Ønsket om å bli tatt på alvor og bli sett.

Alle hevder seg på forskjellige vis, bare for å bli tatt på alvor. Tenkte det da jeg hørte en dame snakke med høy stemme på bussen idag, - unødvendig høyt så alle kunne høre at hun skulle være med og sette opp et skuespill. Anstrengt selvhevdelse, som all selvhevdelse er, tror jeg bunner i mangel på anerkjennelse. Dette er noe vi alle gjør. Vi prøver å bevise vår verdi for andre fordi vi ikke har blitt trodd på at vi er verdt å elskes som vi er når vi som barn bare var oss selv - tydeliggjort ved mangel på anerkjennelse fra omgivelsene.

Vi er der fremme og ute i verden for å bevise. Om vi trekker oss tilbake kan vi kjenne, være og vite. Det er jo ikke der ute vi kan kjenne på andre mennesker, men inni oss. De som er ute av seg blir plukket opp, så de kan bli bevisst seg selv og innhente seg selv igjen. Husker jeg en tid var helt ute av meg, eller jeg kan kalle det at jeg var fra meg. Husker jeg registrerte at folk merket det og tok ansvar der jeg naturlig skulle tatt ansvar for meg selv. De merket at jeg ikke var istand til det før jeg viste det ved å glemme ting, gå rett ut i trafikken etc. Når jeg ikke så meg selv gjorde andre det. Vi tar vare på hverandre, det er helt klart. Det er naturlig fordi vi er som e'n organisme. men vi har bare lett for å glemme det.