Et ideal motsatt av hva en er.

Det er kanskje typisk, og en nødvendighet, å ha et ideal som er ens rake motsetning?
Er det ilagt oss fra Gud, dette idealbildet, for at vi skal slipe ned vår medfødte karakter?

Jeg er en typisk rebell og hørte som tenåring av foreldre at jeg var frekk og av veninner at jeg trengte en kjæreste som kunne temme meg. Jeg ble målløs av utsagnet. Er det ikke ok å være en opprører, liksom?

Jeg undrer veldig på om det er ok nå for tiden, når mitt ideal trer så sterkt frem. Idealet av den fromme,
tykkhudede jenta som ikke reagerer på noe, men forholder seg uredd og rolig til alt mennesker finner på.
Hun sitter i stillhet. Ja, det er kanskje meg som ånd. Som menneske er jeg en kriger.

Men jeg må legge ned mine våpen nå. For det som er er som det skal være. Jeg skal ikke forandre noe eller noen, men se det som er for hva det er og være en hånd som gir fra kilden der det trengs.

Å dømme

Å dømme en handling er ok. Å dømme et menneske er galt. Å dømme en følelse, en vilje, verdier og tanker er galskap siden de ikke kan forhindres i å eksistere. Å dømme det som skjer inni og utenfor er idioti fordi det som har skjedd kan man ikke forandre. Man kan bare velge mellomm å godta det som skjer i troen på at det gode står bak, eller ikke akseptere, hate og dra seg selv og andre ned i grøfta.

Man kan saktens dømme og være tolerant samtidig også. Kalle noe "stolthet" f.eks i hodet men være overbærende nok til ikke å gidde å reagere på det og ville forandre den andre med kritikk eller annet. Vi kan dømme, men ikke med hardt sinn og sterk vilje m.a.o. Vi kan dømme med humor og godvilje.

Perfeksjonisme og menneskeliggjøring av det spirituelle

Perfeksjonisme har ikke noe med åndelighet å gjøre. Jeg har vært plaget av det, og Guds engler på sin side har omtrent ledd av ideen om å dømme noen for noe som helst. "Hva mener du, Gud?" spurte jeg, etter å selv ha dømt meg selv som udugelig. "Elsk din skjebne" var svaret. Og jeg skjønte at mitt liv var slik det var fordi Gud hadde ordnet det slik. Det var altså helt iorden slik det var. For en lettelse! Gud ser ikke ned på meg og anser meg for å være et dårlig menneske selv om jeg jobber mest med den indre verden. Han ønsker at jeg skal gjøre det. Og idag minnet min kjære venninne meg om at vi skulle fokusere på de evner vi faktisk har og bruke de og være takknemlig for det, uten krav om å være mer enn man er. Gud forventer ikke det umulige. Gud ser hvilke hindre vi har. Hvorfor skulle Han forvente noe som ikke er realistisk å få til? Men straks vi ber om noe fra oven er de på pletten straks fordi de ønsker at vi skal bli mer og mer opplyste.

Lignelsen om treet med de modne frukter handler ikke om at vi skal avle frem prestasjoner, men dyder. Og det krever indre arbeid. Et arbeid altså Gud støtter og hjelper til med hele tiden om Han får tillatelse.

Endelig overbevist om at jeg tok feil.

Jeg vil gjerne fortelle hva som endelig fikk meg til å bli overbevist. Jeg har jo flere ganger her inne tatt opp temaet om det å kritisere og oppdra andre (sette andre på plass) er rett eller galt og nå har jeg tatt et steg videre i retning av å finne ut av dette. I mitt tilfelle var det galt å sette min mor på plass da hun ikke klarte å fylle rollen som min far ettersom han hadde forlatt oss, og ikke hadde noe til overs for oss barna, fordi jeg kritiserte henne ikke for hennes skyld men min egen og broren min sin. Jeg ville oppnå noe selv.Jeg lyttet ikke til budet om å hedre sin far og sin mor og konsekvensen ble å bli møtt med hat og forakt. Jeg var frekk nok til å fortsette dette "jeg vet bedre enn deg"-rollemønsteret når jeg så hvor dumme og blinde mange voksne var. Ingen dyder ble utviklet hos meg uten ydmykhet.

