Selvrespekt

Jeg blir meget fornærmet når noen stiller kritiske spørsmål til min oppførsel. Jeg reagerer så kraftig at reaksjonen er nødt til å bygge på minner. Jeg ble veldig ofte stilt kritiske spørsmål til av mamma som barn. Jeg setter da opp en vegg og føler meg udugelig, og jeg legger vedkommende for hat for å stille slike ukjærlige spørsmål. Da jeg var liten følte jeg meg presset til å svare fordi jeg var avhengig av min mors anerkjennelse. Hva er leksjonen? Jo, grunnen til at jeg føler motstand er at spørsmål stilt uten varme og respekt ikke fortjener svar! Når jeg gir etter for presset og svarer bekrefter jeg dermed at jeg er uten verdi, og det er egentlig det som opprører meg.

Jeg har ofte beundret de som ikke føler seg presset til å svare for seg. Jeg har lurt på hvordan de får det til. Jeg har dessverre blitt veldig sint for at det er mulig å være så respektløs at noen stiller spørsmål. Og når dette har skjedd har jeg gått inn i en ond sirkel der jeg har vært like kald mot sønnen min, helt motsatt av hva jeg så for meg at jeg ville gjøre. (Jeg så for meg at jeg ville anerkjenne han, ta han på alvor osv) Jeg har prøvd å få andre til å slutte å stille spørsmål uten hell, og jeg har håpet jeg skal slutte å bli sint, men begge deler er umulig. Det er heldigvis en tredje mulighet jeg ser nå. Det er å slutte å svare og dermed bevare selvrespekten, Respekt fra andre trengs ikke om jeg har den for til meg selv.