Avstanden til mamma. Den store blokkeringen.

Jeg opplevde noe ugjenopprettelig i forhold til min mor da jeg var ti. Men det var jeg som utløste årsaken til at vårt nære forhold tok slutt,og det var hennes svakhet som var den grunnleggende årsak. Jeg ble oppfordret av vennene mine til å konfrontere henne med en kondom vi fant under senga hennes. (Hun hadde en ti år yngre elsker etter skilsmissen) Jeg ville egentlig ikke, av hensyn til mamma,for jeg følte det på meg at det ville såre/ydmyke henne om jeg gjorde det. Men gjorde det likevel for å tilfredstille mine venners nysgjerrighet.

Hun sto ikke for det hun hadde gjort, men så ned som om jeg var hennes far eller noe lignende (autoritært). Suun tittet ned, midt inni avstanden mellom oss. Jeg hadde påvirket henne til å manifistere den svakhet jeg visste var der men som hun aldri tidligere hadde vist meg. Hadde hun kjeftet på meg kunne jeg sagt unnskyld og gjenopprettet forholdet igjen, men hun hverken forklarte eller forsvarte seg. Jeg kunne ikke lenger stole på henne. Det var skuffende å oppleve at hun opplevde meg sterkere enn henne så tidlig.

Hun skulle ikke ha hatt sex om hun ikke kunne stå for det, og jeg skulle ikke ha konfrontert henne når jeg følte det var uriktig. Vi sviktet begge oss selv og hverandre. Og avstanden har ikke blitt mindre med årene.

Jeg klarte ikke romme henne som en mor med kjærlighet. Jeg hadde ikke denne guddommelige evnen som situasjonen krevde for å helbrede den avstanden jeg hadde skapt, eller rettere sagt den situasjonen hun hadde skapt med sin barnaktige reaksjon. Jeg var bare forundret over hennes reaksjon. Etter det var jeg ikke lenger beskyttet under hennes vinge, som i virkeligheten var en beskyttelse mot henne, for mot alt og alle utenforstående klagde og kritiserte hun. Og jeg passet på at jeg ikke ble kritisert ved å være som henne. For når jeg var under vingen hørte jeg alt hun ikke likte og visste dermed hva jeg skulle unngå. Men utenfor hennes vinge, etter episoden, haglet kritikken etterhvert over meg også. Vi tok ikke hensyn til hverandre mer. Den var liksom valgt bort en gang for alle da jeg trosset den ved kondom-episoden. Det var krig fra da av. Og ordet unnskyld var ikke i familiens ordforråd.

Ondskap, offere, perfeksjonisme og svakhet .

Når en profet fordømmer en handling er det for at offeret skal få bekreftet sin følelse av at det som skjedde mot det ikke var rett,og for at de som gjør ondt skal få bekreftet sin samvittighet som sier at det de har gjort ikke er rettferdig selv om de selv lider. Offer og angriper kommer sammen fordi offeret er åpen for det. Offeret er åpen fordi det trenger å å forstå noe. Det har visse mangler. Den som utførte ugjerningen trenger også å lære noe, og derfor kommer de sammen.

Man kan se en handling nøytralt uten fordømmelse, med forståelse, og likevel ikke anse den som god, og heller ikke som dårlig. Den føles ikke godt for offeret og heller ikke overgriper,men sjelen blir ikke ødelagt av dette. Det betyr ikke at det er riktig å ikke prøve å forhindre at det skjer. Om man ser en overgriper og et offer og kommer til unnsetning når handlingen er utført kan man istedenfor å hamre løs på overgriper gi kjærlighet til offeret og på den måten spre kjærlighet istedenfor mer av det onde(fordømmelse) ved fokus på overgriper. Så hvor man har fokus er avgjørende. Er fokus på oppdragelse av andre og bruk av tvingende makt eller er det ved oppbyggende kjærlighet der det er mottakelighet for det?

Å være opphisset over verdens ondskap fjerner ikke ondskapen ,nei den får bare mer næring av oppmerksomheten. Ved å fokusere der noen er mottakelig for veiledning eller kjærlighet i andre former kan man forebygge ondskap. For ondskap er bare tegn på mangler. Er man oppfylt av kjærlighet vil ikke ondskap få plass og bunn til å gro.

Hvordan kan vi kjenne det guddommelige uten å være åpne? Hvordan være åpen uten å innrømme mangler? Når man innrømmer en mangel vil man ønske å dekke behovet og be om påfyll fra kilden til alt som er. Et menneske som vil fremstå som fullkommen og ikke vise mangler vil bli ensom, fordi ingen kommer inn til hans hjerte og kan gi han noe.

