Sitatmix fra Jesper Juul

Anerkjennelse har vist seg å være et nesten genialt alternativ til moralsk fordømmelse. Jo oftere mennesker opplever at deres følelser blir anerkjent, jo bedre blir de til å integrere og sivilisere dem.

Når mennesker i alle aldre blir aggressive og krenker våre kulturelle grenser, er det derfor all mulig grunn til å interessere seg for hva det er/var som gjør at de ikke opplever seg som verdifulle og verdsatte medlemmer av de fellesskap de inngår i uansett om det er familien, parforholdet, kameratgruppen, institusjonen eller samfunnet.
Vår omsorg og interesse gjør den moralske fordømmelsen overflødig. Den er jo likevel for det meste bare selvrettferdig og skaper på lang sikt mer aggresjon og vold.

Maktmennesker bryr seg ikke om sinne, surhet og aggresjon fra sine undersåtter fordi de ganske riktig oppfatter disse følelsene som kritikk og forsøk på å få innflytelse i forholdet. Antagelig derfor blir disse følelsene stadig uthevet som «negative», selv om de faktisk er av de mest konstruktive vi har. Både voksne og barn signaliserer jo med disse følelsene at de ikke trives optimalt i øyeblikket.

 Barnet bygger opp et sunt og sivilisert forhold til sin aggresjon dersom hdet får lov til å oppleve at din aggresjon kommer til uttrykk på en sunn måte. La det gjerne se at du blir sint eller irritert eller gripes av avmakt, også i forhold til det. Barn tar ikke skade av foreldrenes aggresjon. Det er de (anklagende, fordømmende og nedsettende) ordene som de voksne sier samtidig, som kan ødelegge barnesjeler. 

Barn lærer på samme måte som forskere ikke som elever. De må forsøke, eksperimentere, få feedback og forsøke igjen og igjen før de kan trekke de riktige konklusjonene. Hvert forsøk på å belære dem for eksempel om hvordan man uttrykker aggresjon på en «pen» måte er dømt til å mislykkes. Hvordan kan jeg påstå det? Jeg har sett tusenvis av voksne som hele sin oppvekst er blitt belært og har fått underkjent sin aggresjon. De har oppført seg fullstendig dyrisk, uintelligent og destruktivt i ekteskapene sine, når de skulle skilles, når de følte seg avmektige overfor barna sine og så videre. De klarer seg en tid i det sosiale liv, men lider smertelige og håpløse nederlag i sine personlige relasjoner. Disse mennene og kvinnene er produkter av altfor mye grensesetting og fordømmelse. De er hverken onde eller umenneskelige. De har bare aldri hatt foreldre som har vært så konstruktivt usikre og villige til å lære av sine egne erfaringer, som du er.


Jeg er helt enig i at barn skal lære å omgås hverandre og de voksne på en ordentlig måte og uten å krenke andres grenser. Problemet er at denne læringen må være «opplevelsesorientert». Det betyr at barn må uttrykke sin egen aggressivitet, og oppleve andres, gjentatte ganger og i flere forskjellige sammenhenger, før de etter hvert lærer å forholde seg fornuftig til den. Slik det er nå, griper altfor mange voksne altfor ofte inn i konfliktene og fordømmer de aggressive uttrykkene moralsk. Man forlanger at barn allerede fra fireårsalderen skal kunne sette ord på sine grenser og sitt sinne, og det blir helt galt. De færreste voksne greier selv å leve opp til dette kravet når de har lagt av seg foreldre- eller pedagogrollen og når penheten og «snillismen» ikke lenger fungerer.

Når sønnen deres neste gang kommer hjem fra skolen med beskjed om at han har vært «slem», så gi ham en klem og si: «Du må virkelig ha følt deg tråkket på tærne. Hva gjorde han?» Dere må bli fortrolige med hans aggressivitet før han selv kan bli fortrolig med den. Dersom den ikke er velkommen i hans egen familie, vokser overtrykket og skyldfølelsen. Han vet allerede at det ikke er aksept for å spytte eller slå og jo oftere han blir belært om det, jo mindre blir hans muligheter for å lære seg selv å kjenne. Han lærer å fraskrive seg ansvaret for sine følelser og handlinger og eller å skyve skylden over på andre.