Mange har sagt at konstruktiv kritikk er greit,og ikke annen kritikk, men det sier ikke noe om grunnen og derfor ikke noe å slå seg til ro med for meg fordi jeg mente jeg gav mamma konstruktiv kritikk selv om jeg gav den i håp om egen vinning på lang sikt. Jeg håpet hun ville se oss mer, være sammen med oss og ikke bare forakte oss og at min oppdragelse ville gavne henne fordi hun trengte å utvikles til en bedre mor etter mitt syn.

Grunnen til at man ikke skal kritisere andre er enkelt og greit den at man har ikke noe med fra hvilket verdigrunnlag andre velger å handle. Jeg syntes ikke mamma eide moral og at hun bare handlet egoistisk, nemlig. Men det er hennes rett å handle slik. Og det ikke mitt ansvar å ordne opp i det så lenge hun ikke ber om hjelp direkte.Det jeg skulle gjort, men ikke hadde lært, var å snakke om hvordan hennes handlinger, og oftere, hennes manglende handlinger, påvirket meg. På den måten hadde jeg tatt ansvar for mine føleser. I stedet la jeg ansvaret for min efølelser på henne. Bebyrdet henne og ble naturlig nok avvist. Jeg fylte rollen som pappa forlot. Pappa hun følte mye bitterhet mot. Pappa var autoritær og hadde alltid det siste ordet fordi han trodde han visste best og tok best avgjørelser.

Jeg er glad jeg ikke lenger er usikker på om det jeg gjorde var rett eller galt. Å avlære seg dette mønsteret vil nå skje lettere siden jeg ikke har noen unnskyldning for å fortsette. Jeg har heller ikke noe behov for å ta ansvar for andre lengre siden jeg ikke trenger noen spesielle personer som voksen.

Jeg har lært en annen ting ved autoritær oppførsel som også er galt de siste dagene. Jeg vet jeg henger etter på dette punkt og det er flaut å fortelle det, men jeg gjør det likevel. Jeg prøvde å dra med meg sønnen min i barnahagen til tross for at han ikke ville fordi han var engstelig for det spesielle som skulle skje den dagen. Det skulle bare være noe hyggelig, men i fremmede omgivelser. Jo mer jeg presset han jo sterkere var motstanden. Interessant å se det så tydelig,egentlig. Det sier noe viktig om krig. Men han endte altså opp helt hysterisk og jeg kunne ikke levere han i den tilstanden så vi ble hjemme den dagen. Først ble jeg sint fordi han fikk vilja si ,og tenkte det skyldtes oppførselen hans. Men det er en svært overfladisk forklaring. Han fikk vilja si fordi jeg skjønte jeg var nødt til å ta hensyn til han. Noe jeg burde gjort hele tiden selvsagt. Jeg skulle aldri forsøkt å presse han i det hele tatt. Da jeg skjønte det, også fordi jeg så motstanden økte proposjonalt med presset jeg la på han,følte jeg meg som en ond dust og snakket med Gud om det. Jeg spurte til slutt om Gud mener det noen gang er greit å tvinge barn i det hele tatt og svaret var ja, men kun når du skal redde de fra noe som kan skade dem. Ja, det var noe annet det, enn å tvinge han til å bli med på noe andre trodde han ville synes var morsomt. Han er sjenert. Det er et faktum jeg bør lære meg å forholde meg best mulig til så han kan overkomme det, ikke miste for mye pga det og ikke bli tvunget og dårlig behandlet pga det. Når det ikke nytter med lokking og forklaringer må jeg stoppe der. Om det skulle bli et mønster at tvang kom etter andre forsøk (som bestemt men vennlig si hva vi skal, forklaring, lokking, overtalelse)ville han trolig følt motstand lenge før jeg kom til siste forsøk:)

Ja, slikt lærte vi ikke da jeg gikk barne-og ungdomsarbeiderlinja. Vi lærte ikke om grensesetting heller. Merkelige norske skole. Jeg tok den linja for å lære disse ting fordi jeg kommer fra en skakk-kjørt familie som ikke lærte meg mye om hverken det ene eller det andre.

Nå skal jeg la folk være i fred og handle så ondt de bare vil. Angrep er ikke det beste forsvar, det er bare krig. Men forsvar av de utsatte skal jeg aldri slutte med. Det var ikke bare bare for meg å heve moralen fra øye for øye ,tann for tann til en rettferdighet som innebærer mer enn hensyn til egne følelser.

