Ingenmannsland.

Jeg er i ingenmannsland.
Jeg er ingen og på land,
vil ikke forsvinne
men finner ikke mitt innerste.

Forventer så mye
og finner så lite,
venter på det store gjennombruddet.

Jeg halter,
tør ikke stå oppreist,
har ikke noe å vise til,
eier ingenting.

Egentlig bra så,
men uten nytteverdi,
ingen evig kjærlighet å gi.
Så jeg er ingen,

i et land med mange
jeg ikke kan se,
fordi jeg orker ikke
se deres skuffelse.

Han kan ikke være misfornøyd med meg.

Gud er årsaken til at jeg er her.
Siden jeg holdes i live
kan Gud umulig være misfornøyd med meg.
Han vet dessuten hvordan det er å være meg.

Seksuell trakassering

Det står mye om det på nettet, men ikke om årsaken. Hva som er grunnen til at noen kan gjøre tilnærmelser selv om de vet de vil bli avvist. Har de ikke respekt for seg selv, og dermed heller ikke andre? Eller er det noe annet som mangler? Antenner? Forståelse? Empati? Noen tror det handler om makt. Jeg mener det er en grunn det finnes noe under igjen. Hvis vi ikke tror noen er onde, hva er grunnen til dette fenomenet?

Jeg putter blotting innunder dette også, fordi her også taes ikke hensyn til at den andre ikke vil.

Tror ikke Gud sender slike prøvelser fordi han vil plage oss, men at vi skal bli sterkere. Jeg har tenkt grunnen kan være at jeg skal lære meg å sette grenser og bli trygg i meg selv. Greit å finne ut av hvordan man skal forholde seg lurest når noen driver maktutøvelse. Har ikke funnet det ut ennå. Men tror man kommer langt med å innse at man egentlig ikke har noe å frykte.

Jeg opplever det som skremmende når jeg ser at det fortsetter selv om jeg har uttrykt at jeg ikke vil eller ikke liker tilnærmelsene. For da er det ikke respekt for mine grenser.

Om jeg skal prøve å sette meg inn i hans sted : Jeg har på følelsen at noen menn blir så oppslukt av kroppen min at hele bevisstheten er forkusert der. Dermed sklir de ord som kommer ut av min munn han liksom hus forbi.

Sitter nå oppe i natten og skriver dette. Tenkte i stad at det er så lite informasjon om hvordan den som trakasserer opplever situasjonen. Det taes bare avstand uten først å forstå trakassereren. Det er ingen fullgod løsning på problemet. Problemet er jo ikke trakasseringen i seg selv nødvendigvis, men det ubehaget og den frykten som oppstår. Med det mener jeg ikke at trakassereren ikke er mer eller mindre på bærtur, altså, eller skulle jeg sagt empatisk?

Tror det ofte er en stor posjon stolthet med inne i bildet.

I tilfellene jeg har vært borti har jeg vært redd for å avvise kraftig straks, fordi jeg aner et sterkt undertrykt sinne i dem som slumrer i dem og fort kan vekkes til live og komme til uttrykk på en forferdelig måte. Sterkt sinne med forakt i, som til vanlig kun sees som mangel på respekt på overflaten.

Jeg lot med bli tatt en gang for å unngå å bli tatt med vold. Jeg var ganske sikker på at om jeg hadde sagt han imot ville han tatt meg med makt og det å få bekreftet antakelsen i opplevd handling var mer skremmende enn å bli tatt uten å yte synlig motstand.Eller jeg var redd han ville uttrykke forakt og sinne, slik han kunne gjøre mot sin mor, vet jeg.

Det at noen ikke viser respekt ved avvisning av tilnærmelser får meg til å tenke helt frem til mulig voldtekt. Kanskje "sykt" som jeg har hørt, men en overtråkket grense er en overtråkket grense. Og når han ikke vil tre tilbake er jeg selvsagt redd for hvor langt han vil gå. Fordi over grensen har han makten til å bestemme i.o.m. at han likevel ikke hører på meg.

Jeg skulle ønske det var mer rettigheter på det å bruke vold av kvinner mot menn som tramper over grenser,jeg. Grunnen til at jeg sier det er at vi kvinner ofte holder oss tilbake fra å forsvare oss slik i redsel for konsekvensene og ender dermed opp som offere. Menn er ikke sånn. De forsvarer seg med vold.

Noen menn skjønner ikke annet språk enn det fysiske. Ord når ikke inn. Men det ligger ikke i oss å sparke en mann i ballene. Vi skulle funnet opp noe lurt å bruke selv, tilpasset oss. Gitt han støt, he he. Politiet har jo slikt. Det hadde vært helt min greie. En metode som ikke bare gjør han sint og bruker vold på en verre måte, men som passifiserer. Pepperspray man anbefales å ha i veska bør flyttes til lomma, fordi det er i hjemmet de verste overtramp skjer.

Men jeg liker ikke vold og tror at om man bare forstår trakassereren vil man kunne finne ord som gjør at de forstår og slutter. Alle har vi svakheter, og de er treige på det området.

Og så har vi de da som bare helt enkelt ikke skjønner når flørt ikke skal taes alvorlig, som bare ikke er gode flørtere. De mangler de sosiale antennene som også de som ikke tør flørte mangler. Ikke lett å vite om den man har foran seg mangler antenner eller respekt uten å kjenne vedkommende.

Så min konklusjon i øyeblikket er at det er en mangel. En mangel andre kan hjelpe til med å styrke ved hjelp av det de mangler. Om de bare kan overkomme sin stolthet og være mottakelige i ørene, da.

Hva er det med sex og onani som gjør det urent?

Jeg spurte meg det spørsmålet idag, men hadde ikke noe svar. Men så dukket det spontant opp fra underbevisstheten min nøkkelordet glede. Det traff. Når jeg gjør noe for kroppen sin men ikke har glede av det,føler jeg en naturlig skyldfølelse. Det blir grådighet å spise for mye, tvangspreget atferd å trene når man ikke finner glede i det,  skittent når en har sex uten glede med noen, i mangel på trygghet og kjærlighet, og skittent å onanere ufrivillig. I alle tilfeller blir det bortkastet energi, og energi er noe man bør ha respekt for.

Jeg fikk et oppklarende svar fra en mann idag. Han skilte mellom skitten i betydningen på feil plass og skitten i betydningen handlingen i seg selv. Da tenker jeg: Sex utenfor ekteskapet er jo ikke galt i seg selv men på feil plass, nemlig utenfor, så fokuset når det kommer til å dømme har vært på feil sted; på handlingen og ikke plassen for handlingen.

Da jeg ble utsatt for blotting (han hadde onanert i stolen, som sagt tidligere) var det altså sex på feil plass. Onani er også sex på feil plass. Det er sex utenom ekteskapet, og derfor noe jeg smammet meg over og fant skittent.

I vår kultur er det slik at vi så veldig skal veie opp for den kristen- puritanske holdningen som har skambelagt oss unødvendig. Idealet for meg er en mellomting, hverken slik det var eller slik det er nå med: "har du lyst har du lov"-holdningen. Vi har ikke godt av å gjøre alt vi har lyst til, Og andre kan lide under det, og religionen har noe viktig vi ikke bør kaste ut sammen med det negative og overfladiske vi har lært, nemlig de grunnleggende verdiene. Det vi virkelig ønsker kan bli borte av synet om vi bare følger lystene våre.

Kristne fordømte sex utenfor ekteskapet enten det var sex en hadde alene,,sex mellom to av motsatt kjønn eller samme kjønn fordi det befant seg utenfor ekteskapet!!! Men de passet ikke på å si at det var plasseringen som var gal bare, ikke handlingen i seg selv.

Noen har til og med innbildt seg (eller er det bare jeg?:) at selve sexkraften kunne være uren. Noe den selvsagt ikke er. Det er hvor vi legger kraften som kan kalles urent eller rent. Derfor heter det også at man ikke skal begjære en annens hustru. (Det man legger energi i tiltrekker man seg eller i det minste blir man opptatt av).

Ha! Da fant jeg ut samme dag jeg stilte spørsmålet hva det var som gjør sex urent. Takker Gud!


Ordet upassende er mer passende å bruke enn å kalle noe urent, ondt osv.

Må legge til at jeg fikk en annen tanke også, som sier det samme, egentlig hvis man tenker på enhet og kjærlighet som det samme, og det var at onani og sex mellom to som ikke har sex i kjærlighet ikke kan velsignes fordi det ikke skaper enhet. Sex er til for å skape enhet!

Det man benekter inni seg tror man er utenfor.

Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Men dette er bare ens egen energi en bør vedkjenne seg.

Om en f.eks. ikke vedkjenner seg å føle sinne overfor noen, vil en oppleve at den en er sint på nærer negative følelser overfor en selv, selv om dette ikke er reelt og kan sees i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. En kan til og med synes det er rart at vedkommende smiler til en og tolke det som falskhet! Man har benektet det fordi man ikke har tørt å vise sine negative følelser. Eller er det bare meg som har vært gal (og gjennomskuet det)?

En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint.

Om man undertrykker sterke negative følelser overfor noen vil man føle seg forpestet av den andre som om den andre har slike følelser for en, som sagt øverst. Men ikke nok med det. Om man ikke tar ansvar og passer på f.eks vekta si, vil man høre det fra andre. Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke!

Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanakelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.

Jeg mener ikke at man skal tro at alt som veller ut fra andre er likt ens eget,men det er viktig å merke seg hvilken holdning man har til andre. F.eks Om man er redd andre skal fly på en kan det hende det er redsel for at en selv ønsker å gjøre det som åpner for en sånn tanke. Eller man kan synes en person er overfladisk men så er det en selv som ikke klarer å ta den andre seriøst og derfor er en selv overfladisk sammen med vedkommende og dette smitter slik at den andre blir overfladisk.

Jeg kjenner en jeg ikke tør treffe alene, fordi han respekterer ikke grensene mine. Det gjør meg fly forbanna egentlig og jeg har vært redd for hva jeg kan finne på å gjøre når jeg blir så maktesløs og sint. Jeg har valgt å bli redd for han fordi han ikke respekterer grensene mine og dermed muligens kan gå langt over dem og skade meg skikkelig,men sannheten er nok mer den at jeg er redd jeg vil skade han fordi han ikke respekterer meg. Snedig?:)

Å prate med pappas sjel.

Den 25.02.2010 kom jeg til IKS etter 15 års fravær. Det var fint. Langt fra så angstrepreget som forrige gang. Fikk med noen kvinnekraftblader hjem og leste om Modum bad som driver med gruppeterapi for troende. Interessant. I samme artikkel står det at de prøver å fremprovosere endringer i pasientenes bilde av foreldre (og i noen tilfeller Gud). Jeg tenkte da: men faren min er umulig å få et annet forhold til! Tenkte at å snakke med han er umulig, og så fikk jeg ideen om å snakke med hans sjel. Jeg tenkte at jeg da kunne få til en helbredelse av vårt forhold for min del siden jeg tippet at en mer moden representant av han da ville tre frem i hans sted. En unge på 4-5 år kom frem. En blek gutt som sto ubeskyttet og redd med oppreiste skuldre. Så det var bare å glemme.

24.02.2010

Idag var det skjemaer han fylte ut, psykologstudenten som utreder meg.
Jeg skjønte hvor unødig perfesjonistisk jeg er nå med hensyn til barneoppdragelse. Ett mistak og jeg føler meg som en elendig mor. Og jeg har til nå trodd det ikke var en urealistisk oppfatning. Hm:)Hjelper å få perspektiv på ting via en psykolog, ja. Helt klart.

Jeg ble spurt om hva jeg hadde tenkt for noen uker siden som fikk meg til å være litt deppa nå for tida(jeg hadde sagt det forrige gang,nemlig. Det var vanskelig og svare uten å begynne å grine, merket jeg, men jeg fikk stotret frem at jeg ikke hadde tro på meg selv som kjærlig nok partner for et langvarig tantrisk kjærlighetsforhold.(Sist jeg var nede( som var fem uker sida ca) var jeg der fordi jeg trodde jeg ikke var verdt å få kjærlighet, men innså at jeg selvsagt var det og gikk opp i stemningsleie igjen og bestemte meg for å ta imot uten sperrer, noe jeg også har gjort).

