Helhet og enhet er ikke det samme.

Jeg deler det inn i tre nivåer:

delhetlig, helhetlig og enhetlig.



Delhetlig tenkning er svart-hvitt-tenkning. Man sammenligner seg med andre fordi man finner ikke rom for sin fulle individualitet. Dette skyldes egentlig at man ikke har lært den fulle individualitet å kjenne ennå. Når dette skjer vil man automatisk vokse utover den og romme seg selv. Her foregår den ubevisste projeksjonen.



Helhetlig tenkning er både-og-tenkning. Man vet det er to sider fordi man ser hele mynten (helheten). Helheten er hele menneskeheten. Her foregår det bevisst projeksjon (the secret).



Enheten er det nivå der helheten rommes. Det er den forenende kjærligheten som opprettholder det hele og holder alle deler samlet. Her er projeksjonene trukket tilbake og man er bevisst at man selv rommer alt i kjærlighet/enheten. Her har alle individuelle forskjeller plass til å utfolde seg fritt. Forskjeller betraktes som berikende, ikke som trusler som i den delhetlige tankegangs perspektiv.

Være glad i eller elske.

Jeg er glad i mamma innerst inne så jeg hjelper henne å få et bedre liv. Pappa elsker jeg. Forskjellen på å være glad i noen for deres personlighet er at kjærligheten ikke stikker dypere, og min "glad i-kjærlighet" for mamma er bare på dypet og ikke for hennes personlighet. Pappa ville jeg trenge inn i med hele meg. Jeg gjorde det da jeg fikk sjansen da han fortsatt var hos oss. Jeg hengav meg til hans underbevissthet og dvelte der. Ja, jeg har blitt oppslukt av de jeg har vært sammen med. Det er det beste som er. Men noen er det ikke godt å dvele hos, og andre har ikke rom for det.

Da jeg forsøkte å komme inn i den første av de to siste jeg var sammen med begynte jeg å gråte noe aldeles forskrekkelig og kunne holde på i det uendelige. Han ønsket at jeg skulle tjene han bare og ville ikke se inn i meg. Han kom meg ike i møte. Den siste av de to var avstengt med masse sinne under en stolt fasade.

Jeg har vært hos en healer noen ganger nå som virkelig i flink. Anders heter han. Han holder til i fjerde etasje på Unity-senteret. Etter siste gangen hos han har jeg vært kraftløs i et par uker og kjenner på sorgen over tapt kjærlighet. Han har åpnet for min evne til å elske igjen. Jeg tenker på Peter som jeg elsker og vil penetrere med hele meg. Det er fint. Vi er sjels-elskere og det har ikke noe å si at han er gift. Kjærlighet er hevet over alle begrensninger.Ikke at jeg møter han fysisk eller noe. Det er bare et faktum. Vi elsker hverandre men ikke alle skal leve sammen fordet. Sånn er det med Kenneth også, min tvillingsjel. Han er for ung som kjæreste.

Jeg er innnerst inne glad i min mor så jeg hjelper henne. Man kan også like noens personlighet svært godt. Ingen av delene kan kalles å elske. Det første er en grunnleggende kjærlighet alle har inni seg, det andre er knyttet til begjær og smak.

Jeg elsker sønnen min som jeg elsket min far, og han meg, tror jeg. Vi gjennomtrenger hverandre. Og det er på dette grunnlaget vi motiveres til å vise hverandre kjærlighet i handling. Det blir lystbetont og ikke en plikt-kjærlig handling fra en voksenrolle. Høflighet er kjærlighet på avstand for de som ikke elsker inni seg, som er i en rolle.

Ingenting er så vidunderlig som å elske åpent, i ordets videste forstand.

Selvobservasjon

Da jeg ble Bahai fikk jeg en ide om å drive med selvobservasjon. Jeg kalte det i stedet å elske meg selv fordi det er det som skjer når man mediterer. Jeg hadde aldri hørt om det jeg drev med så jeg var usikker på om det var bra eller ikke, slik selvkjærlighet, hi hi. Men å ha en avstand til seg selv kan neppe være noe bedre. Jeg ble i hvertfall glad av det siden jeg hele tiden elsket og dette smittet over på andre når jeg skiftet fokus til dem. Jeg elsket det jeg fokuserte på uansett hva det var fordi jeg var nær det.

Jeg glemmer metoden innimellom, men når jeg kjeder meg fordi jeg føler meg fjern kontakter jeg noe igjen. Det er godt å da få tilbake nærheten til det som er og se det tale til meg. Sønnen min er et yndet meditasjonsobjekt i så måte. Og naturen i sin skjønnhet og rarhet.

Mine topp 3 favorittblomster

Liljekonvall, stemorsblomst og lintorskemunn

Fordømmende holdning

Visse slør stenger oss ute fra virkeligheten. Et eksempel er den fordømmende holdning. På engelsk bedre beskrevet som judgmental attitude. Dette er noe som holder en selv og andre tilbake, i en hemning, sånn at en ikke er fri til å utfolde seg og energien hemmes fra å flyte fritt i ens mange kropper. Det er stagnasjon. Det oppfordrer til død, det motsatte av det Gud gir.

Og om man skal tenke på dette tilknyttet kristnes "fiender av Gud" må det være denne holdningen det betyr, som ikke bare skaper smerte av akutt og kronisk art, men også avstand, som er det motsatte av den enhet Gud ønsker, samt kulde og derav fremmedgjorthet.

Det er trist at de som unngår Gud gjør det fordi de ikke vil ha med noen som fordømmer å gjøre når sannheten er at fordømmende ikke er en av Hans egenskaper.

Hvorfor onani frarådes er endelig åpenbart for meg.

Det er egentlig åpenbart hva grunnen til at man ikke skal onanere er. Og det er at om man tilfredstiller seg selv, enten i et forhold eller utenfor, vil man ikke i samme grad tiltrekkes det annet kjønn. Det er ikke Guds hensikt at vi skal være alene.

Jeg lærte som tenåring at det å være så gæren etter gutter som jeg var det var helt feil. De som reagerte var andre jenter. De likte ikke at jeg kysset på de pene gutta.

Min beste venninne fortalte meg at det gikk et rykte om at jeg var en hore. Det ble jeg svært fortvilet og skamfull over fordi jeg hadde ikke hatt sex med dem, kun kysset den kjekkeste fyren jeg fant på hver fest.

Senere fant jeg ut at det var hun selv som hadde hatt sex og fått det stempelet. Det om meg var ren løgn. Men jeg trodde på det og flyttet fra den lille byen av ren skam. Da var jeg 16.

Jeg onanerte tvangsmessig for å bli mindre interessert i gutter. Jo mer jeg onanerte jo mindre kontroll hadde jeg over kraften, på den måten at jeg gjorde det mer og mer. Og når jeg begynte å skamme meg over å onanere, men ikke kunne å romme kraften i frykt for reaksjoner utenfra, sultet jeg meg for å minske kraften på den måten. Jeg overførte problemet også, ved å prøve å få kontroll på mat istedenfor. Fordi det var lettere å få kontroll over. Istedenfor å tvangsonanere tvangstrente jeg og spiste svært kontrollert og unngikk mennesker. Jeg ble nevrotisk av kulturens negative holdning til den seksuelle kraften.

Når den ikke undertrykkes eller kastes bort slik jeg gjorde, forbindes den med hjertet. Og man ønsker dermed nærhet til andre mennesker på alle plan.
Sannheten er altså det motsatte av hva kulturen lærer oss. Kraften skal settes fri så den kan forbindes med kjærlighet og gi mer kraft til denne.

God is the most merciful.

Husk å hold forbindelsen!

Etter at Jesus hadde snakket til en gruppe mennesker
under livets tre for å forberede oss til livet på jorden
var det e'n ting jeg husker engler sa før jeg skulle dra.

Husk å opprettholde kontakten mens du er der, da!
Jeg svarte selvsikkert, såklart jeg skal klare det!
Men dette var jo den viktigste og vanskeligste prestasjon av alle.

Jeg ble forberedt på at det var et mørke man kunne bli oppslukt av der nede,
men at det var så lett å bli det og dratt ned innså jeg ikke.
Å unngå å bli farget av verden ville bli den største utfordringen for meg fikk jeg vite.

Målet er ikke å tilfreds-stille verden basert på dens verdier
men å holde kontakten med Gud så det guddommelige kommer ned
og belyser mørket og alle fargene.

Vi er ikke her for å prestere hverken for mennesker eller Herren
men for å bli kjent med oss selv og det guddommelige idet det møter verden.
Vi er ikke her for å skape, men for å gjenskape himmelen på jorden.