Det man ikke vedkjenner seg oppfatter man som utenfor som noe som vender mot en.

Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Jeg har innbildt meg at den jeg bærer et ubevisst sinne mot er sint på meg. Men det var bare min egen energi jeg kjente komme mot seg og altså burde vedkjent meg.

Da jeg ikke vedkjente meg å føle sinne overfor en person opplevde jeg at den jeg var sint på næret negative følelser overfor neg, selv om dette ikke var reelt og ikke kunne spores i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. Jeg syntes t.o.m. det var rart at vedkommende smilte til meg og tolket det som falskhet! Jeg hadde benektet sinne fordi jg ikke har tørt å vise at jeg hadde evnen til å føle negative følelser. Min galskap var det.

En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint og oppleve seg selv som luft i møte med det.

Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke! Og det en ikke selv har overbærenhet med vil trenge seg på gang på gang for at en skal bli kjent med det, helt til man kan bære over med det.

Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanskelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.

Fra å ville ha der man fyller opp en tomhet som aldri blir fylt, til å ville gi for å fylle andre og dermed bli fylt.

Jeg har noen ganger grått for andre sjeler. Igår da jeg kontaktet Gud/engler og sa at jeg følte meg verdiløs og ville være til virkelig nytte om jeg skulle være her på jorda begynte jeg å gråte uten at det kom av egne tanker/selvmedlidenhet. Det skjedde slik at jeg gikk gjennom egne følelser først og så bare kom jeg videre til andre sjelers følelser.

Jeg så og følte den ene sjelen etter den andre og gråt deres traumer ut. Flere kvinner jeg ikke fikk vite årsaken til traumet til selv om jeg spurte om den, jeg fikk bare tilgang til å gråte ut deres smerte. Men e'n person fikk jeg se årsaken hos. Han var en gutt på omkring 12 som jeg fikk se i lyset ved hjertet mitt. Han hadde mista hesten sin på tragisk vis og tok det veldig tungt og var veldig oppskaket pga det.

Disse sjelene var totalt fremmede for meg. Og jeg har ikke mista noen hest selv. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, så det kan ikke ha vært min symbolverden.

Er dette en måte å tjene Gud på også? Tror jeg såvidt har lest om nonner/helgener som har gjort dette, men slikt hører jeg aldri noe om, og jeg vet ikke om det regnes som overtro. Jeg får undersøke om jeg kan finne noe info om det.

Det fant jeg ikke, men jeg kan få en samtale med en nonne på klosteret på Majorstua.

Jeg har liksom så lite personlig ubevisst å rense bort og ser ikke poenget med å være her på jorda mer. Er her ikke for min egen skyld mer, kun fordi jeg er mor og ennå ikke død. Men bare det holder ikke heller, selv om det selvsagt ikke er bare bare. Noe mer må til. (Og det er grunnen til at noen kan velge å ta sitt eget liv selv om de har barn,tror jeg.)Fint om jeg da kan være til nytte for andre. Det er ikke annet som gjenstår. Alle på sitt vis etter sitt kall,ja?:) Nå begynner endelig målet å komme i form; å være til for andre og sette andre før seg selv. Det er så annerledes når det er en realitet og ikke bare en forestilling i et mål. Å leve for andre,ikke for seg selv. Hm.

Det jeg får i verden er som en vind. Den kommer og går. Det er ikke noe verdt å feste seg ved. Mennesker kommer inn i livet mitt og ut igjen, slik menneskesjeler kommer innom den fysiske verden for så å forsvinne igjen. Jeg har parallellt nå med dette indre arbeidet for andre meldt meg som frivillig i en organisasjon med mange lidende mennesker. Og dette har vekket en sterk medfølelse og ønske om å hjelpe.

