Frihet

Vi skal avidentifisere oss med tankene og tenkeren, med følelsene og det uforløste barnet. Vi er ånd. Vi er ikke kjærlighet heller, slik Jesus forestiller. Vi er ikke sjelen/bevisstheten som rommer, eller lyset som åpenbarer det sjelen rommer. Vi har en sjel med evnen til å tenke og forestille oss ting, til å forstå og til å huske. Men vi er ikke disse verktøy vi kan benytte for å få erfare det vi ønsker å erfare. Det vi ønsker å erfare er det vi trenger å få visshet om for å frigjøre oss fullstendig. Den hellige ånds kraft hjelper oss i dette arbeidet ved å rense oss for det vi vil frigjøres fra, og Jesus ved å åpenbare det sanne og kjærlige som vi vil heve oss opp til og integrere som vårt eget selvs essens.

Uvitende

Ja, jeg har vært uvitende om betydningen av vennskap, tenk det!
Jeg er som en alkoholiker som endelig begynner å våkne opp av 40 års rus.
Stikke hodet opp fra sanden.
Det var en springende nødvendighet å komme dit jeg er nå,
til spørsmålet: på hvilke måter kan jeg gi mennesker den dypeste glede?
For i årevis uten særlig erfaring med hva poenget med vennskap er
har et savn etter å gjøre noe av stor beydning for andre vokst seg sterkt.

Jeg har hatt BETINGELSER for venner, kjærester, foreldre og avvist alle,
unntatt de jeg liker sterkt.
Jeg har kjedet meg i nærvær som ikke stimulerte meg intellektuelt
istedenfor å bry meg om hvordan de har det og hvordan jeg kunne hjelpe dem til å få det bedre! Jeg har hatt betingelser for hvor store eller interessante problemene måtte være før jeg gadd bry meg!!!jeg har vært en snobb som har stemplet andre som smålige! Smålige!!! Hvem er smålige i Guds øyne, HVEM!!!

Jeg har ikke kjærlighet selv! Den tilhører ikke mennesket.
Man må, MÅ, oppgi seg selv for å gjøre den minste nytte, i åndelig forstand.

Jeg tenkte mens jeg så en film at
alles liv handler om kjærlighet
og alle lærer om den
og det er det eneste som betyr noe i dette deres liv.

Jeg har holdt meg til de som tror på Gud,jeg,og de som har tro på ubetinget kjærlighet. Men alle sentreres om kjærlighet. Vi kan ikke stoppe det uansett hvor selvsentrerte vi er.

Når vi er til for hverandre,
ikke har noe imellom å snakke om-
tenk:det å snakke om Gud, for et hån mot Gud det er,
Gud som er kjærlighet og har kalt oss til å tjene........

-for det er den eneste lykke, det eneste meningsfulle.
Det å tro man må noe, og bør gjøre det man vil, blir en avsporing fra kjærligheten
som er det eneste som bør være mellom mennesker.
Et vennskap handler om å være til for den andre i kjærlighet.
Den nærhet det skaper går rett inn til alt som måtte stå i vegen for kjærligheten i den andre
og får det frem så det kan gjøres noe med;
som å rydde problemer unna, og bekrefte lengsler.

Beviset på at Kjærligheten finnes er (uselviske handlinger fra )en uselvisk holdning.
Å sette seg selv til side og anerkjenne den andre så denne kommer fram med hele sitt vesen. Og så bry seg om at denne skal finne fred og lykke.
Man kan ikke forvente at andre tror ens kjærlighet er ekte om man får betalt for sine tjenester eller forventer den samme kjærlighet tilbake.

Jeg er ingenting verdt. Kjærlighet er det som inngir verdi, som inngir mening.

Å ikke tørre å hengi seg til kjærligheten, det er kjedelig det.
JEG kjedet MEG. Mitt lille selv sto i vegen for min lykke.

