Healing med maestro constantino del 2.

Sist var mitt ønske å helbrede meg og mamma i meg for de overgrep som er gjort mot oss og som har skapt sinne, ja hat, og frykt og et forstyrret kroppsbilde. Har man blitt behandlet som et objekt er det lett å ta avstand til kroppen og betrakte det som et objekt. Det er min forståelse i hvert fall. Etter healingen var temaet som forduftet sammen med frykten min. Jeg forestiller meg at teamet er innhyllet av så mye energi at jeg ikke enser det lenger.

Denne gangen ønsket jeg behandling for min utålmodighet, for mine spenninger i den ene skulderen og mot min korte lunte. Under healingen så og merket jeg utålmodigheten komme frem og forsvinne ut av meg. Etter healingen leste jeg at de som spiser lite mister fort besinnelsen, så det å ha kort lunte kan jeg selv kontrollere med mat. Jeg er så vant til å være slik etter over halve livet på sultekur at jeg hadde glemt dette jeg egentlig visste.:) Angående skulderspenningen gjorde han noen bevegelser med hånda ved nakken min som jeg først da han var nær meg kjente var vond. Jeg har fortsatt en øm skulder men jeg har tro på at jeg vil bli bedre. healingen er ikke ferdig selv om jeg nå er hjemme. Den varer noen timer til. han kommer dessuten til å heale meg via den lappen jeg etterlot meg hvor det står mine ønsker.

Jeg trodde jeg kom til å grine masse som sist men det skjedde faktisk ikke. Det var tre andre jenter som gjorde det denne gangen. Jeg merket i stedet smerter andre steder enn sist, så det var helt klart andre områder som skulle helbredes i dag. jeg kjente vondt i tenner, panne, hode, nakke, mage. Det var kanskje energien som beveget seg fra sted til sted der det var behov og ikke smerten som vandret, selv om det føles slik.

Denne gangen var det to fulle rom av folk som ville møte healeren. mens han var i det andre rommet ville jeg se etter hva som foregikk energetisk. Da så jeg masse gylden energi over hodene til folk. Et energifelt med stor bevegelse. Jeg oppfattet det som at han sendte det dårlige oppover.

I morgen skal jeg dit med sønnen min. Gledelig! Vi har allerede bedt til Gud om hva han ønsker skal helbredes. Det gjorde jeg før jeg gikk sist og det funka. Nå vil vi leve uten frykt og bekymring. Husk Jesus sa: frykt ikke! (Det lukker hjertet ,og vår bevissthet synker ned et hakk (ett chakra)).

Aron Wiesenfeld

Kjærlighetsmøtet med healer Constantine.

Jeg møtte opp på Unity's første samling av mottakere av healing av Constantine, lørdag 20 april. Det var derfor mange tilstede. Vi dannet to ringer og holdt hverandre i hendene lenge før HAN ankom. Jeg hadde merket at healingen begynte allerede dagen før og da vi sto der en time før han kom og venninnen min snakket intenst til meg opplevde jeg det som svært slitsomt å møte henne med full oppmerksomhet. Vi sto i ring og holdt hverandre i hendene en time før han kom. Det ble veldig varmt i rommet og jeg følte gang på gang to typer ubehag; svimmelhet avløst av grining, og smerte som løsnet og bølget gjennom meg. Det fortsatte da han kom in i rommet, og da han begynte å helbrede i begynnelsen av den ringen jeg sto i (siste og ytterste) begynte jeg å grine totalt overgitt de indre kreftene. Jeg ble helt oppløst, grein og grein. Da det var min tur og han skulle helbrede meg ved å se meg inn i øynene var mine lukkede p.ga min ukontrollerte gråt. Han begynte derfor å se inn i øynene til venninnen min ved siden av. Plutselig som ved et knips i hans hender sluttet jeg å grine og han vendte tilbake til meg. Jeg så inn i to forskjellige øyne. Jeg valgte å fokusere på det venstre (følelses-øyet)  som så mest mystisk ut, som en grumsete innsjø. Jeg tror det var et slags vann han overgav, men det merket jeg ikke der og da. Det var noe jeg fikk en forestilling om i ettertid.

