Korsvegkurs

Jeg følte meg ikke bra igår, med anspente og verkende øvre ryggmuskler iblandet følelser/underbevissthet. Jeg er glad jeg dro på korsvegkurset selv om jeg var psykisk opphengt i noe ubevisst materiale i magen da jeg gikk. Jeg passet på å grine litt på vegen før jeg kom frem for å lette på trykket ved å late som jeg hadde kontakt med en person jeg har tillit til, og da kunne jeg gråte lydløst når jeg var der idet jeg bare skulle motta inntrykk fra foredragsholder og ved meditasjonen. Jeg var frivillig hjelper på kjøkkenet m.m. Jeg fikk da også delta på kurset, og uten å betale. Under en meditasjon en prest ledet skulle vi forestille oss at vi fikk øye på Jesus mens vi sto sammen med døperen Johannes. Hva gjorde du da? spurte presten. Jeg fulgte etter Jesus og hadde respekt for han først og fremst. Etterhvert tynnet menneskemengden seg ut og jeg var ikke langt bak Jesus da han snudde seg og så på meg med et blikk som virkelig så meg, og med uskyldig, åpent og interessert blikk med naturlig respekt som et barns, og ikke ærbødig /høytidelig. Han spurte: hva søker du? Jeg innså da at jeg ikke lenger søkte kjærlighet, jeg søkte ikke å støtte meg til han eller dvele i han som en avhengig unge som sultet etter trygghet og omsorg, forsvinne i han som i symbiose. Jeg sa: jeg søker livets (det evige) kilde, og så for meg en brønn med vann. Han ba meg følge han og viste meg et fjell uten vegetasjon, kun med tørr brun jord. Jeg gikk etter han mot toppen, og nær toppen pekte han på et mørkt kors. Han sa jeg skulle korsfeste meg og ofre abmeg og ofre absolutt alle ting. Jeg så jeg gjorde det, ble knust fullstendig for å bli åpen innvendig, og blødddig, og blødde masse, sær. Jeg tenkte i kveld også på at Gud bor ikke i en fjern himmel men har tatt bolig hos oss. Hver bolig. Himmelriket og Gud er i vårt hjerte, helt nærvværende i våre liv. Jesus hadde ikke en egen bolig, han bodde hos mennesker og veiledet dem. Jeg tenkte også på at englene en gang fortalte meg at jeg ikke skulle kritisere mitt liv (etter å ha sammenlignet det med andres og deres verdier) men elske det fordi det er helt slik Gud vil det skal være og det er slik jeg vil det skal være også, så jeg bør heller bry meg om det og stå for det enn å bry meg om at kanskje andre ikke respekterer (forstår)det liv jeg har valgt å føre. Se det er Gud som har fikset det slik ifølge mitt kall. Jeg har hele tiden ønsket å perfeksjonere meg for å gjøre Gud fornøyd men det er helt teit å tro Gud først er fornøyd senere, jeg blir jo aldri perfekt, kun Gud er det, men jeg kan og er hele tiden fullkommen når jeg er opptatt av Gud, som fyller meg og elsker slik at jeg kan komme til min fulle rett.