Tegning av Gud

Sønnen min, nå 7,5 år, ville tegne Gud, og så ville han tegne Jesus på samme tegning.

Forklaringen han deretter gav var at lysvesenet Gud strålte på Jesus sånn at Jesus kunne bli et strålende vesen som kunne gjøre masse snilt. Så tegnet han seg selv og meg motta stråler fra lysvesenet Guds hode. Jesus fikk først, så vi. Så mye kjærlighet at det ble et lyshjerte rundt oss.

"Skriv at vi to elsker Gud! hvis du har lyst, da."

Hva man setter sin lit til.

I forbindelse med den rike mannen som hadde holdt budene og gjort gode gjerninger og lurte på hva han skulle gjøre for å få evig liv sa Jesus at det er lettere for en kamel å komme gjennom nåløyet enn en rik mann (Matt.19). Dette sa han til disiplene da den rike gikk slukøret bort ettersom Jesus svarte han kunne gi bort alt han eide og følge han i stedet. Hva man setter sin lit til er det avgjørende, tror jeg. Det er Gud, ikke materiell trygghet, vi blir bedt om å sette vår lit til. Derfor er det vanskelig for den rike å komme gjennom nåløyet. Han har det så trygt og godt. Jesus har sagt vi skal betrakte fattige som ber oss om noe som om det var han selv som var i nød. Følger en rik mann dette punkt vil han raskt bli pengelens. Så det er enten- eller. En rik mann er rik fordi han har mer enn han trenger og er han kristen i sitt hjerte om han da ikke gir av overskuddet til de med underskudd? Elsker han Jesus om han tåler å se han tigge, sulte?

Kameler kneler. Hvor ofte er en rik mann så i nød at han gjør det samme? Og opptatt av ting bærer han kanskje ikke så mange av andres byrder heller? Vi blir ifølge bibelen ikke frelst ved å holde budene bare, heller ikke ved å gjøre noe spesielt (gode gjerninger), men vi blir frelst ved nåde. Det står vi skal sette vår lit til Herren. Det er det eneste vi kan gjøre; gi avkall på alt og sette vår lit til Gud. Da kan vi ha tillit til at Gud frelser oss og gir oss evig liv. Vi blir et annet sted i bibelen av Jesus rådet til å forlate alle for å følge han. Igjen handler det trolig om hva man setter sin lit til. Vi skal altså forlate alle ting og alle mennesker. Ikke avvise mennesker selvfølgelig, men ikke sette vår lit til dem, ikke søke tryggheten vår der.

Symbolsk sett tenker jeg at man kommer gjennom nåløyet kun om man ikke identifiserer seg med en fysisk størrelse, men i tillit til Gud, er som ingenting, kun ser Gud. Er man urolig av tanker, urolig for andres blikk, tanker og gjerninger, urolig for å miste noe (venner, rikdom osv.), miste grepet, kan man ikke bli ett med Gud. Man er nødt til å gi slipp på alt dette man er opptatt av, som man vil ha kontroll over. Man må gi seg totalt til Gud. Det er enten- eller.

Her er en god artikkel som var min inspirasjonskilde: http://www.dagen.no/Ettertanke/Prekenh%C3%A5ndboka/tabid/260/Default.aspx?ModuleId=69191&articleView=true

 

Herlig stemme. Chvrches.

http://youtu.be/ktoaj1IpTbw

Christian Schloe

Avidentifisering

Her er mine uttalelser i en diskusjon der tema er om man trenger en metode og en guru og om jeget er en illusjon.

Jeg er ikke enig i at vi ikke trenger en metode og en veileder til Gud. Vilje kan ikke sidestilles med tanker og følelser. Tanker og følelser kommer og går men viljen er rotfestet i vårt jeg og kan i forhold til mange ting være den samme. Siden viljen vedvarer, samt bevisstheten, den som erfarer, er ikke mitt jeg en illusjon. Selvbildet derimot er i forandring og det ligger i ordet at det er et bilde. Selvbildet forandres i forhold til hva vi er i kontakt med. Vi "er" ikke det vi kjenner, føler og tenker.

Fordi vi er skapt i Guds bilde kan man si vi er små soler og Gud er den store sola. Jeg tenker på hologram, der det store er i det lille med direkte forbindelse til seg. Så alle kan ha en vilje akkurat som Gud. Nå må vi også skille mellom viljes-innhold og selve viljen som egenskap. Viljen som egenskap er noe vi alle har. Det er ikke Guds vilje vi låner, liksom. Vi kan derimot følge Guds viljes-innhold ved å bli kjent med Han. Men dette kan kun gjøres om vi gjør viljen fri fra alt annet.

Jeg mener ikke at Gud er adskilt fra skaperverket (oss) slik det egentlig er, men på en måte er Gud det også, ved ikke å være nedrig. Gud er både hevet over skaperverket + i kjernen av det.