Jeg skal nå fortelle min mamma at jeg savner henne og vil ha henne tilbake i mitt liv. For nå vil jeg bry meg om henne.-
Og jeg vil flytte dit jeg drømmer om,men har latt meg stoppe fra å flytte fordi min far bor der. Men jeg vil ikke lenger bry meg om at han ikke klarer å elske meg
fordi jeg vil elske han slik jeg gjorde da jeg var liten og ikke brydde meg om at han ikke elsket meg tilbake, bare jeg fikk elske han.

Og jeg vil spørre andre hvordan det går med dem og være til for å bry meg.

Jeg vil være Guds engel fra nå av og til evig tid.
Tenk jeg har satt betingelser for å bry meg!!! Har Gud noe slikt? Nei. For et forræderi mot Gud.

Gud sa til meg da jeg var 22 og spurte: Gud, hva vil du jeg skal gjøre, hva er meningen?- at jeg skulle gå ut og tjene andre.
Men jeg gjorde det ikke. Det var en ny og skremmende ukjent verden for meg.
Jeg var oppvokst med hevn, latterliggjøring, forakt og kulde. Jeg følte meg skjørt som et strå.
og kunne ikke annet enn å måpe til den forestilling jeg fikk se da Gud fortalte det.

Jeg måtte lege mitt hjerte først-
ikke lenger stoppe blodet fra å renne, så den fjernet giften i årene mine.

Jeg har bedt og fått svar.

Å velge kjærligheten fremfor begjæret

Hva gir livet mening? Om du gjør det som gir livet mening er du der du vil være. Kjærlighet gir livet mening og den er noe man gir andre. De gangene tiden står stille er de gangene vi er nære fordi vi har glemt oss selv og er åpne for kjærligheten som får strømme til andre. Hvordan bli trygge nok til det? Når vi er fri fra vårt lavere selv er vi uklanderlige og det er intet å beskytte siden vi ikke identifiserer oss med kropp, tanker og følelser og hanlingene våre mer. Dermed er vi trygge. Det lavere selv er ikke noe vi kan bli kvitt men heve oss over. Vi må slutte å begjære for egen del og gå over i kjærlighet, som er givende. Hvordan gjøre et slikt skift? Jo ved å innse hvor lite tilfredstillende og hvor meningsløst det er å være selvisk. At stresset vårt er frykten for å ikke være elskverdig nok. Men når er man elskverdig? Jo, når man elsker uselvisk! Grunnen til selviskheten er å ville få kjærlighet på en feilet måte. Å søke kjærlighet for å bekrefte vår personlighet er å være fanget. Å se at å gi kjærlighet er å få, er cluet. Vi er ikke personligheten og det å tilfredstille noe vi ikke er er bortkastet. Om vi gjør det hele livet har vi forspilt vår sjanse på jorden til å utvikle oss til å bli tjenere av det guddommelige. Om vi er selviske og fanget ved identifikasjonen med det lavere selvet er vi åpen for kritikk fordi vi er kritikkverdige. Straks vi avidentifiserer oss trenger vi ikke noe maskeforsvar mer. Når vi hever oss er vi uklanderlige. For om vi kun bryr oss om å gi kjærlighet til andre for å gi de noe verdifullt er vi på den sikre sida; himmelen.

Tjenerinne

Jeg føler meg velsignet. Gud er så god. Å være hans tjenerinne er det fineste som er. Tenk Gud kan ikke utføre gode gjerninger på jorden selv, han er avhengig av mennesker som vil det for å se sin kjærlighet i praksis. Dyr gjør det uten spørsmål, men vi har fri vilje og kan velge å sette oss selv i vegen istedet for å sette kjærligheten fremst. Når vi gjør det Gud gjerne skulle gjort selv blir vi velsignet. Å tjene Gud er å glemme seg selv og hjelpe andre utfra kjærlighet.

