Mange lider mer eller mindre pga frykten for å ikke være bra nok på ett eller flere vis. At noe kreves av oss for at vi skal være verdt å bli elsket. Men grunnen til dette er individuell. Vi har hver vår historie.
Jeg hadde ikke innsett før på alternativmessa, under en behandling, at grunnen til at jeg var selvkritisk hang sammen med at jeg hadde en forestilling om at noe måtte være dårlig med meg siden pappa bare stakk fra meg da jeg var ti. Og at grunnen til at jeg opprettholdt et selvbilde, som var som et slør som stenger av for intimitet mellom meg og andre, var at jeg ikke kunne godta å bare være meg i.o.m. at pappa ikke hadde godtatt meg(etter min tolkning). Dette selvbildet krever energi for å opprettholdes intakt. Det krever også bekreftelse fra andre, og selvbildet er selvsentrerthetens motiv. Skal man passe på at bildet en gir av seg selv er bra eller skal man kaste sløret og gi av seg selv istedet? Om jeg er bra nok eller ikke er et irrelevant spørsmål, fordi dette jeg er en illusjon. Det som er virkelig er er det kjærlige visdommens lys og sjelene det virker gjennom. Sjeler er som ejeler er som et barn. Barnet som oppdrar voksne ved sitt eksempel til å neddra sløret av dem selv og vise kjærlighet ved hjelne (forestillingsevne, hukommelse, forståelseseevne og refleksjonsevne) etter å ha glemt seg selv i tillit til at det vil bli ivaretatt. Her og nå vil jeg definere en moden person som en som kan være enkel på den måten at den bare åpen stråler fra sitt indre, og avansert i sin evne til å bruke sine (sjels)evner.
Alt jeg trenger kan jeg søke hos Gud. Jeg trenger ikke noe av andre. Så det blir meningsløst å bruke krefter på selvbildet "meg" for å gjøre det elskverdig, fordi jeg trenger ikke å uroe meg for at jeg ikke skal bli elsket. Jeg er ikke avhengig av å bli elsket for å elske, det er det bare det falske jeget som tror det er i sin usikkerhet og behov for bekreftelse for sin elskverdighet. Når en er selvsentrert bare tapper man andre for kjærlighet og kan derfor aldri bli elskverdig.Er man selvsentrert er man usikker og trenger bekreftelse/trygghet. Å "bli"perfekt er altså en oppgave som aldri kan bli fullført fordi å få et skinn til å bli perfekt er umulig på lang sikt. Det er kun i nuet man kan være perfekt. Selvbildet kan ikke bli fullkomment når det kun er et skinn av essens.For kun essensen er fullkommen. Kun Gud er fullkommen og Gud kommer tilsyne når jeg ikke passer på meg selv(frykt), når jeg glemmer meg selv. Men den kommer bare frem til fulle nårtil fulle når sløret er revnet og jeg ikke vil opprettholde det mer.
Selvfølgelig må man lette rompa opp fra nede i kanalen også, for å få det til å strømme.Det kan kalles oppvakthet. Man må gå ut og ville stråle for andre bevisst.I overført betydning er det å gå fra sittestilling til en "alert" stående stilling. Denne uselviskhethet er mulig sålenge og fordi man er fornøyd. Man kan være oftere fornøyd og rede til dette jo færre behov en har å tilfredstille og jo mindre frykt en har å ta hensyn til. Men viktigst av alt er kanskje det at en ikke lenger trenger å passe på sin egen ære( og dermed selvbilde).
Jeg hadde ikke innsett før på alternativmessa, under en behandling, at grunnen til at jeg var selvkritisk hang sammen med at jeg hadde en forestilling om at noe måtte være dårlig med meg siden pappa bare stakk fra meg da jeg var ti. Og at grunnen til at jeg opprettholdt et selvbilde, som var som et slør som stenger av for intimitet mellom meg og andre, var at jeg ikke kunne godta å bare være meg i.o.m. at pappa ikke hadde godtatt meg(etter min tolkning). Dette selvbildet krever energi for å opprettholdes intakt. Det krever også bekreftelse fra andre, og selvbildet er selvsentrerthetens motiv. Skal man passe på at bildet en gir av seg selv er bra eller skal man kaste sløret og gi av seg selv istedet? Om jeg er bra nok eller ikke er et irrelevant spørsmål, fordi dette jeg er en illusjon. Det som er virkelig er er det kjærlige visdommens lys og sjelene det virker gjennom. Sjeler er som ejeler er som et barn. Barnet som oppdrar voksne ved sitt eksempel til å neddra sløret av dem selv og vise kjærlighet ved hjelne (forestillingsevne, hukommelse, forståelseseevne og refleksjonsevne) etter å ha glemt seg selv i tillit til at det vil bli ivaretatt. Her og nå vil jeg definere en moden person som en som kan være enkel på den måten at den bare åpen stråler fra sitt indre, og avansert i sin evne til å bruke sine (sjels)evner.
Alt jeg trenger kan jeg søke hos Gud. Jeg trenger ikke noe av andre. Så det blir meningsløst å bruke krefter på selvbildet "meg" for å gjøre det elskverdig, fordi jeg trenger ikke å uroe meg for at jeg ikke skal bli elsket. Jeg er ikke avhengig av å bli elsket for å elske, det er det bare det falske jeget som tror det er i sin usikkerhet og behov for bekreftelse for sin elskverdighet. Når en er selvsentrert bare tapper man andre for kjærlighet og kan derfor aldri bli elskverdig.Er man selvsentrert er man usikker og trenger bekreftelse/trygghet. Å "bli"perfekt er altså en oppgave som aldri kan bli fullført fordi å få et skinn til å bli perfekt er umulig på lang sikt. Det er kun i nuet man kan være perfekt. Selvbildet kan ikke bli fullkomment når det kun er et skinn av essens.For kun essensen er fullkommen. Kun Gud er fullkommen og Gud kommer tilsyne når jeg ikke passer på meg selv(frykt), når jeg glemmer meg selv. Men den kommer bare frem til fulle nårtil fulle når sløret er revnet og jeg ikke vil opprettholde det mer.
Selvfølgelig må man lette rompa opp fra nede i kanalen også, for å få det til å strømme.Det kan kalles oppvakthet. Man må gå ut og ville stråle for andre bevisst.I overført betydning er det å gå fra sittestilling til en "alert" stående stilling. Denne uselviskhethet er mulig sålenge og fordi man er fornøyd. Man kan være oftere fornøyd og rede til dette jo færre behov en har å tilfredstille og jo mindre frykt en har å ta hensyn til. Men viktigst av alt er kanskje det at en ikke lenger trenger å passe på sin egen ære( og dermed selvbilde).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar