Kritikk og oppdagelser.

Kritikk

Kom på en ting jeg synes er verdt å bemerke. Før var jeg kjempesår for kritikk( kanskje fordi jeg har fått mye uten oppveiende anerkjennelse for mitt vesen av mamma.) Nå i vinter fant jeg nøkkelen så jeg klarer å løsrive meg for kritikk så det ikke går innpå meg mer. Og nå ser jeg at det ikke er noe poeng å utsette seg for det mer. Men jeg måtte altså lære meg å takle kritikk før jeg følte det var fint å unngå kritikere. Jeg unngår ikke slike lenger fordi jeg blir såret, men fordi det ikke gir noe for sjelen.

Oppdagelser

For meg var den viktigste oppdagelsen å innse den største frihet vi alle har. Da kan vi skape et godt liv basert på egne verdier. Men før det hadde jeg en annen som er minst like flott og det er at det hinsidige er her (også). Det er inget reelt skille mellom den åndelige sfære og den fysiske. Så alt er mulig her og nå. Om man gir opp å prøve å komme til himmelen ved egen kraft vil den komme til en. Gud sier:bank på og det vil lukkes opp for deg. Mer skal ikke til. Døra kan ikke tvinges opp med et verktøy(metode)og man kan ikke tenke seg til det den rommer.

Da jeg så at det ikke er noe poeng i å ha en slags isolerende vegg omkring sine tanker mer, bygd opp av redsel for at de skulle forsvinne i glemsel, kastet jeg de alle opp i en himmel der alle tanker og ideer finnes. Den kan kalles den store minnebanken, men er vel mest kjent som noe kollektivt. Etter at jeg gjorde det kunne jeg overlate til Gud å minne meg på ting, fortelle meg ting jeg trenger å vite gjennom dagen og gi meg svar på det jeg lurer på. Det jeg bruker hodet til stort sett er å stille spørsmål, så tar Gud seg av resten. Det er en behagelig tilværelse, og det frigjør krefter til andre ting enn tenkning. Dessuten gir det en større klarhet uten de evinnelige tankene som lett kan komme i vegen.

Å kjøre sitt eget løp.

Jeg har ofte fått høre som en spydig kommentar: "Du kjører ditt eget løp som vanlig."
Hvilket annet løp enn mitt eget skal jeg kjøre liksom? Jeg har undret meg over logikken i utsagnet. Jeg kan jo ikke kjøre i deres løp! Men de vil altså at jeg skal ligge ved siden av deres løp. I grøfta da, eller? Dette ønsket klarer umulig å innebære det å unne meg et eget liv. Jeg liker ikke avhengighetsforhold, jeg. Har nemlig tro på kjærlighet. Den gir frihetsrom! Jeg tenker at de sier det fordi de vil jeg skal følge deres vilje uten å tenke på hvilken effekt det har på mitt liv. Jeg tror de vil at jeg skal være avhengig av deres kjærlighet slik at jeg også passer på at de er lykkelige og tilfredse, ved å slikke dem opp etter ryggen som en slave. Om de ikke har kjærlighet når det er en avstand, ja, ikke lenger symbiose, så får de bare ha det så godt. De har ansvar for sitt eget liv. Kjærlighet er en viljeshandling,- ikke noe man gir av frykt for konsekvenser. Da kan det ikke kalles kjærlighet, men forretning.

Å bli som et lite barn

Jeg har tenk mye på sitatet: "bare de som blir som et lite barn kan komme inn i Guds rike" som Jesus sa, fordi det budet tok jeg helt seriøst og valgte å følge da jeg leste det for mange år siden. Mange er motvillige til å ydmyke seg for Gud som om han er en far med sine synder. Er de redd Gud er urettferdig og dømmende?Gud er kjærlig og tilgivende slik jeg kjenner Han. Jeg er som et barn når jeg kontakter Gud og det funker bra. Har jeg noe på samvittigheten tar jeg opp de't aller først så jeg føler seg uskyldig (som et barn). (Det kan føles som det er noe i vegen mellom Gud og meg om jeg har noe på samvittigheten.)

Jeg tolker budet til å bety det å få kontakt med Gud her og nå først og fremst, men også ved ønsket om å tilpasse seg Gud mer og mer på lang sikt.