Idag tenkte jeg at om jeg skal dø om få timer er det eneste jeg vil rekke å gjøre å gjøre noe for andre.Jeg har vært så ofte opptatt av mitt image når jeg er ute blandt folk. Når jeg heller glemmer hvordan jeg fremtrer og velger kjærlighet blir jeg lykkelig. Man har bare to valg; sitt lavere selv eller kjærlighet. Begjær eller kjærlighet. Velger man det første vil man føler frykt og få et forsvar. Velger man kjærlighet er det intet å forsvare. Det eneste som betyr noe er å tjene og det kan man uansett hva som skjer. Om det blir krig er man likevel lykkelig, fordi man kan tjene andre. Trøste dem, oppbygge dem osv. Gud har fylt meg med så mye lys.

Å få svar og bli bønnhørt.

Jeg tror det er selve engasjementet; den energien man legger i det, som avgjør om en får svar eller ikke
på sitt spørsmål. For det er slik med bønn også; energien du legger i bønnen setter igang noe som gjør at du får svar. Om du virkelig ønsker noe får du det. Spør du uten engasjement, som skjer når man ikke har tro på at det er mulig å få svar på spørsmålet, skjer inget. Det er ingen bomerang som sendes ut, ingen vind i den stillestående lufta. Om man har med seg hele seg i sin bønn er man engasjert nok til at under kan skje. Der du retter ditt spørsmål vil du få svar. Om jeg bare spør ut i lufta vil jeg få svar fra det mentale kollektive felt. Spør jeg til Gud vil jeg få svaret fra det jeg kaller Gud, som er den guddommelige gnist i meg. Om man spør i ren desperasjon eller i glad sterk nysgjerrighet har ikke noe å si. Begge deler er engasjement. Be og du skal få gjelder hver gang. Spør og du skal få svar likeså. Men tro det er mulig. En som ikke tror bare mumler for seg selv i sin bønn. Gud er til å tale med. Naken. Gud vil velsigne deg når du gjør Han kjent for andre. (Eksempel:Da jeg igår tok sønnen min med på å be slik at han hørte hvert ord jeg talte til Gud i kjærlighet fikk jeg straks kontakt med Gud og var fylt med kjærlighet. Idag da jeg takket Gud for Hans kjærlighet takket Gud meg i samme øyeblikk for å ha bragt min sønn inn i en opplevelse av at jeg kommuniserte med Gud.)

Vold

Vold er et problem overalt og handler vel dypt sett om et fortvilet forsøk på å tvinge til seg kjærlighet man ikke tror man kan få på. Og akkurat det er noe alle har gjort. Det er mange måter å gjøre det på.

Noen påstår de ikke har kontroll over sinnet sitt, at det bare svartner for dem. Men enten tillater vi oss å bruke vold eller ikke. Noe i oss sier det er greit ellers hadde vi ikke gjort det.

Jeg tror mye av det som provoserer til vold er basert på misforståelser. Jeg f.eks tolket det at mamma ikke gav meg respons da jeg ville prate, som at hun ikke brydde seg og ikke tok meg på alvor. Men sannheten er sikkert den at hun ikke forsto meg og er ukonsentrert. Denne misforståelsen ble jeg sint av.

En annen misforståelse jeg har blitt svært fortvilet pga er når jeg ikke har fått respons pga det jeg tolket som feighet. At den andre ikke tørte å være ærlig tok jeg ikke hensyn til.

En tredje gang var da en ikke taklet en konfrontasjon, ikke ville høre, bare gikk. Dette var uforståelig for meg og jeg ble sint og tok det som en personlig fornærmelse, men nå vet jeg at han ble redd for å bli sint på meg.

Jeg misforsto disse gangene fordi jeg trodde andre var som meg selv. Jeg må huske å spørre den andre hvorfor de oppfører seg som de gjør.

Vi er ikke her for å forandre på andre. Ikke for å tvinge til oss noe heller. Vår maktesløshet er vi bare nødt til å kjenne på. Det er greit å være fortvila og lei seg. Man er ikke svak da. Man er faktisk sterk når man oppgir kontrollen og gir slipp på egenviljen. Når ord ikke når fram er det mange som tyr til vold for å uttrykke seg, men om man heller kjenner på maktesløsheten og oppgir egenviljen vil man lage et rom for at man kan motta en ide' man ikke hadde tenkt på tidligere som en løsning på knuten.