Han så meg i øynene omkring 30 sekunder før han beveget seg videre i ringen. Etter få sekunder merket jeg at det var som han idet han gikk fra meg hadde sveipet med seg all min frykt og sorg og jeg sto tilbake oppfylt av en glede jeg ikke kan huske å erfart noen gang. En glede fra bunn til topp. Jeg følte at jeg lyste som en gylden sol.

Gleden og åpenheten har vedvart til tross for ubehagelige drømmer. Som jeg skrev i innlegget om hallusinasjoner opplevde jeg å være våken mens jeg drømte. Og da jeg i dag mottok akupunktur så jeg igjen en forestilling av djevelen. I hallusinasjonen i natt var djevelen liten og svart og klar for å ta meg. I forestillingen i dag (i halv-søvne) var den rød og kun en dekorasjon utenpå en leirkrukke. Ikke det minste skremmende.

Jeg vet ikke hva dette skal bety. Kanskje underbevisstheten vil fortelle meg at det onde er barnslig og kun en forestilling som ikke kan skade meg? Ifølge denne siden: http://wiki.answers.com/Q/What_does_it_mean_when_you_dream_about_the_devil kan djevelen representere enten skyldfølelse eller frykt (for det onde) .

Hallusinasjoner i natt.

I natt hadde jeg hallusinasjoner. Jeg våknet av at jeg i drømmeland hørte at det ringte på døra mi. Jeg lå stille og ventet for å høre om det kom til å ringe på en gang til fra den ytre verdens ringeklokke selv om jeg synes ringeklokkelyden var en smule annerledes enn den jeg har i den fysiske verden. Etter en stund hører jeg i stedet at det banker på fire ganger. Jeg hører tydelig at det ikke er i den ytre verden det skjer. Det er ekkelt å vite at jeg er våken og hører hallusinasjoner jeg vet ikke er i den verdenen jeg er i, eller rettere sagt at jeg er våken mens jeg drømmer. Jeg tenker at siden jeg er våken kan jeg gå på toalettet, men da får jeg en synshallusinasjon, mens jeg ennå ligger i sengen. Jeg ser at det står et svart vesen i gangen klar for å ta meg. Det er et vesen som det ikke finnes lignende av i den ytre verden. Det er helt svart og på høyde med sønnen min på 7 år, men den har ikke klær på og er  spinklere. Den står med armene frem som i angrepsposisjon. Jeg vet at dette er i en parallellverden men likevel synes jeg det er for vanskelig å gå gjennom den, så jeg blir liggende. Etter en stund føler jeg meg mer våken, jeg ber Gud fjerne vesenet ute i gangen og ser at det blir mer lys der ute og at vesenet blir svakere. Da tør jeg gå, men jeg merker at jeg går gjennom vesenet på veien.

I går på kvelden en time før sønnen min skulle legge seg trengte jeg å sove en smule. Da drømte jeg at faren til sønnen min hadde tenkt til å kjøre bil med alkohol i blodet når jeg skulle å sitte på, og at jeg da ble overrasket og redd og nektet å bli med. Da våknet jeg fordi jeg var opprørt og følte ikke behov for å sove mer heller. Sov kun et par minutter for å drømme litt, tror jeg.

Hallusinasjonene kommer som følge av at jeg fikk healing så jeg er ikke redd for at det gjentar seg. Hadde hallusinasjonene vært hyggelige hadde jeg ikke uroet meg for de, men vært glad jeg klarte å drømme mens jeg var våken.

Et meningsfylt liv er et liv med kjærlighet.

Om vi kan være nær og gode mot hverandre
vil livet føles meningsfylt.