Før var jeg så opptatt av egne greier fordi jeg begjærte noe, mens nå er jeg åpen for andre fullstendig. Jeg har skjønt at å ønske oppmerksomhet, å bli tatt på alvor, bli respektert, få kjærlighet,- alt dette er jag etter vind. Og når jaget stanser, hva da? Jo jeg åpner opp øynene for noe langt viktigere enn det å få selv, for å få bekreftelse på meg selv som viktig person. Man er meget mer seg selv om man er til for andre. Det er dessuten kun da jeg er viktig. Ikke ellers. Nå vil jeg gjøre noe for andre. Eneste som hindrer meg her og der er min egen utilstrekkelighet, men det kan jeg gjøre noe med.

Ønsket om å bli tatt på alvor og bli sett.

Alle hevder seg på forskjellige vis, bare for å bli tatt på alvor. Tenkte det da jeg hørte en dame snakke med høy stemme på bussen idag, - unødvendig høyt så alle kunne høre at hun skulle være med og sette opp et skuespill. Anstrengt selvhevdelse, som all selvhevdelse er, tror jeg bunner i mangel på anerkjennelse. Dette er noe vi alle gjør. Vi prøver å bevise vår verdi for andre fordi vi ikke har blitt trodd på at vi er verdt å elskes som vi er når vi som barn bare var oss selv - tydeliggjort ved mangel på anerkjennelse fra omgivelsene.

Vi er der fremme og ute i verden for å bevise. Om vi trekker oss tilbake kan vi kjenne, være og vite. Det er jo ikke der ute vi kan kjenne på andre mennesker, men inni oss. De som er ute av seg blir plukket opp, så de kan bli bevisst seg selv og innhente seg selv igjen. Husker jeg en tid var helt ute av meg, eller jeg kan kalle det at jeg var fra meg. Husker jeg registrerte at folk merket det og tok ansvar der jeg naturlig skulle tatt ansvar for meg selv. De merket at jeg ikke var istand til det før jeg viste det ved å glemme ting, gå rett ut i trafikken etc. Når jeg ikke så meg selv gjorde andre det. Vi tar vare på hverandre, det er helt klart. Det er naturlig fordi vi er som e'n organisme. men vi har bare lett for å glemme det.

Det sårbare mennesket i lek og alvor.

Alle mennesker er sårbare. Men ikke alle vil vise det. Noen viser det aldri, ikke engang for seg selv. Men mennesket er sårbart, vi kommer ikke bort fra den kjensgjerningen. Så hva gjør vi med det? De som ikke kan vise den pga mangel på omsorg fra omgivelsene gjemmer den bak en maske. For å opprettholde denne masken tyr man til en eller flere måter å legge lokk på følelsene som oppstår pga sårbarheten. Noen ruser seg, noen jobber mye, andre trener mye ,spiser mye, sulter seg, kaster opp, eller tenker kun positive tanker og tar ingenting på alvor, har svært mye sex, shopper mye, prater hele tiden med andre og unngår å være alene. Har jeg glemt noe?:)

Når man begynner å løsne på disse forsvarsmekanismer og vil begynne å bli kjent med sine følelser vil man kunne kjenne smerte der følelsene ligger. Man må da gå inn i denne for å komme til følelsene av sorg, fortvilelse, sinne, frustrasjon og redsel.
Noen opplever angst i begynnelsen fordi de ikke tør å gi slipp på kontrollen og bare la følelsene komme opp for å kjennes på. Jo mer man holder følelsene tilbake jo sterkere vil angsten bli pga trykket man skaper. Det blir som å presse et lokk ned på en kjele som koker over. Det er ofte voldsomme følelser i slike tilfeller og da er det best å finne seg et privat rom og bare gi totalt slipp på kontrollen til stormen har lagt seg. Angst kan også være et signal om at man sterkt ønsker en forandring i sin livssituasjon. At man føler seg fanget. Noen tolker dette som at Jesus banker på hjertedøra for å få deg til å våkne opp fra dvalen.

Noen kan bli redde fordi de ser et sort hull åpne seg inni seg og er redd for å dette nedi. Man trenger ikke være redd for å dette nedi. Kankje føler du deg sugd ned av en kraft? bare la deg falle. Kjærligheten er på bånn av alt, ja, på alle sider av deg. Du detter bare ned i deg selv, verre er det ikke. Om du tror på helvetet de kristne har truet med, er helvete noe annet enn dette store sorte gap, vit det. Helvetet er å innbilde seg å være helt avsondret fra andre. Og er noe de fleste vil erfare før de skjønner at det bare er en illusjon. Vi er alle knyttet til hverandre i kjærlighet, om man opplever den eller ikke.

Det er en grunn, og ofte flere, til at man dekker til sin sårbarhet. Først og fremst er det utrygge omgivelser hvor det å være sårbar ikke tolereres og takles på en fin måte. Da er det viktig at du tar deg selv på alvor og skifter omgivelser, evnt bare får et godt menneske å prate med og vise følelser hos. Å ta seg selv på alvor innebærer ikke bare å ta hensyn til egne følelser, men også sine behov og drømmer. Hva er det du egentlig vil?

For det andre handler det ofte om vanskeligheter med å sette grenser for seg selv, og at det er grunnen til at man gjemmer seg istedet.Du har kanskje ikke lært det hjemmefra? Og rett og slett ikke blitt respektert for dine intime personlige og fysiske grenser? Det er viktig å finne ut hvor disse grensene går igjen om du har mistet følelsen av dem. Og det går hånd i hånd med at du lærer deg måter å markere hvor grensen går for omgivelsene dine.

Du kan leke rollespill med deg selv om du ikke blir med i psykodramagruppe etc. og øve deg på å si nei. Du kan også lære deg selvforsvar. Men det viktigste er kanskje å finne ord for hvorfor du vil si nei. (Det finnes bøker om grensesetting på biblioteket.) Ikke fordi andre har krav på å vite hvorfor, men fordi du selv står sikrere i ditt nei om du er bevisst på hvorfor du ikke vil.

Noen mennesker respekterer ikke et nei og maser og vil prøve å overtale. Det er manipulering, og noe du kan overse og bare gjenta ditt nei til de gir seg. Du skal ikke gi deg. Du lever ikke for andre. Har du ikke overskudd og lyst har du ikke lyst. At noen ikke respekterer det er deres eget problem.

Hvis du lurer på hvordan du kan vite om du har lyst eller ikke kan du spørre deg selv om du har lyst til det det gjelder. Om du registrerer glede og mer energi betyr det ja, føler du deg drimot nedslått som om du mister energi betyr det nei.

Den første og beste grensesettingsmetoden jeg lærte meg var å huske å kjenne den nederste delen av magen min i møte med andre. Når jeg kjenner denne delen av kroppen kjenner jeg også hvor jeg er i forhold til andre så jeg ikke sklir ut og blir ett med omgivelsene. Kroppsbevissthet er stikkordet her,altså.

Psykomotorikere, rosenterapeuter og andre som jobber med kroppen kan hjelpe deg å få økt kroppsbevissthet. Selv kan du trene med en bevissthet om kroppen. Ikke bare presse den men kjenne på den samtidig. Yoga er ypperlig til dette. Det er en treningsform som hjelper deg å få kontakt med følelsene også fordi den løsner opp forsvaret/blokkeringene. Om du er veldig anspent er yoga avspennende og som en fysisk meditasjon( fordi du kobler ut tankene og konsentrerer deg om øvelsene) du blir sterkere, mer smidig, får bedre pustemønster og får mer overskudd av.

Å være leken utelukker ikke livets alvor. Lekenhet og alvor er to sider av samme sak. I lek er man åpen og derfor i kontakt med både overflate og dybde på samme tid. Lekenhet gir oss styrke til å være sårbar.Dessuten kan man i dyp sorg føle et skinn av glede pga friheten og omsorgen man får i dypet.

Det lekende mennesket

Følgende fant jeg på m24.no om det de kaller det lekende mennesket, vi like godt kunne kalle det frie mennesket. (Det er en forkortet versjon jeg legger frem):

Leken gir oss en rustning til å gå gjennom livet, og uten lek blir et menneske ekstra sårbart. Det lekende mennesket gleder seg over små ting i hverdagen, og trår litt utenfor allfarvei – selvfølgelig uten å skade andre. På denne måten kan du lage ditt spor gjennom livet.