Igår skjedde det noe merkverdig. Dvs, det var merkverdig for meg siden det ikke skjer meg. Vel, det som skjedde først var at jeg så på meg selv i speilet og var halvpanisk fordi jeg syntes jeg er feit og ble sint på meg selv fordi jeg ikke klarer å være tynn uten å ty til røyking og amfetamin(noe jeg ennå ikke har kommet til å gjøre de siste årene.

Så la jeg meg for kvelden og følte meg bare ikke bra. Prøver å grine, og tenker jeg kanskje skulle be om englers trøst,men det føles ikke riktig å be om deres nærvær nå. Nei, jeg sier bestemt til meg selv at jeg jammen bør kunne trøste meg selv. Og er det ikke nettop det som skjer? Jeg er mor og barn på samme tid. Og den utryggheten jeg føler blir borte i egen favn. Det i seg selv er til å grine av glede av, at jeg kan trøste meg selv bevisst, altså. Vanligvis projiserer jeg denne type kjærlighet på Jesus og engler. Nå hadde jeg den altomfattende kjærligheten til meg selv! merkverdig egentlig, fra hat til kjærlighet. Noe av smerten i det stedet jeg vanligvis har mest vondt løsner og det skjer noe i en liten "elv" (meridian?) fra magen helt opp til halsen.

Dette kom til meg i drømme etter akupunkturbehandling sommeren- 2011

De sier de vil hjelpe.

De sitter på toppen av et tre
og roper ned til meg her nede:
-bare si ifra om jeg kan hjelpe!

-----------------------

Tar du vekk den hvite veggen i tulipanens hode
vil den i sin tur fjerne sperren for livskraften.

Sperren og sinne kommer av ordet "må"
mens "jeg vil" skaper åpenhet og glede.

------------------------

Du fikk ikke plass i barnehagen.
Det er derfor du ble syk.

---------------------------

Narsissisten meg.

Jeg har ikke tålt at menn er "feige" og stikker av fra en diskusjon. Jeg har ikke skjønt at min egen forsvarsmekanisme er den samme, bare utartet på en annen måte. Jeg er også sky fordi inntrykk blir for sterke og negative. Om inntrykk er vonde fordi mennesker som er meg nær er sinte, foraktfulle etc.så holder jeg meg unna slike totalt. Så disse jeg kaller feige er ikke feige, de bare skyr min måte å være på. Jeg har skjønt det siste før, men har ikke fattet at jeg har vært så forferdelig. Men klart jeg har det. Det at noen ikke har vilje til medfølende forståelse i tillit, men istedet er usikker og stiller krasse spørsmål er selvsagt avskyelig. Jeg synes det jo selv. Mennene er altså ikke feige, de er skye, som meg. De vil ha fin oppførsel. Who can blaim them?

Jeg har faktisk isolert meg mye av livet fordi jeg skyr mennesker. De kan påvirke meg slik at jeg blir sint og det kan føre til at jeg gir uttrykk for det og det blir foraktet og dermed er avstanden der. Og alt er ødelagt fordi det ikke blir tilgitt.

Jeg har innsett hvordan jeg er narsissistisk og at det er grunnen til at jeg har skapt konflikter. Jeg har ikke kommet andre medfølende i møte når det kunne løst ting, men selv har jeg forventet å bli møtt medfølende. Jeg har trengt det før jeg kunne møte folk slik selv, har jeg trodd og tenkt. Men det er ikke helt sant. Jeg har et valg; medfølende og medforstående kjærlighet eller å ta det personlig og skape krig.

lunger

http://www.thewhitegoddess.co.uk/articles/mythology_folklore/chinese_dragons.asp


Lunger handler om The Chinese Dragon, or Lung , symbolizes power and excellence, valiancy and boldness, heroism and perseverance, nobility and divinity. A dragon overcomes obstacles until success is his. He is energetic, decisive, optimistic, intelligent and ambitious. Unlike the the negative aspect associated with Western Dragons, most Eastern Dragons are beautiful, friendly, and wise. They are the angels of the Orient. Instead of being hated, they are loved and worshipped. Temples and shrines have been built to honor them, for they control the rain, rivers, lakes, and seas.

The most powerful generalized type of Chinese dragon is the horned dragon, or lung, which can produce rain and is totally deaf.