Utfordringen ligger i å klare å være åpen
når påkjenningene kommer
og ikke lukke seg til en bylt.

Passiv

Jeg ble skuffet over boka "Døren" jeg hadde begynt på og valgte å skrive noe selv i stedet.

Tanker på trikken på veg til healing-møtet.

Hvordan kunne blikkene feste seg slik? Erindres som fra en skyfri himmel, stjerne-bekranset? Jeg gikk der, alene som vanlig, i mørket og så, det som fastsatte meg, det som festet seg i mitt sinn. Jeg visste ikke bedre enn å bry meg om det, la meg affisere uten annen grunn enn forundring.

Og så gikk vi der sammen da, blikket og jeg, dets fange. Aldri fri, fange av meg selv, min egen viljeløshet. Om jeg bare frigjorde meg kunne jeg brydd meg om noe vesentlig, som andres behov, istedenfor å bry meg om andres fryktelige misunnelse, og bli smittet og stå lammet av frykt. Imens reflekterer jeg over min egen passivitet, kritiserer meg selv for å ikke tjene andre.

 

Siameser, russisk blå eller korthåret orientalsk katt?

lilac point siamese 

lilac point siamese 

eller svart korthåret orientalsk katt:

Kattene som har den siamesiske kroppsbygning men som ikke er masket og ikke har blå  men grønne øyne, kalles Orientalere.
I hovedtrekk er Orientaleren identisk med Siameseren. Orientaleren har en litt lavere stemme enn Siameseren, men den snakker like mye

Der jeg bor er det ikke lov med katt. Så dette er drømming angående fremtiden.

 

 

Kjærlighetsmøte

Det vi elsker er kjærlighet.
Det vi elsker med er kjærlighet.

Det å elske er ubeskrivelig omfattende.
Er vi kjærlige eller kjærlighet?
Er Gud kjærlig eller kjærlighet?

Lørdag skal jeg møte pilgrimshealer Maestro Constantino https://www.facebook.com/events/577446735612591/.
Gleder meg veldig.
Jeg tror det blir et møte med ren kjærlighet.
Ikke noe er bedre. Jeg iler.
http://maestroconstantino.no/
 

Rydde plass for nye spirer.

Nå er det på tide å bli kvitt bladene fra i fjor og for oss å kvitte oss med det i vårt liv som ikke lenger er fruktbart i det nye året. Vi trenger å rydde så det blir plass til nytt gress, knopper og blomster. Fjerne gamle grener, løv og søppel. Alt jeg ikke synes er givende og fruktbart fjerner jeg fra livet mitt nå. Jeg må se lyset der det er, ikke håpe å finne det der det en gang var.

Stemme i hodet 2

Noen ganger hører jeg en låt i hodet og da spiller jeg den låta for å få den bort/nøytralisert. Kanskje det er lignende med stemmer? At noen forviller seg inn til hukommelsen men tilhører en ytre kilde? (Med vanlige ord: innprentet fra en ytre kilde.)
Jeg vet i hvert fall med full sikkerhet at min indre kritiker er lagd av (hovedsakelig) mammas mange kritiske bemerkninger.

Med vanlige ord: det er behov for å høre låta som blir tilfredsstilt ved å høre den, men rare meg betrakter slikt på en annen , distansert/løsrevet måte og oppfatter det dermed annerledes også. Om det bare var snakk om å tilfredsstille behov, hva er det vel den som stemmen tilhører trenger? Nei, om det er det det handler om da faller teorien min pladask. Jeg tror det er begge deler. Et annet eksempel: Om man ikke finner lyset inni seg finner man det garantert utenfor. Og for å komme tilbake til temaet: om du hører på din indre kritiker er du ikke oppmerksom på at andre kan være kritiske til deg, men i den tid den ikke plager deg inni deg er du va'r på den utenfor deg i andre.