Om man er ydmyk overfor livet klager man ikke over det som skjer om det ikke skjer akkurat slik vi selv skulle ønske. Og man har ikke behov for å legge skyld på noen med kritikk av svakheter. Å oppføre seg som om en selv var(en fordømmende)Gud gir et budskap til andre om at de ikke er tilfredstillende og verdt å elske.De har lagt ansvaret for egen lykke på andre istedenfor å rette på egen holdning.

Vi levende skapninger er satt sammen der vi har kvaliteter og svakheter. Kvaliteter stikker ut og inn i svakhetene til andre. Hadde det ikke vært for svakhetene hadde vi ikke vært ett som menneskehet fordi vi hadde ikke hatt noen forbindelse. Vi er ikke fullkomne først når svakhetene er styrket,vi er fullkomne når vi aksepterer og elsker alt som er. Da er vi opplyst av kunnskapens lys som gjør det mulig å forstå. Det man forstår kan man ikke være imot.

Er egentlig intet urent?

Er en voldtekt ikke urent selv om han utnytter noen fordi fra hans side, som jo er den viktige siden å se på om man skal dømme han for urenhet eller ikke, er det bare mangel på kunnskap og empati etc. som fører til at han kan tillate seg en slik handling?


Er alt rent? Jeg tenkte før at det er bare tanker som kan gjøre noe urent. Det som er er ikke urent i seg selv. Det blir bare fornedret ved misbruk. Det kan da føle seg urent fordi det har fått noe det ikke ville ha i og på seg.


Det er urent om det er på feil sted. Bæsj hører hjemme i do. Søppel på søppelhaugen. Men noen, bakterier, spiser bæsj,så urent er det ikke. Og søppel kan måker spise. En pikk en ikke ønsker i seg føles urent. Men den er ikke uren i seg selv. Hverken mannen, tanken bak handlingen eller handlingen i seg selv. Det er bare uorden/ikke ryddig/kaos.


Så er "et rent motiv" et uttrykk man bare kan forkaste?
En ren samvittighet: noe ligger der som bør ryddes bort. Det tilhører ikke hjertets sfære.
Den rene jomfru Maria er kanhende en som i myten om henne aldri gjør noe upassende. Upassende er et ord som kunne blitt brukt istedet for urenhet. Fordi en ren samvittighet er ren,ikke for upassende tanker,for man har ikke dårlig samvittighet bare pga tanker, men upassende gjerninger. Man kan ikke si: det var en uren gjerning.
Et rent motiv er et motiv fritt for baktanker. Et edelt motiv er bedre å si, synes jeg.

Kristendommen har selv forurenset oss med skam ved å si at det finnes urenhet. Hvordan kan noe Gud har skapt være urent? Det kan være upassende og det kan være lavt, men urent? Ordet urent er så negativt ladet.Det blir mer edelt om man ser nøytralt på ting.

Igår tenkte jeg at om det ikke var for menneskets svakhet,feilbarlighet og sårbarhet ville det ikke vært mulig å elske det. Men jeg som har unngått å elske mennesker fordi de ikke er bra nok! Man kan ikke elske noen som er uten lyte, da har det ingen sjarm. Sjarmen kommer fram i alle sprekkene.Vi må ha et sted å trenge inn for å forstå. Det vi ikke forstår kan vi ikke virkelig elske,kun se opp til. Gud kan ikke annet enn å elske fordi han trenger ikke noe fra oss siden han er perfekt. Så han er bare et speil som reflekterer tilbake det vi gir Han.

Jeg elsker min tvillingsjel tross hans mange lyter og kan se at han likevel er fullkommen. Han er fullkommen selv om han har mangler. Fullkommen kjærlighet ser ikke annet enn fullkommenhet.

Jeg har så vanskelig for å trenge gjennom til Gud når hjertet er breddfullt av tårer, men jeg fikk kontakt med engler omsider, da jeg gikk meg en tur. Jeg fikk svar på spørsmålet om Gud bryr seg om våre handlinger. Den minste lille ting gjort bevisst og rent for andre er uendelig stort for Gud, sa en engel til meg. Og jeg kom til å huske at Gud har sagt det til meg før også. Bare at da viste Han meg ikke samtidig hvor stor betydning det faktisk hadde.

Og svar på spørsmålet om på om det jeg gjør gavner Han på noen måte fikk jeg se at Gud er overalt og ikke som en person (far) der oppe som belønner og straffer med kritisk blikk på våre handlinger. Dette var svaret jeg fryktet å få. At Gud ikke er som en far. Men da jeg fikk vite det var det ikke fryktelig i det hele tatt. Heller tvert imot. Jeg pleier ikke å tro at Gud er som en far, men jeg rydder opp i kollektive forestillinger for tida. At Gud ikke er som en far i himmelen betyr ikke at det er lurt å forholde seg til Gud som om Gud er det når vi trenger hjelp (som et barn).