Det var ikke uten grunn at Gud sier vi skal passe egen sti og ikke se på andres. Idet vi fokusere på andres trår vi selv feil.

sangtekster

You can't hear the silver bells that's with me.
You can't see it is golden leaves I can give you from my tree.
You don't have the light on me so black is all that you see.

And you're own leaves are brown.
You are too much in the sun.
And you don't let the rain fall down on you.
Too proud to melt down.

When you're not leaving me a passage from the sun.
you're not leaving me, you're leaving the grownd.
Cause you don't have faith in me.
You don't think well of me.
You don't believe in me.
So I can't help holding that away from you.

You don't hear the silver bells cling in my voice
or see a golden leaf on my tree.
That's because I never give that for you
to hear and see.

Cause you don't have faith in me.
You don't think well of me.
You don't believe in me.
So I can't help holding that away from you.

24.01.2011

1 One evening I dance in the street
under the lamps to No doubt’s beat
“tragic kingdom” while others sleep.

2 On the other side of the fence
a woman weeps.
She has lit a candle in the darkness
by a grave. Looking fearless like me.

ref: 
I’m searching for the soul without tears
the soul without fear 
of being judged or dead
in this kingdom of dread.

3 At home I’m licked softly
on a hard machine
by a man in a blue quilted jacket, naked.
My son watch Tom & Jerry on TV.

4 You’re licking me, I’m licking you.
Stimulated, alive and free.
Nothing’s gonna drain me.
At least not sexuality.

ref: 
I’m searching for the soul without tears
the soul without fear 
of being judged or dead
in this kingdom of dread.

5 I will not reach any peak 
before I’m in the valley deep.
There is paradise for me.
A garden of children that know no fear.

ref: 
I’m searching for the soul without tears
the soul without fear 
of being judged or dead
in this kingdom of dread.

Å unngå orgasme. Notater fra dagene med avvending.

01.01.2011 Mitt mål er å unngå orgasme. Jeg vil bruke min viljestyrke på dette nå. Det begynte ikke så bra. Etter en uke uten orgasme sprakk jeg. Prøvde dog å heve noe av energien så ikke alt føyk ut, men at jeg sprakk var et faktum. Det er mitt største nyttårsforsett. Nest største er å trene mer. Yoga minst tre ganger i uka i 55-90 min. Om noen skulle lese dette og lurer på hvorfor jeg vil unngå orgasme er grunnen at energien kan vekke de indre sanser om man ikke hiver den ut av kroppen.

Jeg har i flere måneder klart å unngå orgasme tidligere og det fikk jeg lønn for. Mange visjoner og et svært nært forhold til Gud.

Det er nå i en omstillingsfase det er vanskeligst å unngå. jeg har hatt problemer med å sove fordi energien holder meg opphisset og varm. Men jeg har en metode jeg skal benytte meg av; pranayama. Om jeg gjør det hver kveld vil det forhåpentligvis bli lettere. Metoden skal heve energien opp fra kjønnsorganene og opp til hodet.(Metoden må ikke benyttes hvis man ingen energi i kjønnsorganene har. Da det blir som å sette en kjele uten vann i på en kokeplate.)

Jeg har tidligere benyttet rite nr 6 til samme formål, men synes ikke den var tilfredstillende. Litt skummel syntes jeg den var faktisk. Yoga skal hjelpe, men yoga øker også seksualenergien om det er for lite av den så det holder ikke alene, tror jeg. Kanskje om man gjør det daglig? Men yoga hver dag er det ikke på Elixia, og hjemme er det for kjedelig å gjøre om jeg er alene om det.

Jeg begynte 2.juledag og sprakk altså etter en uke. Men det at jeg sprakk gir meg bare mer pågangskrefter til å klare meg bedre de neste dagene. En stemme sier at jeg kanskje skal regne med og faktisk godta noen få sprekker i denne overgangsfasen og så vil jeg bli flink med tiden ettersom energien finner nye veier. Høres ut som en god ide'. To sprekker til kan jeg akseptere ihvertfall. Men jeg vil ikke gi meg uansett om jeg skulle være mindre flink.