Noen kjemper liksom for livet. Tror de må forte seg, ha kontroll etc. De er redd for å miste noe. Men hva er en redd for å miste?

Alle ufølsomme ord, alle hersketeknikker, det hele er vold om man tenker svart-hvitt. Alt som ikke skjer med kontakt med hjertet er en type vold som opprettholder skjoldet mennesker bærer. Enten er man hjertelig eller så er man det ikke.

Alle har ulik motivasjon til å være gode og sette andre foran seg selv. For meg er det kjærlighet til rettferdigheten som forteller meg at å bruke vold er feil de gangene jeg ikke føler medfølelse, og å ty til vold er vrangen av mitt ideal som er å sette andre foran meg selv. Det er heller ikke rett å ikke behandle andre med respekt.

Det er lett å tenke at den andre er så urimelig at man kan tillate seg å oppføre seg litt dårlig på en eller annen måte.
Det er da det er viktig å ha i bakhodet at vi alle har svakheter og ikke har ansvar for å forandre den andre med en noen form for tvang. Og ikke minst innrømme at vi ikke forstår den andre straks vi oppfatter at vi ikke gjør det, og be om forståelse fra denne eller om det ikke nytter; spørre Gud.

Det er når vi kjenner frykt ved å stå overfor det vi ikke forstår at vi kommer i forsvar og tar i bruk en av de mekanismene vi er vant til å bruke. Om vi kan være oppvakte nok i det øyeblikket vi blir redde/overrasket/provosert etc. kan vi unngå å gå i forsvar eller gi slipp på det forsvaret vi gjenkjenner vi tar i bruk.

For meg har det handlet om tillit til at andre har Gud i seg og vil det gode, sanne og ekte. Om de ikke vil det tilsynelatende, så kan jeg oppnå tillit til at de egentlig vil det. For å forstå andre er man nødt til å sette andre foran seg selv. Har man det som en grunnleggende innstilling kan det også skje at man gjør det.

Offerrollen og ensomhet

Om man er oppvokst med faenskap blir det en del av en. Så det er både og': man er offer og den som gjør andre og seg selv til et offer. Man er destruktiv fordi det er hva man er vant til og oppdratt til. Man må erfare noe annet så man kan se hvor feil det destruktive er. Offere som klager over det de har blitt påført vil jeg høre på hvis de har tro på noe bedre og vil dette. De som klager uten å ville ha forandring derimot vil jeg ikke høre på. De mangler noe for å komme seg ut av det vonde og finne kjærligheten og sannheten inne i seg selv. De er som umodne barn som vil bli tatt vare på. Men jeg har tro på at om andre ikke tar ansvaret for dem fra dem at det er mulig at de etterhvert står opp på egne bein. For noen vil det ta lang tid.

Det kan være forferdelig smertefullt og vanskelig det de har opplevd. Når de må innse at de har den samme ondskap som sine foreldre etc ringer det en bjelle så de tar ansvar for egne følelser og handlinger. Selv om man ikke er like egoistisk og hensynsløs som de en har vært offer for har man egoisme i seg. Den en har i seg selv er den eneste man kan bli fri fra. Og da er man fri til å bry seg om andre. Og ensomhetsproblemet er borte. Det man kan bli fri fra ved egoet, eller kall det gjerne det lavere selv, er disse tankene om at man må ditt og datt for å bli verdig kjærlighet. Disse tankene blir uviktige om man innser at det viktigste i livet ikke er å sikre seg kjærlighet men å gi. At det er ved å gi kjærlighet man er elskverdig.Man er ikke elskverdig når man er pen, flink, smart, rik etc. Man er det når man er til for andre i Guds tjeneste, for å si det med religiøse ord. Jesus sa noe slikt som : det dere gjør for disse minste små gjør dere for meg.Når frykten for ikke å være bra nok til å elskes overvinnes av ønsket om å gi kjærlighet har man vunnet over seg selv.