For å kunne se inn i Gud rike må man tilpasse seg dette riket og bli ren som det er rent der. Barn har åpne, fleksible og mottakelige sinn, er uskyldige(uten bitterhet, sarkasme og ønske om hevn) tilstede i nuet, har sterk aspirasjon (i dette tilfelle til å nå Gud)og er tiltrukket av kjærlighet og sannhet. Jeg mislikte ihvertfall hemmeligheter, sarkasme og løgner som barn. Når man ser på Gud som en far og er som et barn er man mottakelig for Hans nåde, sannhet og kjærlighet. Så enkelt er det. Om man er seg selv nok mottar man null og niks. Man må innse at man er avhengig av Gud, og ikke er noe i kraft av seg selv. Gud nærer oss etter behov, ettersom vi føler oss som et foster i mammas mage, som babyer, små barn eller store barn. Barn tør å stå for at de har behov for kjærlighet og trøst, de tør å stille spørsmål, de tenker ikke at de da er dumme, de er mer opptatt av å finne svar enn å bry seg om hva andre måtte mene om dem, de er nysgjerrige og dette er en fin drivkraft for å få kunnskap og frigjørende svar fra Gud.

Hva tror du dette Jesus-sitatet betyr?

Tanker på en torsdag

Jeg har ofte lurt på hva Bahaullah legger i noe slikt som:"men for all del lev livet!". Men når jeg tenker på at utvikling er bevegelse og bevegelse er liv får jeg en forståelse som er tilfredstillende. Å leve livet er å utvikle seg. Å ville stadig gå videre fordi man elsker sannhet og kjærlighet. Jeg har stusset ved hans sitat fordi jeg øyeblikkelig tenker på eventyrere når jeg leser det. Eventyrere i den fysiske verden mer enn den indre. Men bare det er refleksjon til stede er det det samme om det er i den indre eller den ytre verden man utfordrer seg selv skulle jeg tro. Jeg sidestiller den indre og ytre verden som utgangspunkt fordi ånden er hevet over begge.

Gud er ikke bare energi. Mange alternative kaller Gud skaperkraft eller kjærlighetskraft. Jeg ser det slik at Gud i vår verden deles opp i to. Fra det feminine aspekt av Gud kommer skaperkraften og det maskuline er høyere bevissthet. Når de er forenet kan du tjene Gud ved å være guddommelig; dvs uselvisk kjærlig. Da kan du bruke skaperkraften og se med den høyere bevisstheten. Det som uttrykkes er kunstferdig pga skaperkraften, kjærlig fordi det uttrykkes fra hjertet og sant i bevissthetens lys. Mon tro om det er bevisstheten som kan dra visdommen ut av kjærligheten? Uansett mener jeg at Gud er hevet over denne sin duale inngripen i verden. Mon tro om kjærlighet er lys?


Hva forskjellen på åndelig føde og det levende vann som Gud gir oss er vet jeg ikke. Jeg opplever sannheten fra Gud som kompakt lys, rennende som vann og nærende som brød.

Hensikt-se på ordet! Man ser hen til/mot noe. Et mål. En retning. Min hensikt er Gud. Så klart:) Jeg elsker Gud og vil nærmere og nærmere, fjerne flere og flere hindere mellom "oss" så vi kan smelte sammen.

Man har en overordnet hensikt, og fra den faller liksom mening ned i tilværelsen. Fordi det man sikter henimot og det som inngir tilværelsen mening er det samme; Gud. Det viktigste jeg kan gjøre er å elske, og om jeg ikke får det til ;gjøre det som skal til for å få det til.

Tanker på en tirsdag

Man har hele tida valget om hva man vil vise, fordi vi er en kanal som enten viser verden verden eller viser verden det guddommelige. Det hele spørs på hva vi identifiserer oss med. Spørsmålet blir: er jeg guddommelig eller menneskelig?


¤
Reinkarnasjon

Hvordan kan man bevise vitenskapelig at det var du og ikke en annen som levde det livet i si 1839 som du husker i detalj som om det var deg selv når man vet at vi kan ha en utrolig innlevelsesevne? Bare se hvordan vi tror vi er i virkeligheten når vi drømmer! Jeg mener det er en materialistisk feiltolkning når man tror man fysisk var denne personen. Om man kan bevise at det man har opplevd har forekommet kan det bety at en annen levde da og du fikk leve deg inn i denne personen via det kollektivt ubevisste. Om det ikke kan bevises, men snarere motbevises, kan forklaringen være at den levende forestillingen en hadde kun var en forestilling av ditt livs tema her og nå, som en drøm som kan analyseres og tolkes. En drøm i våken tilstand rett og slett.