Her er noen kjennetegn ved de som har en lekende holdning til livet:
Hos et lekende menneske er ikke sannheten nødvendigvis det som flertallet mener. Det lekende menneske undrer seg over hvorfor tingene er som de er.

Vi er mest opptatt av hodet i vårt samfunn, og glemmer fort at vi også er kropp og ånd. Dette fører til ubalanse og sykelighet. Gjennom leken tas hele mennesket i bruk, og det blir bevisst alle sine sider.

Gjennom leken oppdages sårbarheten, og det lekende mennesket er klar over sin sårbarhet. Denne bevisstheten ruster det i møtet med livets utfordringer.
Det var noen kjennetegn ved de mennesker vi kan kalle ”Homo ludens”(det lekende mennesket).

Seksuell trakassering, Hva er grunnen til at noen ikke tar avvisning?

Det står mye om det på nettet, men ikke om årsaken. Hva som er grunnen til at noen kan gjøre tilnærmelser selv om de vet de vil bli avvist. Har de ikke respekt for seg selv, og dermed heller ikke andre? Eller er det noe annet som mangler? Antenner? Forståelse? Empati? Noen tror det handler om makt. Jeg mener det er en grunn det finnes noe under igjen. Hvis vi ikke tror noen er onde, hva er grunnen til dette fenomenet?

Jeg putter blotting innunder dette også, fordi her også taes ikke hensyn til at den andre ikke vil.

Tror ikke Gud sender slike prøvelser fordi han vil plage oss, men at vi skal bli sterkere. Jeg har tenkt grunnen kan være at jeg skal lære meg å sette grenser og bli trygg i meg selv. Greit å finne ut av hvordan man skal forholde seg lurest når noen driver maktutøvelse. Har ikke funnet det ut ennå. Men tror man kommer langt med å innse at man egentlig ikke har noe å frykte.

Jeg opplever det som skremmende når jeg ser at det fortsetter selv om jeg har uttrykt at jeg ikke vil eller ikke liker tilnærmelsene. For da er det ikke respekt for mine grenser.

Om jeg skal prøve å sette meg inn i hans sted : Jeg har på følelsen at noen menn blir så oppslukt av kroppen min at hele bevisstheten er forkusert der. Dermed sklir de ord som kommer ut av min munn han liksom hus forbi.

Det er så lite informasjon om hvordan den som trakasserer opplever situasjonen. Det taes bare avstand uten først å forstå trakassereren. Det er ingen fullgod løsning på problemet. Problemet er jo ikke trakasseringen i seg selv nødvendigvis, men det ubehaget og den frykten som oppstår. Med det mener jeg ikke at trakassereren ikke er mer eller mindre på bærtur, altså, eller skulle jeg sagt empatisk?

Tror det ofte er en stor posjon stolthet med inne i bildet.

Det at noen ikke viser respekt ved avvisning av tilnærmelser får meg til å tenke helt frem til mulig voldtekt. Kanskje "sykt" som jeg har hørt, men en overtråkket grense er en overtråkket grense. Og når han ikke vil tre tilbake er jeg selvsagt redd for hvor langt han vil gå. Fordi over grensen har han makten til å bestemme i.o.m. at han likevel ikke hører på meg.

Jeg skulle ønske det var mer rettigheter på det å bruke vold av kvinner mot menn som tramper over grenser,jeg. Grunnen til at jeg sier det er at vi kvinner ofte holder oss tilbake fra å forsvare oss med vold i redsel for konsekvensene, og ender dermed opp som offere. Menn er ikke sånn. De forsvarer seg med vold.