Dette skal gi meg livsmening; å gi næring til energiforbindelsen til Gud. Gi den energien jeg hele tiden får, som strømmer uten ende inn i meg, tilbake til Gud.

04.01.2011

Nå gjorde jeg både skulderstående som avslutning på yogasekvensen og deretter vekselpust(pranayama). Jeg ble såå rolig av det. Jeg satt i lotusstilling og det var nok ikke det lureste når man skal knipe igjen bekkenbunnen foran. Det viktigste er nok å knipe igjen anus, men foran var det masse energi i sirkulasjon merket jeg. Men ikke så mye at jeg etterpå ikke skulle føle at øvelsen hadde resultater. Jeg er ikke kåt nå, så jeg er fornøyd med øvelsen hittil.

05.01.2011
"Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse."

Nyttig. Jeg er kåt idag. Måtte gå ut en tur pga det. Skal gjøre pranayama etterpå. Håper der funker. Jeg gikk på yoga idag og gjorde skulderstående som skal funke litt likt, men det holder bare ikke for meg. Jeg begynner å føle meg mer levende allerede pga avholdenheten. Jeg skal trene yoga imorgen også. Jeg skal bli mykere, og det blir jeg bare om jeg gjør yoga minst tre ganger i uka. Jeg har problemer med å sove når jeg ikke har orgasme. Er så opphisset. Jeg skal gjøre pranayama rett før leggetid. Håper det funker siden det gjorde meg rolig igår. Om det funker blir jeg glad.


11 jan. Jeg har kommet over kneika og klarer meg fint uten orgasme nå. Jeg har til og med hatt langvarig sex uten å bli fristet til det. Det jeg gjør for å unngå fristelsen er å stoppe den aktiviteten som er i ferd med å ta meg til kanten av "no return" et stykke før kanten. Stopper jeg rett før kanten kan det etterlate et stort ønske om orgasme etterpå. Dette har jeg gjort ifølge veiledning av Samael Aun Weor. Da jeg hadde samleie nr 1 etter at jeg sluttet med orgasme (3 dager siden) følte jeg seksualenergien gikk ut av brystet som kjærlighet. Det betyr at energien går rett veg.

Jeg hadde analsex i natt. Jeg følte at hele meg var fylt opp av en diger astralpenis i selve kroppen min parallellt med at penis var inni meg. Det var veldig spesielt og sterkt. Jeg har aldri vært så avslappet og syntes det var godt så lenge med analpenetrering før.

En jeg kjenner med stor interesse for tantrasex og seksualmagi skal komme å ha sex med meg når jeg har blitt ladet opp skikkelig etter noen få uker. Da er han og jeg begge full av energi fordi han har heller ikke orgasme for tida. Det vil forsterke energiene til hverandre og effektivisere vår åndelige utvikling.

17.01.2011

Jeg har klart meg uten orgasme fortsatt. Sist jeg hadde sex var jeg sinnsykt kåt og det var fristende med orgasme. Jeg får besøk av elskeren min idag også, så jeg er spent på hvordan det blir. Jeg gjorde ikke pranayama igår kveld fordi jeg var ikke plaget av kåthet i form av varme i kjønnet igår. Istedet følte jeg kjærlighet brenne i mitt hjerte for en dame.

Å akseptere meg er mitt ansvar.

Om jeg ikke aksepterer meg selv legger jeg ansvaret for å akseptere meg over på andre. Om de så ikke aksepterer meg, blir jeg opprørt, og slik skapes et unødvendig drama.

Om jeg elsker meg selv trenger jeg ikke bekreftelse fra andre, trenger ikke selge meg selv for å få dette.
Jeg kan bare være og gi utfra min vesenskjerne. Om andre ikke liker det som kommer ut av det er det pga at deres drama utspilles pga at de ikke aksepterer seg selv.

Dramaet vil være som en endeløs sirkel, fordi aksepterer ikke du deg selv vil ingen andre heller gjøre det. Denne sirkelen er endeløs fordi du må ta det ansvaret som er ditt eget, før eller senere.

Det er i grunn ikke så vanskelig å gjøre det selv. Det er bare å slutte å la sin verdi defineres av hendelser som har skjedd i fortiden. Og huske den barnlige glede og selvaktelse.