Jeg vil ikke være noe spesielt.

Da jeg var ung, ville jeg ha respekt og brukte mine fordeler for å stå frem og gjerne oppnå ærefrykt. Dette skapte avstand mellom meg og andre. Det er ensomt på toppen, som det sies, men da var det viktig for meg å være en ener. Nå foretrekker jeg å ligge lavt når det gjelder ære. Jeg synes det er ekkelt når noen legger seg under meg som en lydig hund av respekt og ærefrykt. Jeg vet egentlig ikke hvorfor noen gjør det. Kanskje jeg har mer selvtillit og er mer trygg på meg selv enn de er? Jeg vet ikke, men jeg vil ikke lenger være bevisst mine sterke sider for å oppnå noe for egen del, som f.eks.respekt.

Jeg bruker ikke mine sterke sider for egen del mer, som for å vise meg. Jeg bruker de til nytte for andre og da kommer de frem mer naturlig. Når noen spør meg om noe ved meg legger jeg det frem på en måte som høres minst mulig ut som skryt for at de skal føle seg bra og ikke utkonkurrert. Nå vil jeg heller at folk skal føle seg vel i mitt nærvær istedenfor at jeg skal føle meg vel. Jeg trodde jeg ville føle meg vel om jeg fremstilte meg selv som noe fordelaktig før, nemlig, men sannheten er at jeg føler meg best nå andre føler seg bra. At de ikke føler seg truet fordi når de føler seg truet tar de avstand.

Jeg vet nå inderlig godt at det er ikke hvilken jobb du gjør som forteller hvor meget nytteverdi du har, det er med hvilken hensikt du gjør det du gjør. Om du gjør det for å høste fordeler av det selv eller om du gjør det for å glede andre er det avgjørende.

Jeg liker dårlig å ha makt over andre, at de legger makt i mine hender, underdanig. Jeg tar lett lederstillingen. Ikke noe galt med det, men jeg liker hverken selv å være over andre eller å være under andre. En leder skal ikke være over, derfor liker jeg det ikke når noen legger seg under og ønsker at jeg kommanderer. Jeg vil at andre skal føle seg trygge med meg, verdifulle og frie. De eneste menneskene jeg ikke klarer å gjøre trygge er de som baserer sitt verd på utseendet og sammenligner sitt med andres. Selv om jeg gjør lite for fremstå som pen vil likevel forfengelige damer med flere rynker og med mer fett på kroppen føle seg truet av meg fordi det er lite jeg kan gjøre for å få flere rynker enn jeg har på et øyeblikk. Jeg tror dette er kvinner som er ute etter beundring for sitt utseende.

Andre sammenligner menneskers formue, status, stilling, klær. Ja, er det ikke rart, at noen baserer sitt selvbilde på klær? Det er enda verre enn å basere det på sin kropps utseende. Men, men, så lenge jeg ikke er opptatt av å fremstå som bra (nok) i andres øyne fordi jeg er fornøyd med meg selv , vil andre føle seg vel. Jeg er fornøyd med meg selv så lenge jeg kan være til glede for andre. Når jeg mislykkes med dette pga sykdom blir jeg skuffet. Jeg ser ingen konkurranse i det selv om det kan høres slik ut, jeg bare ønsker å være til glede og ikke til sorg, det er alt.

Jeg har blitt mer bevisst på at min smak betyr svært lite, mine følelser og min mening. Det er sekundært fordi det er ikke givende for andre, ikke meg heller. Det som er interessant er ny forståelse av himmelske anliggender, englenes syn på saker. Min smak er ingenting i forhold. Selv ikke om smaken er smittet av dem. Da er den ikke mer enn fromhet, fordi smak er noe ytre noe som tilhører verden. Vilje derimot er noe essensielt viktig.