Jeg vil gjerne fortelle hva som endelig fikk meg til å bli overbevist. Jeg har jo flere ganger her inne tatt opp temaet om det å kritisere og oppdra andre (sette andre på plass) er rett eller galt og nå har jeg tatt et steg videre i retning av å finne ut av dette. I mitt tilfelle var det galt å sette min mor på plass da hun ikke klarte å fylle rollen som min far ettersom han hadde forlatt oss, og ikke hadde noe til overs for oss barna, fordi jeg kritiserte henne ikke for hennes skyld men min egen og broren min sin. Jeg ville oppnå noe selv.Jeg lyttet ikke til budet om å hedre sin far og sin mor og konsekvensen ble å bli møtt med hat og forakt. Jeg var frekk nok til å fortsette dette "jeg vet bedre enn deg"-rollemønsteret når jeg så hvor dumme og blinde mange voksne var. Ingen dyder ble utviklet hos meg uten ydmykhet.
Mange har sagt at konstruktiv kritikk er greit,og ikke annen kritikk, men det sier ikke noe om grunnen og derfor ikke noe å slå seg til ro med for meg fordi jeg mente jeg gav mamma konstruktiv kritikk selv om jeg gav den i håp om egen vinning på lang sikt. Jeg håpet hun ville se oss mer, være sammen med oss og ikke bare forakte oss og at min oppdragelse ville gavne henne fordi hun trengte å utvikles til en bedre mor etter mitt syn.
Grunnen til at man ikke skal kritisere andre er enkelt og greit den at man har ikke noe med fra hvilket verdigrunnlag andre velger å handle. Jeg syntes ikke mamma eide moral og at hun bare handlet egoistisk, nemlig. Men det er hennes rett å handle slik. Og det ikke mitt ansvar å ordne opp i det så lenge hun ikke ber om hjelp direkte.Det jeg skulle gjort, men ikke hadde lært, var å snakke om hvordan hennes handlinger, og oftere, hennes manglende handlinger, påvirket meg. På den måten hadde jeg tatt ansvar for mine føleser. I stedet la jeg ansvaret for min efølelser på henne. Bebyrdet henne og ble naturlig nok avvist. Jeg fylte rollen som pappa forlot. Pappa hun følte mye bitterhet mot. Pappa var autoritær og hadde alltid det siste ordet fordi han trodde han visste best og tok best avgjørelser.
Jeg er glad jeg ikke lenger er usikker på om det jeg gjorde var rett eller galt. Å avlære seg dette mønsteret vil nå skje lettere siden jeg ikke har noen unnskyldning for å fortsette. Jeg har heller ikke noe behov for å ta ansvar for andre lengre siden jeg ikke trenger noen spesielle personer som voksen.
Jeg har lært en annen ting ved autoritær oppførsel som også er galt de siste dagene. Jeg vet jeg henger etter på dette punkt og det er flaut å fortelle det, men jeg gjør det likevel. Jeg prøvde å dra med meg sønnen min i barnahagen til tross for at han ikke ville fordi han var engstelig for det spesielle som skulle skje den dagen. Det skulle bare være noe hyggelig, men i fremmede omgivelser. Jo mer jeg presset han jo sterkere var motstanden. Interessant å se det så tydelig,egentlig. Det sier noe viktig om krig. Men han endte altså opp helt hysterisk og jeg kunne ikke levere han i den tilstanden så vi ble hjemme den dagen. Først ble jeg sint fordi han fikk vilja si ,og tenkte det skyldtes oppførselen hans. Men det er en svært overfladisk forklaring. Han fikk vilja si fordi jeg skjønte jeg var nødt til å ta hensyn til han. Noe jeg burde gjort hele tiden selvsagt. Jeg skulle aldri forsøkt å presse han i det hele tatt. Da jeg skjønte det, også fordi jeg så motstanden økte proposjonalt med presset jeg la på han,følte jeg meg som en ond dust og snakket med Gud om det. Jeg spurte til slutt om Gud mener det noen gang er greit å tvinge barn i det hele tatt og svaret var ja, men kun når du skal redde de fra noe som kan skade dem. Ja, det var noe annet det, enn å tvinge han til å bli med på noe andre trodde han ville synes var morsomt. Han er sjenert. Det er et faktum jeg bør lære meg å forholde meg best mulig til så han kan overkomme det, ikke miste for mye pga det og ikke bli tvunget og dårlig behandlet pga det. Når det ikke nytter med lokking og forklaringer må jeg stoppe der. Om det skulle bli et mønster at tvang kom etter andre forsøk (som bestemt men vennlig si hva vi skal, forklaring, lokking, overtalelse)ville han trolig følt motstand lenge før jeg kom til siste forsøk:)
Ja, slikt lærte vi ikke da jeg gikk barne-og ungdomsarbeiderlinja. Vi lærte ikke om grensesetting heller. Merkelige norske skole. Jeg tok den linja for å lære disse ting fordi jeg kommer fra en skakk-kjørt familie som ikke lærte meg mye om hverken det ene eller det andre.