Noen menn skjønner ikke annet språk enn det fysiske. Ord når ikke inn. Men det ligger ikke i oss å sparke en mann i ballene. Vi skulle funnet opp noe lurt å bruke selv, tilpasset oss. Gitt han støt, he he. Politiet har jo slikt. Det hadde vært helt min greie. En metode som ikke bare gjør han sint og bruker vold på en verre måte, men som passifiserer. Pepperspray man anbefales å ha i veska bør flyttes til lomma, fordi det er i hjemmet de verste overtramp skjer.

Men jeg liker ikke vold og tror at om man bare forstår trakassereren vil man kunne finne ord som gjør at de forstår og slutter. Alle har vi svakheter, og de er treige på det området.

Og så har vi de da som bare helt enkelt ikke skjønner når flørt ikke skal taes alvorlig, som bare ikke er gode flørtere. De mangler de sosiale antennene som også de som ikke tør flørte mangler. Ikke lett å vite om den man har foran seg mangler antenner eller respekt uten å kjenne vedkommende.

Så min konklusjon i øyeblikket er at det er en mangel. En mangel andre kan hjelpe til med å styrke ved hjelp av det de mangler. Om de bare kan overkomme sin stolthet og være mottakelige i ørene, da.

Alexander McQueen vår 2010

Tungetale

Når jeg merker guddommelig energi snakker jeg spontant noe jeg kaller tungetale, og noen ganger sier jeg bare Allah eller Allah-u-apha( som er en prisning av Gud) idet noe guddommelig får innflytelse. Jeg snakket veldig mye slik da jeg gikk mye i skogen for 15 år siden, og var mye alene i en tid med kjærlighetssorg.

Jeg snakket masse helt spontant, med fremmede ord og ett ord kom igjen og igjen. Det var Antepi. Jeg snakket slik idet jeg merket en lengsel og samtidig en kontakt med noe guddommelig, med noe dypt og høyt og utenfor denne verden. Det samme jeg nå har mye nærmere enn da. Da var det så langt borte følte jeg. Nå er det til å nesten ta og føle på idet en stor engel med kjærlighetsvinger kommer til meg og holder tett omkring meg når jeg trenger forløsning og trøst.Det var slik kjærlighet jeg da savnet og merket langt borte. Men den hadde samme virkning på meg da som nå, selv om den opplevdes som langt borte. Den forløste gråt og fikk meg til å føle meg verdifull.

Antepi var noe jeg ropte ut i påkallelse av noe som kunne ligne forestillingen av en kjærlig sønn av Gud.

Jeg opplever stillhet og tidløshet i kontakt med dette, og det skjøre. Det skjøre er det vårt sanne jeg, som likevel er sterk og tydelig fordi det er så virkelig og levende?

Det språket vi taler i tunger må jo skille seg fra verdens språk fordi vi kommuniserer jo ikke med noen i denne verden, men de i den guddommelige. Så jeg tror man må tolke det som blir sagt ved hjelp av intuisjonen, på samme måte som den dypeste betydningen av bildesymboler i drømme og visjoner må tolkes.

I Kirker med tungetale er det andre enn den som taler i tunger som oftest tolker det som blir sagt.
Noen ganger påstår kirken at det kommer budskap fra det guddommelige til forsamlingen og da er en oversettelse viktig. Noen ganger kan man merke at den som taler i tunger taler utfra seg selv til det guddommelige, som en respons på deres nærvær.Da er en tolkning ikke viktig å dele med forsamlingen. Å tale i tunger som respons er det noen som gjør når e'n allerede han talt i tunger med budskap fra oven, idet de oppfanger det samme som de som taler fra oven har kontakt med.

Selv har jeg funnet det deilig å gå i slike forsamlinger og hekte meg på ånden den som taler i tunger har kontakt med.

Ei annen jeg vet om som taler i tunger opplever talen som en forbindelse til det åndelige. Det er interessant, for jeg kan tale ved kontakt med den guddommelige energien når jeg hekter meg på den ,men også tale for å oppnå kontakt. Jeg kan si Allah-u-apha noen ganger mens jeg åpner meg for oven, og da kjenner jeg den samme energien.