Hvorfor fokuserer jeg på meg selv så mye? Hvorfor er jeg opptatt av
dette egoet. Mange hater seg selv, men de er sterkt selvopptatte og
selvsentrerte likevel. Hvorfor elsker vi dette vi hater? Hvorfor elsker
spirituelle mennesker dette forgjengelige? De må jo elske det siden de
fokuserer så mye på det. Hva er det som elsker egoet? Hvorfor fokuserer
vi ikke heller på det guddommelige? Det som er kjærlig? Egoet er jo ikke
det minste kjærlig. Jeg har en identitet som spirituell, dvs. jeg vil
gjerne være det, men er det jo ikke. Jeg ser egoet mitt hele tida. Egoet
jeg lenge ikke visste hva var fordi jeg ikke fant det. Fordi jeg var jo
det! Hele dette idiotiske jeg er egoet. Jeg ville ikke slutte å
identifisere meg med det, fordi jeg likte å fokusere på det. Men
hvorfor? Jeg har ikke noe svar på hvorfor.Hvorfor vil jeg ikke være sann
kjærlig? Makter jeg det ikke? Er det så sterkt at jeg ikke har tårer
nok til å takle det?
Vi lærer fort at det er fint om vi forandrer vår kropp og personlighet. Masse tid og energi blir brukt på å forbedre dette verdslige. I håp om å oppleve kjærlighet? Om vi glemte dette verdslige jeget, glemte å se med det kritiske øyet etter forbedringspotensiale og tok oss som vi er; redskaper i Guds tjeneste, ville vårt liv blitt så rikt som vi drømmer om at det skal bli når vi først har blitt forbedret nok. Å fokusere på mangler gir et fattig liv.
Tenk på all den kraft som frigjøres når vi ikke lenger er opptatt av egoet! Er nevrosens kjerne frykten for egoets død? Frykter vi den kraften vi har om vi ikke tetter igjen kanalen ved å bli opptatt av den selv? Frykter vi at den mektige livskraften skal blåse så meget i egoer at de fordufter?
Jeg vet at det ikke er farlig at jeg er så teit som jeg er, forfengelig og alt mulig annet man som menneske kan være, fordi jeg vet dette ikke er meg. Det som irriterer meg er at jeg sitter fast med meg selv. Et selv som ikke vet en dritt før den bakenfor unner meg å vite. Jeg vil komme på den andre siden og være den jeg egentlig er.
Vi lærer fort at det er fint om vi forandrer vår kropp og personlighet. Masse tid og energi blir brukt på å forbedre dette verdslige. I håp om å oppleve kjærlighet? Om vi glemte dette verdslige jeget, glemte å se med det kritiske øyet etter forbedringspotensiale og tok oss som vi er; redskaper i Guds tjeneste, ville vårt liv blitt så rikt som vi drømmer om at det skal bli når vi først har blitt forbedret nok. Å fokusere på mangler gir et fattig liv.
Tenk på all den kraft som frigjøres når vi ikke lenger er opptatt av egoet! Er nevrosens kjerne frykten for egoets død? Frykter vi den kraften vi har om vi ikke tetter igjen kanalen ved å bli opptatt av den selv? Frykter vi at den mektige livskraften skal blåse så meget i egoer at de fordufter?
Jeg vet at det ikke er farlig at jeg er så teit som jeg er, forfengelig og alt mulig annet man som menneske kan være, fordi jeg vet dette ikke er meg. Det som irriterer meg er at jeg sitter fast med meg selv. Et selv som ikke vet en dritt før den bakenfor unner meg å vite. Jeg vil komme på den andre siden og være den jeg egentlig er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar