C.Bosseron; min yndling for tida. Se så vakkert:

Kay Nielsen

Solens lys, intellektets lys og det guddommelige lys!

Solens lys har ingen forstand eller bevissthet. Dets oppgave er å synliggjøre tingene i verden. Uten intellektets lys ville de fysiske øynene være til ingen nytte, for det er med dette lyset vi forstår hva som utgjør tingenes sjarm og som gir oss kunnskap og forståelse. Intellektets lys er født av det guddommelige. Det setter oss i stand til å forstå og erkjenne alt som eksisterer, men det er bare det guddommelige lys som kan gi oss syn for de usynlige ting og gjøre oss istand til å se sannheter som først vil bli synlige om tusener av år. Det var det guddommelige lys som gav profetene evnen til ås e to tusen år i forvegen hva som skulle skje. Det var ved dett lys Moses kunne se og forstå dem guddommelige åpenbaring og høre den guddommelige røst som talte til han fra den brennende busk.(2 mosebok,3:2).
Dette lyset kan sammenlignes med et speil som reflekterer alt som står foran det. Slik viser dette lyset vår ånds øyne alt som eksisterer i Guds rike og får tingenes virkelighet til å bli synlig. Ved hjelp av dette strålende lys er all åndelig fortolkning av de hellige skrifter blitt åpenbart, de skjulte ting i Guds univers er blitt tydelige for oss, og vi har fått kraft til å forstå den guddommelige hensikt med mennesket.

En smule forkortet tekst av Abdul Baha fra ca 1913(Bahaullahs sønn)

Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.

Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.

Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.

Å sette andre på plass

Gud tvinger ikke sitt lys på noen i mørke.

Jeg pratet med Eirik Myrhaug og sa til han at jeg så gjerne vil se gjennom alt (det dumme og onde) mørket og bare se den bakenforliggende kjærligheten. Han sa noe rart. Han sa: "Å se med kjærlighet på andre". Det er jo å å gripe det hele an på motsatt måte, nemlig at jeg ikke skal se etter kjærligheten i andre når jeg vil elske dem,men se på dem med min, for da treffer min deres og dermed kommer den tilsyne!! Unnskyld meg at jeg er treig og dum,altså. Jeg begynte ikke på dette livets skole med kjærlighet,akkurat, så tilgi meg for å være treg.:):)Hadde jeg bare forstått hvorfor personen(som er nedlatende) er redd. Jeg tror at det er vanskelig å la være å bli sint når man ikke kjenner personens beveggrunner. Men etter en slik episode der man blir sint kan man finne ut hva det er som ligger til grunn og som gjør personen redd. For når jeg vet hva det er hisser jeg meg ikke opp mer. For eksempel er det vanskelig å ikke bli sint når en hører søstera si snakke masse stygt om ens far. Men når jeg får vite at grunnen er at han har mobbet henne er det mulig å ikke bli sint. Jeg lurer på om jeg blir sint på de jeg ikke er så glad i lettere enn dem jeg bryr meg veldig om. Ja,det et er slik. Man holder seg for god til å bli sint på de man respekterer høyt.

Jeg vil unngå dårlig selskap. Noen mennesker er jeg snill sammen sammen med, viser jeg respekt osv. Det er bedre å omgås dem enn de jeg blir sint og respektløs sammen med. Det er selvsagt ikke noe svart hvitt her. Jeg kan også si ting som ikke er pent når jeg er sint,men det jeg ikke kan tåle er når noen ikke legger merke til at de har vært ekle fordi de har en annen standard av mangel på idealisme,ikke ser feil hos seg selv og aldri sier unnskyld. Jeg er dritt lei av slike fordi det har ført til at det er jeg som må bære alt ansvar selv,og det gidder jeg ikke mer. Jeg begynner å skjønne mer og mer fullstendig at jeg ikke har ansvar for andres utvikling,men er fri til å bry meg når jeg føler meg kallet og om en hånd strekkes ut til meg. Med denne friheten vil jeg nok bli mer ydmyk også,fordi jeg ikke føler dette presset jeg har pålagt meg om å hjelpe folk fri fra fordommer og mørke. Jeg tror andre er som meg og vil ha lys på mørket sitt og bli motsagt når en fordom viser seg. Glemmer at de ikke er det. Jeg er overbevist om at alle innerst inne vil bli motsagt når de sier noe andre finner ulogisk etc. Men som Jesus bl.a sa til meg en gang: Det du blir irritert av å si skal du ikke si. Så om jeg ikke klarer å ha overbærenhet skal jeg holde munn. Fordi er jeg sint vil mange være mer opptatt av at jeg er sint enn det jeg sier. Jeg skal passe min sti og la andre passe sin så godt jeg kan. Og snakke kun når øret er åpent.

Om vi slutter å «gi hjelp»til de vi mener trenger det ved å dytte det på dem frigjør det krefter til å være rollemodell isteden. Noen synes det er lettere å forholde seg til fordi det blir mindre direkte. Vi mennesker liker ikke å bli rettet på,men beundre, trakte etter og og bli lik det vi beundrer. Vi vil ha øye mot det vakre, det gode og sanne. Ikke få pekefingeren på det usanne, stygge og onde.

Jeg har etter gjentatte diskusjoner ikke blitt sikker på hva jeg mener er riktig om følgende: Er det riktig å sette andre voksne på plass eller ikke? Er det riktig å kritiserer eller ikke?. Men jeg har ment e'n ting hele tida. Nå er jeg sikker. Det er ikke riktig. Jeg vet grunnen til at ihvertfall jeg har gjort det med mine nærmeste.( Folk jeg ikke kjenner synes jeg det er helt feil å snakke til rette. Ja,svært uhøflig).Og det er at jeg har forsøkt å oppdra dem til å være ansvarlige voksne som kan ta vare på meg. Det begynte med mamma. Pappa kunne jeg ikke si noe til siden han hadde stukket av fra sitt foreldreansvar bokstavelig talt . Men mamma som heller ikke ville være mammaen min prøvde jeg å oppdra for min egen og min mye mindre bror sin skyld. Det ble et mønster som varte og varte for hun våknet aldri opp til sitt ansvar. Fordi jeg ikke har fått den omsorg jeg har trengt har jeg forsøkt å oppdra de guttene jeg har vært sammen med også, om de ikke har ønsket å ta en faderlig holdning til meg. Jepp. Så det er greit å bli klar over. Jeg har visst det, men jeg har ikke vært fullstendig klar over det bestandig. Noe jeg aldri kan bli vant til og føle naturlig er å forholde seg til foreldre som ikke vil stå i rollen som mor og far. Jeg skulle forlatt dem begge om jeg hadde hatt et alternativ da jeg var ti. I sååå mange år var jeg i et avhengighetsforhold til mamma fordi jeg tørstet etter anerkjennelse. Siden jeg aldri fikk det ble jeg hengende og be om dette livgivende vann. Til slutt måtte jeg svelge noe helt annet; håpet om noen gang å bli elsket av henne, bli sett av henne og få medfølelse fra henne. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å ikke ha med henne å gjøre mer. Det er tåpelig å forholde seg til en dame på 70 som oppfører seg som et barn- tørstende etter bekreftelser og egentlig anerkjennelse, fra meg! Men jeg kan ikke gi henne det hun skulle gitt meg først. Det blir feil. Det er kvalmt nok å ha hatt rollen som mamma og pappa i familien siden hun oppførste seg som en skamfull unge da jeg var ti. Jeg overlater til andre å gi dem anerkjennelse. Hvordan kan jeg gi dem det når de ikke brydde seg om å få meg til jorden? Far i himmelen er min riktige far. Far er en som elsker. Å være foreldre er å ville elske, elske en annen høyere enn seg selv. Det er den største gave vi kan få.