Dikt om familie og spiseforstyrrelser

 ¤ ¤ ¤

​Jeg ble skapt og satt i fengsel

for å komme ut av det og frigjøre

de som satte meg i det.

¤

Mamma

Hvordan kan du si du er glad i meg

når du forakter tårer og jeg er fylt av de?

¤

Du blir så glad for å se meg

fordi du tror jeg ser på deg.

¤

Bånd 

Du kritiserte meg for alt som ikke var som deg

og når du kunne høre meg.

Jeg ventet hver dag på din oppmerksomhet,

men du bare lot meg være forlatt, av pappa.

Da jeg oppgav håpet om å få bekreftelse fra deg,

så jeg du døde du for meg.

Først da begynte du å høre på og bekrefte meg

og da jeg forlot din skyldnad mot meg, forlot jeg også deg, 

for da var det ikke lenger noe bånd mellom deg og meg.

¤

Du blir så glad for å se meg

fordi du tror jeg ser på deg.

¤

Engeltåre renner ned

mykt, rundt kinn

fra store øyne.

En heks hveste bitterlig.

Bittesmå trinn på fortauet

med klumpete sko.

¤

Du lå med hodet under bittert vann

når jeg strakk mine hender ut etter deg.

Du trakk deg opp med de

og trakk meg ned samtidig.

Dine spydigheter traff meg i magen

som spyd med gift.

Jeg spydde giften ut igjen.

Samtidig sultet jeg etter deg.

¤

Jeg følte meg langt fra utilstrekkelig som barn.
Jeg strakk meg så langt jeg forstrakk meg
for å komme nær mamma så hun rakk meg,
men hun stakk aldri inn i min tilværelse
så jeg strakk meg bare videre
og fikk aldri til et møte.

¤

Hvordan kan du se ned på

det selvdestruktive?

Vet du ikke at det er nedlatenhet

som er årsaken til det?

¤

Du finner deg ikke i meg

før du setter deg inn.

¤

Det jeg har på hjertet sier deg ikke no'.

Det uttrykker ikke ord, men smertens blod.

¤

Det var ikke noe hyggelig

å rengjøre mamma;

Skrubbe fastbrente rester fra et liv

ut av en gryte med stålskrubb og kniv.

Hun lignet en sint heks

da jeg skrapte og skrapte

og hun trodde jeg var djevelen selv

da jeg skar ondskapen av henne.

¤

Du sier jeg har blitt for tynn og burde spise mer.

Kan jeg virkelig bli liten nok for deg?

Du vil jo ha hele plassen for oppmerksomheten!

Hvordan kan jeg endre spisemønsteret?

Du unner meg ikke det naturlige;

Å være død eller levende.

Derfor lever jeg i en mellomtilstand;

inneklemt mellom to vegger

og er bare fyllmassen som isolerer.

¤

Hvordan kan du se ned på

det destruktive?

Vet du ikke at nedlatenhet

er årsaken til det?

¤

Hun rakker ned på meg

så jeg rakner.

¤

Jeg er ikke i veien for deg.

Jeg har min egen vei

så du behøver ikke å skubbe meg

i grøfta.

¤

At jeg blir fornærmet,

kan jeg noe for det

når dine stikkende ord-piler

går rett inn i organene mine?

¤

For-sømt gnagde jeg over knutene

og løsnet trådene

som forbandt meg med deg.

Du kaller meg usømmelig og vrang,

men jeg er ikke kledningen

du formet for trang.

Jeg vil ha ut alt det tullet

du utstoppet meg med!

¤

Blir du oppslukt av ting

dør du av åndenød.

¤

Hvis en dame du har hjulpet tusen ganger

kaller deg ukjærlig når du for en gang skyld sier nei,

avslører hun at hun aldri var takknemlig de gangene du sa ja.

¤

Underklasse-damen ble overlegen
ved å stikke barnet med hyrdestaven
straks det viste seg, så luften gikk ut 

og bare skinnet lå igjen på bakken etter det.

¤

Om jeg skal sulte meg så meget

det viser hvor mye du ser av meg,

et porøst skjelett du kan se rett gjennom,

er jeg dø før jeg er ferdig.

Jeg vil at du skal se bak overflaten,
men du klarer det ikke selv,
så jeg må fjerne kroppen for deg.

