Jeg er ikke redd for andres evne til å gjennomskue. Jeg har opplevd det en del. Da jeg ennå ikke var fullstendig kjent med min underbevissthet ble jeg redd for at noe ukjent i meg var ufint og skulle oppdages da jeg var i rom sammen med en healer som kunne gjøre alle gjennomsiktige så det skjulte ble åpenbart. Jeg gjennomskuet alt og alle selv da jeg fikk evnen til det etter en kundalinioppvåkning. Jeg spør meg ikke frem til svar om andre mennesker lenger unntatt hvis det er noe viktig. Jeg har vært ekstremt nysgjerrig/vitebegjærlig. Jeg er det fortsatt og må disiplinere meg så jeg søker kunnskap som jeg trenger, i stedet for å ville vite alt mulig. Jeg tror jeg ser mer på en gang av et menneske når jeg treffer det nå enn da jeg søkte frem ting, men det kan hende evnen bare har blitt mye svakere, etter at jeg ville fokusere på mer jordnære ting som å ta meg av sønnen min og utvikle andre evner.
Evner han hadde behov for. Som å finne den dype indre fred å spre den til han når han var engstelig og å lære meg å slappe av og bli vant til og like mer fysisk nærhet. (Sønnen min har et veldig stort behov for å klem/kos. ) Også det å bli mer tolerant så jeg kan lære han det samme (begge har høye krav til moral og har derfor lett for å dømme. Noe som i hvert fall ikke kan aksepteres:) Det å vise trøst og omsorg var også nytt for meg, men kom lett. Jeg visste at det ville komme lett ved behov, derfor valgte jeg heller å utvikle visdom før jeg fikk han og skulle velge hvilken retning jeg ville utvikle meg i; kjærlighets-eller visdomsretningen.
Visdom/kunnskap fra en dyp indre kilde anser jeg som en mer maskulin egenskap som er lettere å finne for menn. Jeg brukte i hvert fall mye energi for å finne det. Det er mye lettere nå etter mange års trening. Men det å utvikle omsorgsevne var ikke anstrengende i det hele tatt, men det krevde tålmodighet og det har jeg jobbet en del med, ha ha. Når det gjelder tålmodighet gjør jeg det sånn at jeg spør meg hva som er verdt og riktig å holde ut, og når jeg har bestemt meg for hva det er er det enklere å konsentrere seg om det og faktisk klare det.
Jeg har også måttet jobbe med å få respekt for andre. Jeg har avvist mange, mange mennesker. En dag gav jeg opp og sa til Gud: Jeg klarer ikke å respektere mennesker. Om du ikke hjelper meg vil jeg aldri få det til. Da viste Jesus respekt for MEG! Og det han viste meg respekt for, hva tror du det var? Det var kun en eneste ting, og det var den lidelse jeg hadde gått gjennom. Han viste stor ærbødighet for den del av verdens lidelse jeg hadde påtatt meg. Så da jeg hadde fått respekt kunne jeg gi den også. Ikke respekt for det folk skryter av, men den lidelse noen innrømmer å ha opplevd, den ærlighet de viser, den dybde de har fått, den visdom de har ervervet og de gode egenskapene de har utviklet pga sin lidelse og ydmykhet.
En gang i tiden hadde jeg ikke evnen til ubetinget kjærlighet heller. Jeg hadde ikke oppfattet noe uselvisk fra andre før. Etter årevis med egne forsøk på få til å elske på ekte vis sa jeg fortvilet til Gud: bare du kan gi meg evnen. Jeg klarer det ikke selv. Så viste Gud meg hvor den var. Under den verdenen jeg var en del av. Under verdenen av forretninger og kyniske menn, der var den kjærlige sfæren. Den gyldne sfæren alle som har barn er en del av. 9 måneder etter fikk jeg selv barn og kjærligheten kom til meg straks jeg så hvem mitt barn var. Ikke lenge etter fikk jeg vite fra oven at han var et helt spesielt barn som krevde en høyverdig oppdragelse.
Jeg begynte den aktive forandringsprosessen da jeg var 21, da jeg fikk kontakt med Gud første gang, rett etter at jeg hadde opplevd å få omsorg fra et menneske for første gang. Det virket som den menneskelige kjærligheten var linket til den guddommelige. I flere år tok jeg kontakt daglig fordi det var så innmari mye jeg måtte korrigere fra en dårlig oppdragelse med mye negativ innput og etterhvert var det også mange andre typer spørsmål jeg ville ha svar på. Å be om svar ble også en måte å få bekreftet at Gud ikke hadde glemt meg.
Og så var det rettferdighet. En dyd jeg er spesielt interessert i. Det er dyden som har fulgt meg hele livet som en rettesnor og veileder. "Hva er rett å gjøre i denne situasjonen" spør jeg meg når jeg står oppe i noe utfordrende.
Det er ett trekk ved meg jeg har gitt opp å forsøke å forandre og som heller ikke Gud gidder å gjøre noe med når jeg har bedt om hjelp til også det. Det er temperamentet mitt. Det er visst noe vi skal innfinne oss med selv om mange ikke aksepterer sinne eller andre følelser. Sinne er dog veldig bra så lenge man kan styre det. Det gjelder sjalusi, misunnelse og frykt også. Kanskje de andre "syndene" som grådighet, stolthet, hovmod og gjerrighet også. Jeg vet ikke. De er der av en grunn, og så lenge ingen sitter fast i noen av dem er de håndterlige, synes jeg.
Jeg kan bli sint når jeg opplever å ikke bli respektert / tatt på alvor. Det er nok det folk liker minst av mine svakheter. Andre svakheter påvirker ikke andre i samme grad. Jeg hadde en interessant opplevelse en gang jeg ble sint. Det var da en fyr jeg hadde på besøk ikke ville gå hjem da jeg sa jeg ikke orket mer besøk. Fyren var svært høy og kraftig og insisterte på å forklare meg noe jeg ikke var interessert i å høre om. Jeg klarte ikke å få han ut uansett hva jeg sa eller hvor mye jeg dyttet. Ha ha. Da ble jeg så sint og det så lenge uten at det kom til nytte at jeg til slutt ikke klarte å være sint mer. Pluggen brant opp.
