Å lære mamma om Guds lys så mørkt ut.

Faren min ble mormon da han giftet seg pånytt, og i et håp om å komme han nærmere ble jeg også det. Men jeg gikk fort ut igjen ettersom de med letthet kunne si at de som ikke ble mormon kom til helvete. Jeg ble skremt av at de ikke brydde seg mer om de som de faktisk trodde skulle lide pga en tilfeldighet. Da sa jeg at siden mamma kommer til helvete, noe jeg mener er urettferdig, tar jeg heller sjansen på å joine henne, eller mer sannsynlig og ønskelig vil jeg hjelpe henne å unngå å komme dit. Men da ikke ved å forføre henne til å akseptere mormonismen, men hjelpe henne til å ta imot lyset på annet vis. Jeg kunne ikke tro at himmelriket og det evige liv var forbeholdt e'n menneskegruppe og jeg fatter ikke at noen kan innbilde seg noe slik, at noen kan tro Gud er gjerrig. I bibelen står det jo at Gud har mange rom.

Det rare er at måten jeg har lært mamma om lyset på har vært en måte jeg hele tiden skulle ønske kunne ha en mildere form siden det passer min personlighet bedre. Det skal ikke mye påvirkning til til før jeg merker det. Men mamma er helt motsatt. Hun var en gang hard som betong. Å komme gjennom krevde i førsten veldig harde tak, og jeg gråt inni meg i skam over å måtte være så brutal.

Hun lærte om lyset ved at jeg satte grenser for meg selv mot hennes plaging ettersom Gud har lært meg om menneskets verdi, at jeg sa imot hennes negative syn på alt mulig ettersom jeg har lært hvordan det ser ut om man har et åpent sinn som slipper inn lys slik at man ser ting slik de da ser ut, jeg har mast på henne til å komme ut av destruktive forhold, jeg har mast på henne til å ta vare på seg selv. Ja, alt mulig som ser stygt ut men som er ment godt. Jeg har også prøvd å hjelpe henne når noe plger henne, men likevel sagt at hun selv må ta ansvar og stå opp for seg selv (når hun er selvmedlidende og har offermentalitet) og innimellom blitt sint fordi hun bare vil ha og ha, og utnytter meg i tilfeller hun fint kunne gjort ting selv. 

Jeg har følt meg slem når jeg ikke har falt for hennes "synes du ikke synd på meg"-opplegg og istedet blitt sint. Det motsatte av hva hun vil. Jeg har satt henne på plass istedenfor å si "dakar mamma". Jeg skulle ønske det hele så meget penere ut, men mine forsøk har heldigvis ikke feilet. Så selv om det har vært harde tak som måtte til for å vekke hennes følelser fra dvale, åpne hennes øyne og få henne til å reise seg, så har hun nå blitt en mye mer positiv og fri person.

Blir du ikke sint om noen skriker deg i øret? Hva gjør du i et sånt tilfelle? En engel etc. hvisket meg nettop i øret betydningen av Jesu ord om å vende det andre kinnet til. Det betyr at man ikke skal ta igjen. Det er ikke vanskeligere. Det betyr ikke at man ikke kan beskytte seg mot angrep. Så jeg trenger faktisk ikke å ha dårlig samvittighet for å si ifra når noen plager meg. Jeg har bare aldri likt at jeg sier ifra med et sinne i meg. Det er så meget penere uten.  

Beger og latent potensiale.

Jeg tror alle har potensiale til å bli klarsynte, telepatiske og alt sånt, men at forholdene ikke ligger til rette for alle til å utvikle de evnene i samme grad.

Det sies i Bahai av Bahaullah at mennesker har de guddommelige egenskapene/dydene (toleranse, rettferdighet, omsorg osv.) latent, som kan utvikles. Han sier et annet sted at vi ikke skulle sammenlige oss basert på "begerets" størrelse. Noen har et lite beger, andre et stort, osv. sier han. Mon tro om han med beger mener evne til å motta påfyll fra Gud, den levende vanns kilde, eller (evnt. også) at det betyr at vi har ulik kapasitet? Det henger jo sammen forresten.

Jeg har før tenkt at noen jo (ved å se på astrologi) ikke har interesse for det åndelig/mystikk etc., så hvordan kan de bli åndelige og få sjanse til å tilpasse seg himmelen?  Men åndelighet er så mangt. Noen har rom for å lære om kjærlighet via naturlig omsorgsevne for barn, eldre etc. og andre har fått rom for kunnskap/visdom vha et godt hode de fikk i arv. (Jeg vet man har begge deler men i forskjellig grad.)

Noen dyder ligger lett tilgjengelig, andre må vi selv grave rom for. Men selv om vi har en naturlig/gitt evne betyr ikke det at den nødvendigvis brukes uselvisk. Og der har alle en utfordring. Følger vi f,eks rettferdigheten selv om vi må ofre egne ønsker?

Har vi egentlig andre begrensninger enn de forgjengelige fysiske vi har liten mulighet til å endre?( Kroppen og den til kroppen tilhørende personlighet /temperament? )Mennesker kan ikke skylde på andre begrensninger enn dette forgjengelige for ikke å ha fått nok rom for det åndelige i seg. (På den måten at dydene er integrert i ets vesen.) Illusjoner kan vi rive vekk ved Guds sannhets hjelp, ofre det mindre viktige kan vi gjøre ved bevisste valg. Rydde og vaske:)

Fuco Uedo

Dorothy Lathrop

Salt til folket.

Dere er jordens salt, sa Jesus. Vi trenger jo ikke å være kjedelige fordet. Ikke trenger vi å servere det jordiske saltet i kjedelige plast-eller glassbøsser heller. På ebay finner du mange varianter. Her fant jeg et utvalg jeg syntes var søte. Og så kjøpte jeg den nederste katten til mitt hjem.