Du har ikke evnen til å tolke dette,
men bruker jeg ord i stedet vil du ikke høre
og viser jeg følelser vil du ikke føle med.

¤ ¤ ¤

Pappa

Så stor du gjør deg

når Gud er så liten i deg.

Tør du være bitteliten

kan Gud romme den største biten.

¤

Min forsvarsmekanisme

har vært å holde meg selv i et fast grep.

Et grep som kan minne om det pappa hadde

da han stampet føttene mine i tregulvet

som en sigarettstump han ikke fikk gløden ut av-

og som jeg har følt andre har hatt på meg siden da

fordi grepet hans ble prentet inn i ribbena.

¤

Pappa, da du dro

dro du ut mitt hjerte,

men tok det ikke med.

Det var i luften et sted,

som om du fortsatt ristet det

løs fra kroppen min slik du pleide å gjøre.

Som et flatt blad felt fra et tre

sank jeg ned blant stein-mennene.

I en tørr brønn havnet det.

Jeg var der til et bulder bak stein-veggen

hev min bevissthet opp i angst

så jeg fra oven fikk se min nedrige tilværelse.

Var det Jesus som banket på

fra den andre siden, kanskje?

For å vekke meg opp fra de døde?

For langt nede til å nå et menneske

var jeg nødt til å be, oppheve stolthets-lokket

og åle desperat gjennom sinns-innholdet.

Når jeg var fullstendig ute av meg

kom lyset med en Jesus-lignende skikkelse

som fortalte meg veien ut av helvete.

I biter med himmelsk innflytelse

fikk jeg sjelen min tilbake

fra Faren hans over tanketaket.

¤

Jeg forventet at de skulle være glade

på mine vegne.

Jeg tok ikke med i regnestykket

at de var triste

før jeg dømte dem for forsømmelse.

¤ ¤ ¤

Sønnen min

Fosteret

En glødende voksklump vokser i meg

til et sort spisst fjell som spidder isen.

¤

Min baby er kjærlighetsfølelsen

etter elskov.

¤

Du møter meg med pollen
som faller tungt gjennom sollyset
og ned på den fuktige bakken et sted.

¤

Jeg så fella
med depresjonen nedi:
Å tro jeg er en dårlig mor
som mistet hovedomsorgen for deg. 

¤

Hver uventede lyd dytter frem fraværet av deg.

¤

Det er så tomt uten deg
at du fyller hele verden omkring meg.

¤

Bare synet av en rynket panne
bringer frem medfølelse.

¤

Jeg vandrer gatelangs for å finne deg
selv om jeg vet du er milevis fra meg.
Denne rastløsheten minner mistenkelig mye

om min største kjærlighetssorg.
Jeg må slite meg ut så jeg kan sovne.

Enda bedre ville det være
om jeg hadde en støtputemann
å ligge på magen til, som satte tårene fri.

¤

Plutselig kjente jeg din dype sorg i hjertet.
Om den sikkert var din eller min vet jeg ikke,
men den samme sorg er det.
Vi bader jo begge i det sørgelige havet
så du er ikke alene.

¤

Det gikk en kråke og skrek utenfor huset,
igjen og igjen, som for å proklamere
at du og jeg hadde stor sorg i hjertet
og noen hadde vært dypt urettferdige.

¤

Mamma begynte å gråte
da hun hørte hva du drømte.
Men jeg kommer aldri til å hoppe 
ned fra terrassen på taket, kjære.
Jeg vil ikke vente lenger
enn nødvendig for å holde om deg. 

¤

Uten din stemme i huset
er dette som et kontemplativt kloster
å regne.

¤

Det er rått ute
så det beste er å sove i den lune sengen din.

Her sover kjæledyret under sengeteppet,
mens du må sove med din fiende!

¤

Den lille, døde fuglen på fortauet
er like ribbet for kjøtt
som jeg er for ditt.

¤

Å ta selvmord hjelper ikke.
Min hals er skåret over allerede.

Jo mer de vil drepe vår hengivenhet
jo mer vokser den i styrke.

¤

La meg skinne
i ditt mørke.
Bring meg nærmere ditt hjerte.

Vi kan møtes der
når vi nektes samvær.

Du mister meg aldri.
Din far har din kropp en tid,
men vi er forenet evig.