De fleste tror at de som tror de selv er perfekte og har skyggen sin på andre har plassert det "onde" utenfor seg med vilje. Men hva vet vi om det? Jeg har i hvert fall ikke plassert lys og skygge bevisst her eller der selv.               

Jeg presenterer ikke sønnen min for en skummel Gud som presentert i det gamle testamentet, men som kilden til kjærlighet, liv og skaperverket, og som en vi ber til og begge blir bønnhørt av igjen og igjen, så det er bare positive assosiasjoner han har til Gud, derfor tviler jeg på at stemmen er hans egen. Jeg presenterte min teori for han; at stemmen representerte alle skeptikerne han kjente, og han syntes det hørtes sannsynlig ut. Vi skal til helsesøster torsdag. Vil bare at han skal slutte å være redd og slutte å la seg hemme av stemmen. Om dette er hans indre skeptiker, er den veldig sterk, men det er også han. Mon tro om andre har sett utviklingen av den indre kritiker/skeptiker i sitt barn?

 

Jeg har sagt til han gang på gang at han ikke skal tro alt han hører hverken fra voksne eller barn. Jeg tok det opp med han i går igjen, at det gjaldt også meg, at han ikke måtte tro på det jeg sa om det ikke føltes riktig. Da ble han fortvila og sa: men jeg vet jo ikke hva som er riktig. Jeg kan ikke annet enn å tro på alt du sier! Jammen bra jeg vokter mine ord. Tenk på alle som ikke gjør det. Selv trodde jeg på alt voksne sa og det fikk store konsekvenser. Da jeg var 16 sa en mann til meg at kjærlighet og sex er to forskjellige ting. Da rabla det for meg totalt. Jeg mista all tillit til meg selv fordi jeg hadde jo blandet det! Mange år etter skjønte jeg at den kjærligheten han snakket om var en høyere form enn den jeg kjente til. Så egentlig var det bra jeg fikk knefallet. Det fikk meg til å søke en kjærlighet jeg ikke kjente i den ytre verden.

Stemme i hodet 1.

Hvordan skal vi forklare hva en stemme i hodet er? Sønnen min på 7 plages innimellom av en ,hva jeg kaller, en skeptikerstemme. Som regel sier den imot når det er snakk om Gud fordi "den" er ikke-troende. Sønnen min er opptatt av Gud og er forbauset over at ingen i klassen hans tror på Gud. Min teori er at enten er stemmen hans egen skepsis som han ikke erkjenner er hans egen, muligens fordi han ikke tør tro noe annet enn meg. Om dette er tilfellet blir jeg meget bekymret. Jeg tror ikke det er slik. Eller så representerer stemmen alle de andre som ikke tror. Og at grunnen til at den dukker opp er at han husker at mange ikke tror når emnet Gud dukker opp. Det kan være et slags ekko fra hans minne.

Jeg lette på nettet etter informasjon og fant et forum med mange spennende erfaringer om hvordan oppleve tanker/sinnets innhold.
http://www.crazyboards.org/forums/index.php/topic/34995-intrusive-thoughts-vs-hearing-voices/page-2
Jeg synes å huske vagt at jeg i en eller annen bok leste at det er bevissthetstilstanden man er i som bestemmer hvordan man opplever tanker/sinnsinnhold. Altså om man er høyt oppe eller langt nede, dyp eller overfladisk vil man ha forskjellige opplevelse av sinnets innhold. Jeg tror det er noe i dette som er viktig. Det er et par på det forumet jeg har linket til som meddeler at de får plagsomme stemmer/tanker når de er stressa. Jeg tenker da at frykt kan frembringe, eller gjøre en sårbar for, ubehagelige tanker. Interessant at ens holdning bestemmer inntrykkene man får, ikke sant? Det er vel dessuten ingen tvil om at de i psykose er reddere enn andre?

Sønnen min har aldri vært plaget av stemmer inni hodet før han fikk det tøft ved skolestart. Han har vært plaget og redd og det er han fortsatt i mindre grad. Og det er jeg overbevist om er den utløsende grunnen. Han har blitt sårbar og mottakelig for det onde fordi han er nettopp det i sitt liv på skolen. Noen kaller det indre kritiker.

Jeg sier han ikke trenger å ta den på alvor. At den trolig er skapt av de stemmer han har hørt i virkeligheten som har vært skeptiske. Han ble faktisk beroliget av å høre det siste. Men han er utålmodig og vil ha stemmen vekk. Jeg er overbevist om at det man gir næring vokser. Om man ikke gir det oppmerksomhet vil det slutte å komme. Det funka på meg da jeg ville bli kvitt min indre kritiker.

Jeg tror ikke noen tanker er ens egne. Vi kaller noen tanker våre egne fordi de representerer vår tro og våre påstander, mens andre vi ikke vil vedkjenne oss kaller vi ikke våre egne fordi de ikke stemmer med hva vi selv vil påstå. Underlig hva? Det vi liker er liksom vårt, mens det vi ikke liker er det ikke. Det er greit at vi tar avstand til tanker vi ikke står for, for å holde sinnet ryddig og fritt for søppel, men når vi tror noen er våre og noen ikke våre kan det skape unødvendige problemer for oss. Tanker er noe som kommer inn i sinnet. De kan være gode eller dårlige egnet til å forklare noe vi ønsker å greie ut. Er vi heldige får vi input fra oven.

Jeg tror man er åpen for den indre kritikeren når vi er i tvil om noe. Når vi er usikre og åpne for input. Det er da den kan tre frem for å hjelpe. Den er dog udugelig (og ugudelig:). Så det vi må gjøre er å feie det den sier bort og henvende oss til oven isteden så en får et godt svar.

Min konklusjon er at sønnen min er i tvil om Gud finnes siden det kun er jeg han kjenner som tror på Gud. Jeg tror ikke han er bekymringsverdig redd for å ikke tro det samme som meg men at den reelle usikkerheten har gjort han sårbar for den indre kritikeren.

At han har fått denne tilgangen er kanskje et tegn på modning? Kanskje det er en konsekvens av at han reflekterer?

http://www.pathwaytohappiness.com/writings_voice_in_head.htm

Følgende er mitt eget svar på spørsmålet : "hva er stemmer i hodet?"jeg stilte på facebook:
Jeg tror det er tanker. Tanker som oppleves ulikt basert på hvilken bevissthetstilstand en befinner seg. Har man hørt mye negativt i sitt liv vil dette ha satt seg og så kan det, når man er åpen for kommentarer ved usikkerhet, reflekteres tilbake til en (liksom som om man hører et ekko av noe lignende en har hørt før). Man kan også henvende seg oppad til Gud og få input derfra i stedet.

Jeg kan "se" hvor stemmen/tanken kommer fra. Det jeg synes er så underlig er at det er så mye aktivitet utenfor min gripeevne. At det tenkes utenfor min deltakelse. Som med drømmeaktivitet, det er for meg helt ufattelig. Hele tiden skapes det noe i sinnet for vår opplysnings skyld. Jeg sier ufattelig fordi jeg bare betrakter og lever meg inn i sinnsinnholdet, spør, velger og forkaster.

Er man redd kommer det fryktelige tanker til en hvis en lytter etter/er åpen for det. Er man glad kommer glade tanker. Det må bety at sinnets innhold speiler våre følelser til enhver tid. Den ytre verden gjør det samme. Så mye aktivitet! Og bare noe stikker seg frem av gangen. Og dette noe er det som stemmer overens med hva vårt indre (følelse og vilje) er opptatt av i samme øyeblikk. Skaperverket som pulserer av liv er et mysterium. Livskraften setter i sving potensielle (ilagte og Guds-skapte) skaperevner i alle skapninger.

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/stemmer-i-hodet-er-vanligere-enn-du-tror-3340984.html