¤

Leste en interessant teori idag; at de som sårer deg mest er de som elsker deg mest på sjelsplanet. Veldig deilig om det er sant. Jeg tror man bare kan elske om man ser noe å elske, altså noe elskverdig. Og dette kan bare være noe guddommelig. Så....Det betyr at jeg har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært ekkel når jeg har vært nærgående med spørsmål , kverulert og dratt fram det jeg ikke finner nært nok det jeg mener er sant. Det kan ha føltes som en slags forfølgelse. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoner er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse å fortelle meg om.
Teorien jeg leste stemmer, men jeg må tilføye at det gjelder alle, ikke bare vår verste fiende, fordi ingen kan unngå å elske en på sjelsplanet. Vi er såå glad i hverandre alle sammen egentlig:)


¤

Jeg har lurt på hva forskjellen på hallusinasjoner og visjoner er og om hallusinasjoner som visjoner har en misjon. Jeg tror jeg fikk et svar idag. En del av sannheten om det ihvertfall. Jeg har feber og fikk istad en følelse av at noen tenkte på meg og hørte meg, det var skikkelig nært og ekkelt. Fikk en følelse av at noen forfulgte meg. Da jeg la meg ned på senga og grein i trass mot dette sa jeg plutselig spontant unnskyld Gud, unnskyld Gud, og det var nok bare jeg som ble overrasket over det. Da jeg da spurte (Gud)hva jeg sa unnskyld for så jeg at jeg hadde fått igjen for når jeg selv har vært for nærgående på folk. Ja, jeg har virkelig vært en idiot. Nå har jeg lært. Vel, håper poenget ble forstått kjære alle dere fine vakre mennesker. Å, Gud, om dere bare visste hvor vakre! Visjoner er fra et høyere plan og har et budskap. Mens hallusinasjoener er fra astralplanet pga dårlig karma man skal lære noe av. Dette kan muligens nyanseres og jeg blir glad om noen har en annen forståelse. Det vil jeg gjerne vite om. Takk.

Speiling

En venninne av meg sa idag:hvis en står åpen og uten forventninger så kan en kanskje speile en annen klart? Jeg tenker da at nettop forventninger er kjerneproblemet i et forvirrende selvbilde. Har du mange forventninger til deg selv definerer du deg selv utfra hvor godt du har lykkes i å innfri disse. Lykkes du ikke er bilde av deg dårlig og omvendt. Og i begge tilfeller har du et falsk selvbilde! Du viser ikke deg selv når du løper rundt for å tilfredstille krav fra andre. Disse du tror du må innfri for å bli akseptert. Men er du avhengig av andres aksept? Er det ikke viktigere å elske seg selv og respektere seg selv fordi en har fulgt sitt kall og sine idealer? Er det ikke først når du respekterer og godtar deg selv slik du er at andre kan respektere og godta deg som du er?

Et forvirrende selvbilde er uklart av alle disse forventningene slik at en ikke ser gjennom speilet inn til hvem man er; ren og guddommelig. Jeg har ikke sett dette klart før. Jeg har virkelig ikke sett klart inn til hvem jeg er før i det siste og istedet har jeg definert meg selv ifølge alle forventninger jeg har blitt opplært til å følge. Jeg har vært bevisst at jeg definerer meg selv på falske premisser men ikke sett hva som er ekte. Dermed har jeg ikke hatt noe alternativ heller. Jeg mener det som er helt ekte, som ikke er menneskelig men guddommelig fritt og rent. Det ekte mennesket kan peke på hva som er guddommelig, men det ekte, som er sjel eller hva det er, viser direkte hva som er Gud. Jeg blir sint og har lyst til å rive av meg alle lagene som står i vegen. Det er som vinterklær.

Jeg våkner opp nå, altså. Jeg har hatt et falsk selvbilde! Når jeg ikke har trygghet fra kjærlighet kommer dette selvbildet og maska på.Og det kommer på når jeg er usikker fordi jeg ikke har innfridd mine teite forventninger i tilfredstillende grad. Men om jeg har respekt for meg selv vil andre få det. Om jeg godtar meg selv vil andre godta meg. Det ytre bildet av meg må vekk. Det overfladiske bildet definert av andre må rives bort for alltid. Jeg har blitt speilet så idotisk av mamma og pappa. Jeg har liksom bare vært det de ser fra utsiden uten innlevelse. Det er å sette noen i fengsel det!

Kjærlighet inngir mening.

Jeg tror det er Gud som innsetter sin kraft i verden så den oppleves som et paradis. Dette har jeg sett. Han fyller verden med sin kjærlighet og da blir den god å leve i. Dette oppleves kun om man er i forbindelse med Gud selv. Paradis og Guds rike er det samme; Gudsnærvær.

Kjærlighetskraften inngir alt mening, og backer også opp om det gode og sanne i det skapte så dette kommer til uttykk. Uten kjærligheten kan du ikke oppfatte meningen med noe du betrakter. Kjærlighet er kraften som man i meditasjon forener seg med noe med.