Jeg har aldri bedt om bekreftelse på at det jeg gjør er godt i Guds øyne. Jeg burde kanskje ha gjort det for nå er jeg plutselig usikker på hva Gud liker. Og jeg trenger nettop bekreftelsen fra oven. Ikke fordi jeg trenger noe for å ha gitt,men for å vite hva jeg yter som gavner.

Jeg kan ikke støtte meg på mennesker som er redde. Hvordan kan de støtte meg så jeg kan forløse min redsel?

For en lettelse å slippe mennesker som går over grensene mine!
Det har føltes som om noen vil ha overtak på meg.

Jeg vil ta meg av mennesket meg alene. Ikke lenger søke en erstatning for den faren jeg aldri hadde. Jeg kan elske meg selv på den måten at jeg drar omsorg for min egen redsel. Da kan jeg lande i meg selv.

Redselen min omhandler Gud. Om jeg bare gjennom alt i meg kan forstå at jeg intet må prestere, intet må forstå med hodet,intet må unngå, intet må oppleve for å leve videre i Guds favn. Ja, det er redsel for at Gud ikke lenger skal være stolt av meg jeg er redd for. At jeg ikke anerkjennes mer. Men jeg vet at det ikke er prestasjoner det går på, det funker også dårlig sammen med min motstand mot forventningspress. Gud gir nåde. Hva kan jeg gjøre for å oppnå den? Og etterpå, hva da? Jeg vil fortsette å ønske å gjøre noe for å få den.

Vel, et svar fra Abdul Baha fant jeg som kan besvare dette: Undervisningsarbeidet bør under alle omstendigheter drives aktivt av de troende siden de guddommelige bekreftelser avhenger av det. Skulle en bahá’í unnlate å delta fullt, energisk og helhjertet i undervisningsarbeidet, vil han utvilsomt bli berøvet velsignelsene fra Abhá-riket.

(Undervisning betyr ikke undervisning i Bahaitroen, som jo bare er en ramme,men om Gud.)

Jeg ønsker at Gud skal bry seg, at Han som en far er glad på mine vegne, stolt av meg når jeg gjør noe bra osv. Jeg savner så jævlig å føle at det jeg gjør spiller en rolle, for ikke bare de jeg tjener men også meg selv. En som bryr seg om at jeg utvikler meg. Har Gud en fordel av min utvikling? Jeg grein så mye igår omkring dette at jeg var ved å spy. Det ligger dypt i magen dette. Jeg vil dø,men jeg vil også leve. Om det er aldri så egoistiske så må jeg også finne mening med å leve for egen del.Jeg har funnet ut at det er meningsfullt å gi til andre,men om det for Gud ikke spiller noen trille hva jeg gjør fra eller til betyr det ingenting for meg om noen blir glad.Jeg vil gjøre Gud glad.DEt er alt som betyr noe. Men han er langt borte nå. Eneste respons jeg får når jeg henvender meg er tanker jeg har tenkt før.Jeg skal tydeligvis enda lenger ned før jeg får noen åpenbaring.

Å motta og gi kjærlighet.

For the love of God, do something for the man!

Man elsker ikke nødvendigvis mennesker straks man elsker Gud.
Man kan elske Gud for det Han gir, elske Han i følelsene og i tankene,
men elsker man ikke mennesker elsker man heller ikke Gud -i praksis.

Kanskje er det sånn at man elsker mennesker med omtanke
om man elsker Gud i tankene, elsker mennesker i følelsene om man elsker Gud følelsesmessig og elsker mennesker med praktisk bistand om man elsker Gud som tilstede i verden? Ren spekulasjon.

Bahá'u'lláh sier for Gud: Elsk Meg, ellers kan Min kjærlighet på ingen måte nå deg.
Jeg tenkte det samme om mennesker i går natt. Elsker jeg ikke mennesket er jeg uimottakelig for dets kjærlighet. Om jeg selv ikke elsker hjelper det ikke om alle verdens mennesker elsker meg. Jeg vil ikke kunne føle det, mitt hjerte er lukket.

Man må ikke gi for å få, men man må gi for å bli i stand til å motta. Det er en
vesens forskjell i de to påstandene, fordi den ene gir lett assosiasjoner til prestasjon og det å fortjene, den andre til menneskets følelsesmessige funksjon.

Og sånn rent personlig har jeg falt fra mennesker som har vist redsel og barnaktighet. Det begynte med mamma da jeg var 10 og jeg følte at ingen er til å stole på, men om jeg ikke elsker mennesker tross deres frykt kan jeg ikke elske dem. Saken er vel den at jeg ikke må trenge noe av dem og bare sette pris på å kunne utveksle kjærlighet med noen og dele på det vi opplever i livet?