Her går min grense Forfatter: Jesper Juul Diskusjonen om ”ja” og ”nei” leder oss naturlig over på spørsmålet om å sette grenser for barn. Så lenge voksnes grenser ikke er absurde eller håpløst urimelige er det fundamentalt sett ikke noe barn vil mer enn å samarbeide med voksne. Når foreldre og pedagoger har vanskelig for å få barn til å forstå grensene som settes, har det som regel få og svært vanlige årsaker. Jeg kommer tilbake til disse senere. Betingelsene for å få sine grenser respektert og overholdt er: 1) At den voksne tar ansvaret 2) At den voksne er personlig 3) At den voksne ikke kritiserer Dersom disse tre prinsippene etterleves vil mange av de problemer foreldre har med å sette grenser forsvinne. Samtidig vil foreldrene få øyeblikkelig og velfortjent belønning i form av langt større ansvarlighet fra barnas side, i tillegg til gjensidighet. Den vanligste måten vi foreldre forhindrer oss selv i å bli respektert på, er når vi kommer med mer eller mindre automatiske og rutinepregede uttalelser og reaksjoner. Det er for eksempel svært vanlig at vi samtidig som vi setter grenser gir uttrykk for direkte eller indirekte kritikk av barnet: ”Ikke lek med pianoet. Du er da stor nok nå til å begripe dét”. Eller mer direkte: ”Du får ikke lov til å leke med pianoet. Du ødelegger alt, altså.” Om man øver slik indirekte eller direkte kritikk etter at man har satt grenser, kan man ikke regne med at grensene respekteres. Og dette er det et par gode grunner til. For det første er dette et godt, gammeldags dobbeltbudskap. I den første setningen (”du får ikke lov å leke med pianoet”) er budskapet: ”Her er min grense og den forventer jeg at du respekterer.” I den neste setningen (”du er da stor nok nå til å begripe dét”) eller (”du ødelegger alt, altså”) uttrykker man derimot en nedvurdering og mangel på respekt for barnet. Denne mangel på respekt og positive forventninger får man uunngåelig tilbake i form av manglende respekt for sine egne grenser. ”Ja, men han har aldri rettet seg etter det man sier til ham, så det er vel berettiget å ha negative forventninger?”. Nei, tvert i mot. Desto større grunn til å prøve igjen og satse med ny frisk. Manglende respekt for andres grenser kommer aldri fra barnet i første omgang. Det er alltid de voksne som begynner. Men det er flere problemer i denne saken. Kritikken får barnet automatisk til å føle at det tar feil, og jo mer feil det føler at det har, jo vanskeligere blir det å gjøre det rett. Derfor bør det klassiske ”FY” også avskaffes. HVORFOR? FORDI! I de siste år har det utviklet seg en litt annen praksis. Mange foreldre har – inspirert av den pedagogiske verden – fått for vane å sette sine grenser opp via forklaringer. Det er ofte en dårlig ide. For det første skjer det samme som når man kommer med direkte eller indirekte kritikk; barnet konsentrerer seg om forklaringen, bruker all sin kraft på å forstå den og ta stilling til den og kanskje til og med diskutere den. Den satte grensen blir derimot sekundær og derfor – etter all sannsynlighet – glemt. Det betyr ikke at foreldre skal innskrenke seg til å snakke om forbud og påbud. Men som tommelfingerregel kan man nøye seg med å gi barna en forklaring kun når de selv ber om det. Vel og merke ber om det på en slik måte at det merkes at de er interessert i forklaringen. Vi snakker altså ikke om barn som automatisk sier ”hvorfor det?” hver gang man henvender eg til dem, eller barn som er så vant til overgrep fra de voksnes side at de konsekvent ber om forklaringer som de senere kan slå de voksne i hodet med. Det handler om å bli tatt på alvor. Skal du lære barna dine å ta dine og andre voksnes grenser alvorlig, må du begynne med å ta barnet selv alvorlig. JEG-DU-MAN Etter å ha presentert eksempler på hvordan man ikke skal sette grenser, er tiden nå inne til å si noe om hvordan man setter grenser. Som nevnt er det viktig å ta ansvar. Det betyr for eksempel å si ”jeg vil ikke at du skal leke med pianoet” fremfor å si ”du får ikke lov til å leke med pianoet” eller ”pianoet må man ikke leke med”. Barn vil generelt være innstilt på å imøtekomme foreldrenes subjektive behov. Men de vil like naturlig som voksne sette spørsmål ved såkalte objektive kjensgjerninger. Barn vil gjerne respektere mennesker, men ikke nødvendigvis ting og regler. En av måtene å ta ansvar på er å formulere seg personlig. Hele tiden si ”jeg vil at…” eller ”jeg vil ikke at…” i stedet for å si ”du får ikke lov til…” eller ”det får man ikke lov til…”. Ved å ta ansvar for verdiene mine, normene mine, grensene mine på en personlig måte, gir jeg barnet mitt muligheten til å lære hvordan man tar ansvar for egne ting. Og det vil blant annet også si hvordan man respekterer sine egne og andre menneskers grenser. Tar jeg ansvar for egne grenser gir jeg barnet mitt mulighet for å ta dem på alvor. Legger jeg derimot ansvaret for mine grenser over på barnet, blir det – paradoksalt nok – umulig for barnet å respektere dem. I virkeligheten kjenner vi voksne godt til dette også fra for eksempel arbeidsplassen. Ingen av oss setter pris på å få ansvar som legges på oss nærmest ved tvang, eller som i tillegg ingen forventer at vi kan håndtere eller leve opp til. Selve resultatet av forhandlingen er stort sett underordnet for familiens ve og vel. Det er allikevel avgjørende at grenseforhandlingene blir ført på en måt som gjør at ingen av partene ender med å føle seg som tapere eller at diskusjonen var helt urimelig. Det er i familien som i den store verden: Grenser settes og endres via forhandlinger mellom likeverdige parter. Bruken av militære og politi skaper nye og mer livstruende konflikter. Det «strenge» nei’et (for eksempel dine foreldres?) er ofte uhensiktsmessig, fordi mimikken og stemmeleiet får barnet til å føle at det er noe galt med det. Og når man føler at det er noe galt med en, er det mer enn dobbelt så vanskelig å lære å gjøre det riktige. Derfor foreslår jeg at du lærer deg å si «nei» hver gang sønnen din gjør noe du ikke vil være med på - eller hver gang du må si «ja» til deg selv. Men gjør det på en vennlig måte! Det vil ikke si på en sukkersøt, klagende eller appellerende måte. Det vil si et vennlig og bestemt nei, akkurat slik du ville fremført det overfor en voksen person. Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén - og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din. All vår erfaring og forskning viser at dette lederskapet må ha en bestemt kvalitet for at både barnet og familien skal trives - nemlig autoritet. Barna skal ikke sitte i førersetet. Men voksenpersonen skal heller ikke være autoritær. Valget står mellom å utvikle sin egen personlige autoritet og troverdighet og å søke støtte og rettferdiggjøring i regler, grenser og konsekvenser. Man kan velge å abonnere på autoriteter, systemer, triks og metoder utenfor seg selv (som noen i barselgruppen gjør). Men da går man glipp av all den lærdom og personlige utvikling som ligger latent i relasjonen mellom mor og barn. Det er viktig for sønnen din at han vet hvor han har deg - og hvem moren hans er som person. Jo tydeligere du klarer å være, jo tryggere vil han føle seg. «Nei, ikke slik!» sier moren til en fireårig jente. Barnet vil gjerne vise sine kunster ved å hoppe ned fra en knaus på 75 centimeter i stedet for å bruke trappen. «Nå holder du meg i hånden så du kan lære å gå ordentlig.» Begge setningene kommer som aggressive kommandoer og er blottet for den omsorgen og ansvarligheten man formoder finnes i en mors hjerte. Datteren hennes reagerer «veloppdragent» og lydig. Men gleden i øynene er borte og kroppens vitale spenstighet avløses av en bøyd nakke og slepende skritt. Barn som får i overkant mye skjenn, har tyngre for å lære ved at de har en tendens til å stenge ute det som kommer fra de voksnes munn. Barna blir lite mottagelige, viser undersøkelsen.