Fordi vi lever videre etter kroppens død kan vi si verden og personligheten knyttet til kroppen og den ytre verden er illusorisk. Og det er nettopp det å være opptatt av dette verdslige som blir det massive slør mellom oss og Kilden. Vi stenger kilden mot å strømme gjennom oss når vi knyter igjen kanalen idet vi identifiserer oss med den, istedenfor å fokusere på det som kan komme gjennom. Gud viste meg i natt at skaperverket er Hans egen blomstring. Hver og en av oss er en slik blomst, men det er ikke før vi er opptatt av kjærligheten istedenfor vårt image vi blir så vakre vesener som vi kan være. Vesener som vitner om Guds eksistens fordi Guds lys skinner gjennom og Guds liv gjør oss sterke.

Det blir bare for passivt alt sammen om vi ikke har et jeg. Man når ikke enheten uten et jeg, uten en vilje. En doven kar kan ikke meditere. Man må både gi slipp og være klar over hva man vil samtidig. Uten et jeg ville man vært død og ikke opplevd noe. Man kan selvsagt si man kan dø fra noe og stige opp i en høyere virkelighet men det er noe annet. På et høyere plan vil noe på et lavere plan sees som uvirkelig, en illusjon, men den som er på det lave plan opplever det som er der som virkelig, og da er det også det, slik.

Følger man det man tror er Guds vilje er man like robotaktig som de som følger det "de fleste mener er rett". Viljen må være ett med Guds fordi da først handler man som et rent, fritt vesen med kjærlighet og tilstedeværelse. Mange kristne går i lydighetsfellen og venter forgjeves etter Guds nåde, som de glemmer ikke gir ære for gjerninger utført for å få ære. Man søker ikke ære når man kan gi uselvisk, fordi da får man kjenne den kjærligheten som tilfredsstiller en.

Er det i det hele tatt mulig å utslokke det lavere selv? Jeg tror ikke det. Det blir undertrykkelse om det gjelder reelle behov man har. Så klart, man kan jo erstatte lavere behov med høyere om det er de høyere som er de reelle. Men følelser og instinkter kan ikke utslettes, det tilhører deler vi har her på jorda, og man kan ikke fjerne dårlige tendenser i seg selv men man kan slutte å bli slave av de. Nå er ikke såkalt dårlige tendenser nødvendigvis dårlige heller om man forstår de grundig. De er ikke dårlige men man kan gjøre noe dumt ifølge av dem. Helgener kan heve seg over det lave selvet, ta stilling til, og så selv bestemme hva de vil gjøre. Jeg har gitt opp å bli kvitt det lave i meg selv. Nå vil jeg bare være fri i forhold til det. Jeg sier til meg selv at jeg ikke behøver å identifisere meg med det ,og derfor bare kan la det være.  Men noe har skjedd ved å akseptere det. Jeg ser da bare hvorfor det dukker opp og hvilken positiv faktor det er. Alt man fordømmer har man ikke forstått.

John R Neill. Illustrasjoner.

Sitater av Mooji.

If you are curious, you will learn. If you are desperate, you will discover.

 

It is the conditioned mind that says, 'I'm lost.' Let mind be lost. Lose your mind. Lose your mind inside your heart.

 

 Leave your existence to existence, stop caring for yourself so much and let the universe care for you; it is the best mother.

 

Face your fears and stop allowing the mind to hold you captive.

 

Relax a little, give life a chance to flow its own way, unassisted by your mind and effort.
Stop directing the river's flow!  

 

The ocean does not require that the waves are still to be more ocean-like.

 

You ask, 'How to live my life?' But with the question you are suffocating life itself, for life is spontaneity.

 

You are the impersonal presence.

 

 

 

Hvite rådyr.

Jeg synes de er så pene. Her er noen fine bilder.

Dagens bibeltekst.

For av nåde er de frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, det er Guds gave. Og det hviler ikke på gjerninger, så ingen skal skryte av seg selv. For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige så vi skulle vandre i de. Ef. 2. 8-10

Indre glede.

Ikke rart vi blir glade av å tjene andre.
Jesus sa vi tjener Gud ved å tjene mennesker, slik han også gjorde.
Klart Gud innbringer oss med glede når vi oppfyller Hans ønske.

Jeg og jobb.

Jeg sluttet å jobbe da jeg ble deprimert av jobben.
Jeg tenkte da at noe var galt med meg.
At jeg manglet kjærlighet, noe dydig,
siden jeg ikke nådde frem til gleden i arbeidet.

Jeg kunne ikke jobbe kun for å få pengene jeg trengte.
Det ble åndsfattig og robotaktig.

