hvem vi er. Om vi vil kan Gud legge det vi fant glede i i mørke slik at den eneste gleden blir samkvem med Ham. Det betyr at vårt begjær er tatt bort så vi ikke blir distraherte. Jeg tror sinnets natt er slik at begjæret som er rettet ut i verden blir inndratt av Gud, mens sjelens natt innebærer at sjelsegenskapene inndras; hukommelsesevnen, tankeevnen, evnen til å analysere, se i fugleperspektiv og evnen til å forestille seg ting med vilje. For tanker, såvel som begjær, er noe som lett kommer mellom en selv og Gud.

Natten og renselsen

Jeg ba Gud om å få utvikle medfølelse. Dagen etter var jeg sunket ned i mørket. Interessen for menn, sex, kropp og utseende var borte. Forfengeligheten, begjæret og stoltheten var borte. Alt var tomt og mørkt;menneskene var tomme og mørke.Da jeg spurte Jesus etter to dager hva poenget med dette var( jeg hadde glemt hva jeg hadde bedt om og så ikke sammenhengen da), sa Han: "Slik lever mennesker, i tomhet og mørke uten Min ånd. De lever ikke for å spre kjærlighet men for å få det. De lever tilgjorte, og på den måten ber de bare om betinget kjærlighet, egentlig."

Jeg skjønte at dette var den forvrengte verden. Dette var den store illusjonen. Dette var det som virker uskyldig, men som er galskap å leve etter.Jeg så meg selv i denne verden.Fordi slik hadde jeg levd selv, i et mørke jeg hadde trodd var lys! Lyset for meg var andres oppmerksomhet, det var deres og mitt eget begjær, det var forfengeligheten,det var betinget kjærlighet for den tilgjorte meg som prøvde å oppnå kjærlighet ved å være slik jeg trodde menn ville like meg!!!! Dette var noe jeg hadde vært ubevisst om, tenk det! Nå så jeg hvor tomt det var. Og følte det. Jeg følte meg dum og umoden, selfølgelig, men uendelig takknemlig for det jeg fikk se i mørket.

Jeg fikk føle medfølelse.Jeg følte medfølelse for en som representerte det jeg avskydde; fedme. Jeg tok inn over meg hennes smerte og tomhet.Hun hadde ikke kjærlighet.Fremfor å være redd for hennes takling av mangelen,klarte jeg i min egen usselhet å føle med henne. Jeg var ikke høy på pæra som jeg vanligvis var.Hva vil vel Gud mer enn å gi disse mennesker troen på kjærligheten tilbake?Det er umulig å elske slike mennesker som ser på seg selv som usle og uelskverdige om man føler seg bedre enn dem. Takk Gud for fornedrelse!

Jeg ble værende i mørket fordi jeg var uten den gamle kjærligheten til og fra menn. Jeg avskydde de falske, overfladiske og begjærbaserte forhold. Jeg var tom, uendelig tom. Jeg klarte ikke istedet bare vise kjærlighet fordi jeg avskydde dette overfladiske.Så sier exen min i glede at han har truffet ei jeg ikke vil nevne ved navn. De hadde smilt til hverandre. Han likte ho! Ikke rart, han hadde jo likt den jeg var og, den ekle personen som ble slik han ville like meg. Hun var et veldig bra bilde på det jeg avskydde;kjærlighetsløshet, forfengelighet, falskhet, begjær, overfladiskhet og opptatt av sex. Jeg ble klar over at de fleste mennesker driver en parringslek for å få interesse fra det andre kjønnet. Det er ganske utrolig. Presis som dyr. Det er galskap når det skjer utenfor et forhold.Men det er så mye som dreier seg om å være attraktiv. Status, for f...! Livet dreier seg om å være attraktiv i andres øyne! Galskap.Hun var det i meg jeg ville til livs; hva Gud ville til livs.Jeg grein det avskyelige ut.For å komme opp innså jeg at jeg måtte tilgi menneskene på denne kloden, inkudert meg selv, for å være så på ville veger.Jeg favnet kloden og var oppe.

Så igår kveld hvor jeg først følte en enorm åndelig sult, deretter en stor ensomhet(ikke likt meg å føle slikt) skrek jeg i smerte,igjen og igjen ,en smerte uten ende. En tomhet  uten ende.Det var kjærlighetsløsheten. Jeg var ingenting i meg selv.Jeg er ingenting, Gud er alt. For Gud er kilden til alt. Jeg er det tomme skallet som jeg så andre som er.Et skall i mørket. Jeg var så redd da jeg skulle legge meg at jeg måtte ha med meg bibelen og en annen hellig bok i senga. Så redd har jeg ikke vært siden jeg var i åndens sorte natt for mange år siden.Jeg var også irritert over at jeg trengte et forhold til en mann for å være lykkelig, i.o.m. at jeg ikke har håp om å finne noen god match,og ikke tror jeg finner noen som er våken nok til å ville elske fremfor å begjære. Jeg følte meg dessuten som ingenting. Ikke rart, jeg var ikke der jeg ønsket en mann å være selv ennå.

Istedenfor å gråte av mangel på kjærlighet er det selfølgelig bedre å se etter om noen trenger kjærlighet. Å glemme seg selv betyr ikke bare å være frigjort i betydningen uten hemninger, men også å ikke tenke på seg selv,men heller være opptatt av andres behov. Jeg var dratt ut av selvopptatthetens myr. Gud er god. Jeg vil feire Gud!!!!!! For nå legger jeg ikke min stolthet i min intelligens og vittighet, mitt utseende og sjarm(Ja jeg vet jeg er innbildsk). Jeg legger det ikke ved min personlighet heller. Jeg legger det i evnen til å gi kjærlighet, å være Guds tjener. Og kall meg gjerne dum som har erkjent disse ting så vanvittig sent i livet, og foraktelig som har vært som jeg har vært. Jeg forstår det inderlig godt. Men jeg er over det, identifiserer meg ikke med det mer, så det gjør meg ingenting lenger.

Så dumt å kreve respekt

Det går jo an å prøve seg, men så lenge personen ikke viser det selv er det dumt å forvente det tilbake.

Å forvente noe som helst blir man bare ulykkelig som av resultatet av. Og å forvente respekt i spesielle former; hvor er respekten for individets særpreg da, om jeg tør spørre?
La meg være, sier jeg bare. Hadde personen hatt selvrespekt hadde han ikke vært avhengig av bekreftelse i form av min.

Skulle ønske inget voksent menneske trengte meg så veldig. Det kan ikke kalles særlig voksent. Dessuten frembringer det den for de fryktede avstanden. For jo mer det klamres jo mer river jeg meg vekk. Langt vekk. Men det er en god ting. Gud vil vi skal finne roen i vårt indre, ikke belage oss på en ustabil verden. Æsj, hvor mange ganger har jeg ikke hørt at jeg er uforutsigbar. So?, liksom. Trodde du jeg var mulig å holde i bånd, kanskje, eller at jeg ville være roboten din? Spy! Jeg styrer mine skritt selv, og min sønn lar jeg styre sine. Veiledning er en fin ting, men ingen har noe med å kontrollere meg eller noen andre. Jeg har faktisk nok med å ha kontroll over meg selv. Og det skulle alle andre ha også. Vi er ikke her for å bry oss med, men om.