Enlightenment is not a dead end.

Enlightenment is not a dead end. I do believe,though, that the enlightenment can be everlasting no matter what (wise things) you do. If we have tasted total freedom and love, what is stopping us from getting to the point of permanent freedom? One thing, that includes a lot of things, is to make every part of us to want this as much as our hearts does. Another is the fear of death. The third is the fear of what other people might do out of envy and hatred.The last two are linked together in a way.

The first might take a long time to attain.(I am speaking for my self now. I don't know how long time the saints had to use on this issue.) The second doesn't have to take so long if one is lucky enough to feel pain enough to see death as a relief. The third is a tricky one. I think the fear of others' envy is just a misplacement.One can happily share the love to anyone no matter what. One who can take part of the light/love/ freedom you radiate will not hate you but enjoy the love. The one who thinks that this love is something he can have and to hold have misunderstood.

One may think there is something one self must do to achieve enlightenment. Really there isn't, because "I" am the one who must die. And to be able to let go of this "I" I have to find myself free and unidentified with it.And from that view I see that "I" is just an illusion. Then I can let go of it as I would do with a worn wool jacket on a mid-summers day.

So all parts of us must want to come to the same goal to reach it.The child in me and the grown-up part both seek God but for different reasons! The child seek love to be free ,and the grown-up wants to give love, unfortunately, I first thought, but when I asked: how is it possible to come to the goal, then? Jesus said/showed me that the child could believe in the love in others!
That way the child can feel free in the love,and the grown up could give by believing people want to receive the freedom/love. Is it so that the child is seeking love to mirror it? By that I mean; do the child want to show the creation/it self in it's pure form? And the grown-up wants to give the child the love the child can show it self in? The love is like light,like a mirror one can see ones true self in,or what?

C.Bosseron; min yndling for tida. Se så vakkert:

Kay Nielsen

Solens lys, intellektets lys og det guddommelige lys!

Solens lys har ingen forstand eller bevissthet. Dets oppgave er å synliggjøre tingene i verden. Uten intellektets lys ville de fysiske øynene være til ingen nytte, for det er med dette lyset vi forstår hva som utgjør tingenes sjarm og som gir oss kunnskap og forståelse. Intellektets lys er født av det guddommelige. Det setter oss i stand til å forstå og erkjenne alt som eksisterer, men det er bare det guddommelige lys som kan gi oss syn for de usynlige ting og gjøre oss istand til å se sannheter som først vil bli synlige om tusener av år. Det var det guddommelige lys som gav profetene evnen til ås e to tusen år i forvegen hva som skulle skje. Det var ved dett lys Moses kunne se og forstå dem guddommelige åpenbaring og høre den guddommelige røst som talte til han fra den brennende busk.(2 mosebok,3:2).
Dette lyset kan sammenlignes med et speil som reflekterer alt som står foran det. Slik viser dette lyset vår ånds øyne alt som eksisterer i Guds rike og får tingenes virkelighet til å bli synlig. Ved hjelp av dette strålende lys er all åndelig fortolkning av de hellige skrifter blitt åpenbart, de skjulte ting i Guds univers er blitt tydelige for oss, og vi har fått kraft til å forstå den guddommelige hensikt med mennesket.

En smule forkortet tekst av Abdul Baha fra ca 1913(Bahaullahs sønn)

Å motta eller ta

Å motta eller ta livet

Fant noe kuult i boka "dugdråber på den åndelige vej" av Ebbe Sørensen jeg vil dele (jeg har gjort et forsøk på en oversettelse fra dansk som ikke ble perfekt):

Det eneste som hindrer oss i å nyte livets gave er vårt begjær etter det livet ikke gir oss.

Det må skjelnes mellom å motta og ta. Å ta eller å forsøke å ta livet er en livsform hvor personligheten selv ønsker å bestemme livsforløpet gjennom sitt begjær. Når så begjær og ønsker ikke tilfredstilles klager personligheten og avskjærer seg dermed fra å motta alt det livet ellers tilbyr.

Å motta er ikke å vente passivt på at noe skal vise seg. Det er i høyeste grad en aktivitet. Men der begjæret styrer er det ønske om personlighetens vekst som er bærende, mens det mottakende menneskets aktiviteter er bestrebelser på å få øye på Guds vilje.

Når vi henfaller i mismot over at vi ikke får ditt eller datt gjelder det å fortest mulig spørre seg:hvem er det som er mismodig? Stiller man dette spørsmål intenst nok vil man få øye på en egoist. Neste skritt blir å spørre: hvor er den som påkaller Guds vilje? Stilles dette spørsmål intenst nok vil egoisten tones ned og det høyere Selv begynne å virke og vende sjelen så den ser hva den har.

Mine tanker: Jeg vil legge til:ikke si gripe men motta! Det er fånyttes å forsøke å begripe hva som skjer med hodet. Bedre er det å i stedet bare ta imot inntrykk og la intuisjonen fortelle hva Gud vil med det. Prøver man å gripe verden og putte den inn i hodet for å forstå, vil synet av tilværelsens helhet ikke oppnåes. Fordi den kan ikke begripes, kun mottas av intuisjonen. Fordi helheten er der oppe hvor tanken ikke når.

Styrke og svakhet

Jeg fikk i lang tid prestasjonsangst nærmest av idealet: bringe Gud ned på jorda. Det er greit det når tida er inne men først må man finne Gud og bli kjent med Han. Slik jeg ser det gikk jeg inn og da jeg hadde lært masse på vegen og kommet helt inn ble jeg møtt av himmelen med: ok, og nå skal du ut igjen og dele det du har lært. Da jeg var ute føltes det meningsløst i begynnelsen fordi jeg til nå hadde funnet mening i å lytte inn, og ikke på andres behov. Igjen sa Gud: "det er tiden for å tjene andre nå". Disse ord må komme når de passer. Man må finne "jording" i Gud før man kan bringe Han ned på jorda:) Når man tjener andre skjer det i en sammenheng med Gud mens man glemmer seg selv uten å være selvutslettende.

Vi kan ikke være separert fra Gud men vi kan føle at noe er i vegen. Og grunnen til det kan vi gjøre noe med.

For å unngå at vi skal føle at noe er i vegen har Gud gitt oss bud, et kall og en samvittighet. Holder vi oss til disse tre veiledninger har vi ikke noe i vegen som plager oss og hindrer oss i å elske.

Jeg har et svart hvitt syn på styrke og svakhet. Er styrke eller svakhet istedet situasjonsbestemt? Jeg har aldri tenkt på styrke og svakhet i forhold til situasjoner, kun som noe i mennesket isolert sett. Men det er utrolig hva som kommer ut av oss når det gjelder. I nye situasjoner kommer egenskaper fram vi ikke ante vi hadde. Så ER vi ditt og datt? Er vi svake og sterke på visse ting? Eller er det slik at vi er vant til å bruke visse egenskaper og derfor identifiserer oss med dem og av den grunn tror at vi ikke har andre egenskaper like sterkt? Både- og? Siden de vi bruker mest blir bedre utviklet og lettere tilgjengelige? Jeg har blitt så overrasket over meg selv at jeg vet neimen ikke om mitt syn: "vi har visse sterke egenskaper og andre som ikke er så sterke" stemmer. Det som bestemmer hvilke egenskaper jeg bruker er min egen vilje: Har jeg lyst eller ikke? Det er spørsmålet.har jeg lyst er jeg åpen og da kommer det som trengs til uttrykk. Dydene henger jo sammen. Tar vi fram e'n dyd i kjærlighet til andre er de andre der tilgjengelig. Men er de fremme i like stor grad? Det vil jeg vite.

Samlet sett så trenger vi alle der de passer best, utfra deres styrke har jeg tenkt. Og deres svakhet/mangler er tomme hull som ikke synes i enhetsperspektivet. Ikke rart vi er her på jorda. Her synes svakhetene våre slik at vi kan se hva vi trenger å jobbe fram.

Innadvendthet

Jeg har vært en stor dustemikkel. Jeg har tenkt at det å være innadvendt og dermed ikke-givende og aktiv i verden har vært noe å skamme seg over fordi jeg har bare sett det positive ved det for andres skyld på lang sikt og ikke her og nå. Jeg har vært dum,altså. Ikke himle med øya nå:) Jeg har ikke sett at innadvendthet er et mørke av åpenhet/mottakelighet for inntrykk både fra den indre og den ytre verden samtidig, og at denne åpenheten, selv om den ikke er en ressurs, er en gjenkjennelses-, bekreftelses- og anerkjennesesmulighet en kan bruke i møte med andre og seg selv(sitt indre). Det er dager vi vil snakke og det er dager vi vil høre.Begge dager er like verdifulle. Å se at alt kan brukes til noe positivt er en stor glede og befrielse.

I denne innadvendte fasen er man mer følsom og lyttende,som sagt. Da er det lett at man merker indre smerte fra ubearbeidede ting som presser på. Gi deg selv det rommet alene til å lytte til dette. Det er dette du oppfanger i denne periode du har å gi når den utadvendte perioden finner sted. Jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg har villet lytte inn og ikke villet gi øre og øye ut til andre om det ikke er noe viktig, men om noen skulle ha blitt sure så kunne jeg bare på en måte ha forklart at jeg er i gruven og henter edelstener. At den ene vil inn i seg selv er ofte konfliktskapende i nære forhold om den andre ikke kan forstå behovet og/eller vil ha oppmerksomhet uansett andres behov.

Alt i skaperverket bølger i sammentrekning og åpenhet, igjen og igjen. Musklene, pusten, bølgene. Jeg har tenkt at man er sammentrukket når man er innadvendt, men det er det motsatte som er sant. Er man åpen er de da man er dypt inne i seg selv. Når man er sammentrukket er man mer overfladisk i ens møte med verden. Åpenheten er feminint og ikke vært like verdsatt i samfunnet vårt før nå. Dette har derfor ikke blitt fokusert på i samme grad for å finne det positive det innebærer.