Nå skal jeg la folk være i fred og handle så ondt de bare vil. Angrep er ikke det beste forsvar, det er bare krig. Men forsvar av de utsatte skal jeg aldri slutte med. Det var ikke bare bare for meg å heve moralen fra øye for øye ,tann for tann til en rettferdighet som innebærer mer enn hensyn til egne følelser.
Det var ikke uten grunn at Gud sier vi skal passe egen sti og ikke se på andres. Idet vi fokusere på andres trår vi selv feil.
Mange har sagt at konstruktiv kritikk er greit,og ikke annen kritikk, men det sier ikke noe om grunnen og derfor ikke noe å slå seg til ro med for meg fordi jeg mente jeg gav mamma konstruktiv kritikk selv om jeg gav den i håp om egen vinning på lang sikt. Jeg håpet hun ville se oss mer, være sammen med oss og ikke bare forakte oss og at min oppdragelse ville gavne henne fordi hun trengte å utvikles til en bedre mor etter mitt syn.
Grunnen til at man ikke skal kritisere andre er enkelt og greit den at man har ikke noe med fra hvilket verdigrunnlag andre velger å handle. Jeg syntes ikke mamma eide moral og at hun bare handlet egoistisk, nemlig. Men det er hennes rett å handle slik. Og det ikke mitt ansvar å ordne opp i det så lenge hun ikke ber om hjelp direkte.Det jeg skulle gjort, men ikke hadde lært, var å snakke om hvordan hennes handlinger, og oftere, hennes manglende handlinger, påvirket meg. På den måten hadde jeg tatt ansvar for mine føleser. I stedet la jeg ansvaret for min efølelser på henne. Bebyrdet henne og ble naturlig nok avvist. Jeg fylte rollen som pappa forlot. Pappa hun følte mye bitterhet mot. Pappa var autoritær og hadde alltid det siste ordet fordi han trodde han visste best og tok best avgjørelser.
Jeg er glad jeg ikke lenger er usikker på om det jeg gjorde var rett eller galt. Å avlære seg dette mønsteret vil nå skje lettere siden jeg ikke har noen unnskyldning for å fortsette. Jeg har heller ikke noe behov for å ta ansvar for andre lengre siden jeg ikke trenger noen spesielle personer som voksen.
Jeg har lært en annen ting ved autoritær oppførsel som også er galt de siste dagene. Jeg vet jeg henger etter på dette punkt og det er flaut å fortelle det, men jeg gjør det likevel. Jeg prøvde å dra med meg sønnen min i barnahagen til tross for at han ikke ville fordi han var engstelig for det spesielle som skulle skje den dagen. Det skulle bare være noe hyggelig, men i fremmede omgivelser. Jo mer jeg presset han jo sterkere var motstanden. Interessant å se det så tydelig,egentlig. Det sier noe viktig om krig. Men han endte altså opp helt hysterisk og jeg kunne ikke levere han i den tilstanden så vi ble hjemme den dagen. Først ble jeg sint fordi han fikk vilja si ,og tenkte det skyldtes oppførselen hans. Men det er en svært overfladisk forklaring. Han fikk vilja si fordi jeg skjønte jeg var nødt til å ta hensyn til han. Noe jeg burde gjort hele tiden selvsagt. Jeg skulle aldri forsøkt å presse han i det hele tatt. Da jeg skjønte det, også fordi jeg så motstanden økte proposjonalt med presset jeg la på han,følte jeg meg som en ond dust og snakket med Gud om det. Jeg spurte til slutt om Gud mener det noen gang er greit å tvinge barn i det hele tatt og svaret var ja, men kun når du skal redde de fra noe som kan skade dem. Ja, det var noe annet det, enn å tvinge han til å bli med på noe andre trodde han ville synes var morsomt. Han er sjenert. Det er et faktum jeg bør lære meg å forholde meg best mulig til så han kan overkomme det, ikke miste for mye pga det og ikke bli tvunget og dårlig behandlet pga det. Når det ikke nytter med lokking og forklaringer må jeg stoppe der. Om det skulle bli et mønster at tvang kom etter andre forsøk (som bestemt men vennlig si hva vi skal, forklaring, lokking, overtalelse)ville han trolig følt motstand lenge før jeg kom til siste forsøk:)
Ja, slikt lærte vi ikke da jeg gikk barne-og ungdomsarbeiderlinja. Vi lærte ikke om grensesetting heller. Merkelige norske skole. Jeg tok den linja for å lære disse ting fordi jeg kommer fra en skakk-kjørt familie som ikke lærte meg mye om hverken det ene eller det andre.
Nå skal jeg la folk være i fred og handle så ondt de bare vil. Angrep er ikke det beste forsvar, det er bare krig. Men forsvar av de utsatte skal jeg aldri slutte med. Det var ikke bare bare for meg å heve moralen fra øye for øye ,tann for tann til en rettferdighet som innebærer mer enn hensyn til egne følelser.
Det var ikke uten grunn at Gud sier vi skal passe egen sti og ikke se på andres. Idet vi fokusere på andres trår vi selv feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar