Sort by

Du visner når du lukker av for andres kjærlighet
i troen på at bare du selv må gi,
prestere, være andre lik
eller vise deg unik.

Du fortæres fordi du utelukker deg selv i avsky
til den sorte ensomhetens fengselsby
fordi du trenger noe du tror ingen vil tilby.

Når du vet det gir mening å tjene og gi
ikke glem å tilgi hvert sekund av din tid.
Det er den største gave ;det gjør andre fri.
Sådan tar du imot andre for det de har inni.

Vi er prester, gudinner og konger
men også hvite, bløte kropper
som smelter sammen ved et ord i et rop
vi gjenkjenner og gjenkaller;
bønnen om kjærlighet som gjennom oss runger.

En uventet felle

Jeg har vært i en felle,men jeg kom opp fra den igår. Fellen er å sammenblande uselviskhet med selvutslettelse. Jeg har vært nedfor fordi jeg savner ekte kjærlighet i livet mitt,og bukket under ved tanken på at jeg ikke lenger vil forvente det. I samme slengen ville jeg oppgi meg selv og bare være til for andre. Jeg oppgav å møte kjærlighet fra andre her på jorda og ble med det samme nedslått i dypt mørke.Dermed kom det opp gamle minner som jeg som barn tolket til å bety at jeg ikke er noe verdt. Det ble ikke så lett å gi kjærlighet da.

Jeg kan ikke lenger innbilde meg å klare å bare gi og ikke motta kjærlighet. Det er ikke hva uselviskhet handler om. Jeg fantaserte om og å sulte meg til døde. Men så fikk jeg masse kjærlighet fra skytsengelen min og det gikk opp for meg at om jeg får kjærlighet fra den kan jeg jo like godt fortjene å få den fra levende skapninger.

Kjærlighet er en tilstand hvor man gir og mottar og begge deler er velsignet. Jeg visste dette med hodet,men likevel klarte jeg å gå i fella. Den fella ligger i oss alle sammen,tror jeg,fordi vi har dette som en kristen arv i oss: "Utslett deg selv og du er en helgen". I virkeligheten er man en falsk martyr.

Det er ikke noe i vegen for å søke kjærlighet (Guds tegn) fra andre selv om noen new-agere liker å tro de kan være uavhengige av andre. Men det tilhører det falske i tiden. Og det er ikke av kjærlighet. Pappa tenker også sånn, fordi han vil ikke skylde noen noe, sier han. Vi er ett i kjærlighet, så hvordan kan man være uavhengig(av kjærlighet)? Om det kommer fra ens indre eller ytre betyr ikke noe.

Jeg vil så visst ikke oppgi håpet om kjærlighetsforening. Man trenger ikke frykte at man nærer noe forgjengelig ved seg selv,fordi ekte kjærlighet nærer ikke det,siden det går rett på sjelen. Jeg tipper sjelen er som et speil hvorved den høye kjærlighet speiles uansett hvor den kommer fra. Speilet vendes opp, ned, ut og inn. Det er bare personlig kjærlighet som bekrefter persona, vårt forgjengelige selv. Og ja, det er det jeg er uinteressert i.

Jeg er lei av alt som bekrefter det lavere enn det ekte nå. Jeg er møkk lei av å se folk ikke ha styr på sin seksualitet slik at de søker avspenning, nytelse etc istedenfor kjærlig forening. Selv har jeg nå fått den under styr så derfor var det mulig å tenke at jeg kunne leve i sølibat og ikke håpe på noe fra noen mer. Seksualenergien er endelig ikke lenger blokkert i det lave, den finner sin veg opp og omkring av seg selv. Takket være jevnlig yoga. Skulderstående og hodestående skal ifølge Dion Fortune få energien opp så den kan brukes til annet enn å søke en utveg i de nedre chakraer. Hun har også en teknikk for transformasjon av energien i boka om sex og ekteskap.

Fullkommen kjærlighet

Nå tenker jeg at å elske noen fullstendig er å elske både pga o'g på tross av på en gang.Om man ikke elsker personens svakheter elskes ikke personen fullstendig. Personen er både mørke og lys i dynamikk, så å kun elske det ene er betinget kjærlighet. Å ha overbærenhet med svakheter er en dyd,men det er ikke kjærlighet i seg selv. Personen elskes pga kjærligheten vi er ett i, og alt elskes; vedkommende elskes fullstendig, og det kan kalles fullkommen kjærlighet, også fordi den ikke har noen grenser og den er er fra en tilstand med frihet.

Kjærlighet er ikke noe man gir,men noe man er i og handler utfra. I kjærlighet finnes ikke frykt og derfor kommer heller ikke sperrene (gjerrighet, sjalusi osv) opp og forkludrer tilværelsen. Kjærlighet i praksis er spontan, viser autentisitet og en naturlig imøtekommenhet. Man ser den andre fullstendig og vil ta del i vedkommendes byrder samt tilby det vedkommende mangler for på dynamisk vis å skape fullkommenhet.

Syndene og frykten for å dø

Før tenkte jeg at syndene oppsto pga en mangel, mangelen på kjærlighet og opplysning/visdom. Det stemmer nok, men nå ser jeg også at de oppstår pga frykten for å dø:

Grådighet kommer av frykten for å dø.
Misunnelse oppstår av frykten for å dø.
Stolthet oppstår av frykten for å dø.
Gjerrighet oppstår av frykten for å dø.
Sjalusi oppstår av frykten for å dø.
Hovmod oppstår av frykten for å dø.
Dovenskap oppstår av frykten for å dø.

Grunnleggende sett, altså.

Når vi er i deres vold er vi ikke nær Gud,og dette manglende nærvær er det som kalles helvete. Vi er utestengt fra Gud og oss selv.

Hva så med vårt begjær? Begjæret er vår lyst til å elske, vår tiltrekningkraft til det guddommelige/ sanne. Det er viktig å ikke misforstå og søke noe annet med det enn det gode og sanne.

Hvordan ser ubetinget kjærlighet ut i praksis?

For å kunne gi det, må man kjenne det grunnleggende behovet i den man står overfor?

En som klager over noe kan noen tro trenger trøst, men hva med oppklaring? (Rense den andres mørke med sitt forståelses lys).
Å jatte med noen man er uenig med er ikke kjærlighet, heller ikke å si ja når man vil si nei. Heller ikke ved å ta på seg andres ansvar, bekymringer eller følelser.

Kjærlighet vil sette fri; fri fra laster, overtro, negativt syn, vrangforestillinger, fordommer, feilinformasjon, stive holdninger,fangenskap i egne følelser eller tankespinn, fri fra autoriteter, dogmer, kunnskap og tillærte handlingsmønstre.Den er også fri fra selviskhet.

Hvordan setter vi andre fri fra disse ting på en klok måte uavhengig av de tillærte oppførselsmåter og utenom å selv være en rollemodell?

Ubetinget kjærlighet er hevet over betingelser som å være snill, lydig/vise respekt for autoriteter etc.
Jesus refset fariseerne og kjøpmennene. De som utnyttet og påla andre byrder.
Byrder bibelen ber oss ta av hverandre.

Når er det klokt å refse? Når ingen åpning for noe annet er der?

Den refs jeg har opplevd har kun vært å få slengt kallenavn. Det gjorde ikke Jesus etter hva jeg vet. Det er jo ikke konstruktiv kritikk. Og er oftest bare projisert svakhet man ikke har overkommet i seg selv.

Konstruktiv kritikk krever omtanke og innlevelse, er derfor kjærlighet i praksis, hvis den er uselvisk fri for stolthet, vel og merke.

Ute av seg for anerkjennelse

Jeg har gang på gang i mitt liv vært ute av meg; avhengig av andre fordi de ikke gir meg det jeg ønsker,nemlig anerkjennelse. Først mamma. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra henne før jeg bare måtte innrømme at anerkjennelse måtte jeg bare gi opp å få. Det tok tid før jeg ville gi opp å få det fordi sorgen ved en slik innrømmelse er stor.Det samme med pappa. Det har vært vanskelig å gi slipp på han også uten først å ha blitt anerkjent. Fordi anerkjennelse er det som setter en fri. Fri fra dem. For i anerkjennelsen elsker de deg som du er,fullstendig. De som ikke finner det andre steder og på det vis kan rive seg løs er det synd på,synes jeg. De er ute av seg konstant,og forferdelig forferdelig triste. Jeg møtte en gang en healermann. Han bekreftet hele meg. Jeg er svært takknemlig for det. Jeg følte meg virkelig elsket.

Når man er vant til å ikke bli anerkjent er det lett å gå i en felle som er å gå inn i en relasjon som er lik den man er vant til. Den uten anerkjennelse. Men Gud kan anerkjenne hver og en av oss slik at vi ikke trenger å anstrenge oss for å bli godtatt av andre.

Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen i det å ville bli godtatt av andre og ikke føle seg fri pga dette motivet.Men det er motivet som er fengselet. Jeg vil at alle skal bli fri til å være seg selv,fordi alle er vakre slik de er, selv om ikke alle vil anerkjenner det. Det er bortkastet tid og sorg å vente å bli anerkjent av mennesker som kanskje ikke anerkjenner seg selv engang og venter på akkurat det samme. Hvordan gi noe man selv søker? La oss gi det andre trenger. La oss anerkjenne hverandre. La oss se bak forsvaret som er skapt fordi de ikke er anerkjent.

Hvem jeg er:

Jeg er guddommelig og valgte å erfare det å være menneske i troen om at jeg ikke ville glemme hvor jeg hørte hjemme. At jeg ikke ville la meg oppsluke av verden men huske himmelen når jeg opplevde verdens trengsel. Jeg vil at mennesket jeg har skal bære preg av himmelen så det kan vise verden at himmelen er en realitet. Ved å tale om erfaringer med himmelen, ved å handle når jeg har glemt egen persona og er uselvisk, og ved å vise livet, som er guddommelig, flyte fritt i årene ved å være autentisk så det stråler ut.

Kjærlighet og glede og liv er ett. Men dette mennesket jeg har fått er ganske stridig mot andres forventninger og krever mye. Jeg tror rett og slett ikke det ønsker å være til for andre hele tida slik det har en forestilling om at det bør være. For det har et begjær etter sannhet og vil tenke,og et ønske om å bli ren. Jeg lar det få det som det vil, og lar det få leve ut de behov som ikke stilner over tid for at hun skal kunne gi slipp på verden etterhvert på alle områder.