Nå vet jeg noe jeg ikke tok med i beregninga den gangen,
selv om jeg visste om det. Jeg var bare ikke klar over det fordi jeg var nedfor, og fanget i mørket.
Nemlig det at jeg ble deprimert av å føle på depresjonen til arbeidsgivere
og av hvordan de behandlet meg og barnet deres. Jeg eier ikke filter.

Det er ikke noe galt med meg nå og det var ikke noe galt med meg da.
Det er skummelt hvor ofte jeg legger skylden på meg selv.
Jeg gjør det fortsatt og det kan fort la seg utnytte.

Når jeg ikke trives på jobb skammer jeg meg over mine egne reaksjoner
istedenfor å si ifra til de menneskene jeg har med å gjøre om hva problemet er for meg.
Når jeg tenker tilbake skjønner jeg hvor vanskelig det var
å snakke med sjefer som ikke så på en, ikke spurte om noe, men kun kommanderte
mens øynene gikk inn i eget hode. Og de som mener jeg bør tåle noe når jeg ikke gjør det.
Og å fjerne andres depresjon eller egen følsomhet for andres følelser var faktisk ikke mulig.

Jeg skammet meg over å føle meg deppa og å føle meg sint.
En gang jeg var sint projiserte jeg sinnet på den jeg var sint på
slik at jeg innbilte meg at arbeidsgiver var sint på meg istedenfor omvendt.
Det er noe av det aller sykeste jeg har gjort. Det er faktisk narsissistisk oppførsel.
Det gjorde jeg selv om denne var blid mot meg! Jeg tenkte da at blidheten bare var en maske.
Men masken var det jeg selv som bar.

En annen gang jeg følte meg sint skulka jeg jobben i protest, og mista den.
Noe som i ettertid har gjort meg redd for å ta meg jobb siden jeg nå vet hvor lett det er å miste den.

Den siste jobben jeg hadde var som frivillig i et bra miljø. Bare det å være en et sted
det var hyggelige mennesker å prate med, mennesker som var blide og åpenhjertige,
var nok til å like å jobbe. Hva jeg gjorde var ikke viktig. Men jeg ble fort sliten av fysisk arbeid
så jeg holdt ikke ut så lenge per dag. Jeg husker at da han jeg likte best ble borte fra jobb
mistrivdes jeg litt. Han var sola mi på jobb. Han var den som fulgte meg opp.
Uten han ble jeg overlatt til meg selv. Ingen passet på hva jeg gjorde, når jeg kom og gikk,
ingenting. Jeg følte meg ensom og etter hvert uviktig pga den manglende oppfølgingen.

Nå som jeg intet gjør for andre utenom sønnen min, sånn stort sett, føler jeg på trangen til å yte noe for andre, gjøre de glade. Jeg har begynt å spørre naboene om de trenger hjelp:). Sønnen min har en enda større trang enn meg. Når han hører noen har det vondt vil han med stort engasjement legge hånda si på vedkommende. Han er født healer.

Nå har jeg omsider sendt en samling dikt til et bokforlag. Bare for å gjøre noe tilsynelatende fornuftig. Selv bryr jeg meg ikke om utgivelse i bokform fordi diktene er allerede lagt ut i bloggen min. Siden forlaget kunne ta imot samlingen pr epost tok det få minutter å sende dikta.

I tida mens jeg venter på svar på uføretrygdsøknaden min har jeg studert min egen evne til å heale. Jeg har funnet opp en metode for healing som er den mest naturlige som er. Den funker supert. Jeg har forløst masse på den måten og skulle så gjerne healet andre på den måten også. Jeg må bare trene meg opp mer først, på meg og sønnen min. Det som stopper meg er også frykten for at det blir for nært for andre å takle. Det er lettere å ta imot slik kjærlighet fra en man kjenner godt. spennende er det uansett. Og det krever intet kurs. Endelig får jeg til å uttrykke kjærlighet med fingrene. Det er ikke en varm type. Den er er ren og himmelsk, og kan smuldre opp og som en vind blåse bort det harde og vonde.

 

Hallo? Ko-ko?

Ved kassa i en butikk i går begynte en litt eldre mann å snakke med meg, og da vi begge var på veg ut sa han: "Det er to onder i Oslo vi aldri blir kvitt. Det ene er muslimer........."Da avbrøt jeg med et "nei", gikk raskt forbi og avsluttet med: "Alle mennesker er like mye verdt!" Så kom det fra han:" Det er jeg helt enig i!". Hallo? Ko-ko?

Et par timer etter hører jeg noe like opphørselsvekkende, men denne gangen er det ikke stygt, men søtt. Sønnen min på 7 vil ikke tisse på do fordi det er en flue der. Så han går ut og tisser på en busk!Jeg ventet til etterpå med å si hvor mange insekter jeg tipper det er der ute.

Bilder av Ståle Blæsterdalen.

Sjekk skyggene! Dette er bilder som gir inntrykk på meg.