Freden

Freden er i friheten.
Uroen er der du ikke tør
ta steget ut i den.

Båndtvang

Hvorfor legger du bånd på seg selv?
Har noen behandlet deg som en hund
så mye at du tror du er en?
Jeg har alltid tenkt at det er en del foreldre som er egoistiske, jeg, og ikke den normale "barn er egoister" ,om de ikke lar barn få utfolde seg og slippe å ta så mye hensyn at de ikke får leke i fred. Barn og voksne er ikke så forskjellige egentlig. Alle vil gjøre det de har lyst til uten å bli distrahert og stoppet. Og da handler det om å se at det er rom nok til alle, ikke behøve å krige om rommet.
Jeg synes det er mye bedre å gi barn tillatelse til å leke støyende på visse betingelser enn å hysje på dem. F.eks. at de kan gjøre det i et annet rom enn en selv er i eller ute. På den måten hemmer man de ikke.
Jeg fikk straff av faren min om jeg bråkte på veg mellom mitt rom og kjøkkenet der mamma var forbi en åpen stue der han sov middagshvil. Dette skjedde ofte. Hvorfor han ikke sov på soverommet i stedet er en gåte. For hvorfor skal bare barn tilpasse seg? For ingen er nødt til å hemmes og temmes om begge tilpasser seg av kjærlighet til hverandre. Og barn har aldri mangler kjærlighet til forelde, så det er ikke de det står på. De kan trenge en del forklaring etc., ja, men viljen står det ikke på.
Da jeg satt urolig ved middagsbordet ble jeg av pappa vist fra bordet og fikk ikke mat. Men jeg mener han selv kunne ha satt seg et annet sted i stedet, for jeg klarte ikke å roe meg. Jeg ble hivd ut av speider'n av samme årsak; klarte ikke sitte rolig å høre monologer. Fortsatt stikker jeg fra foredrag om det blir for mye uvesentligheter og jeg selv ikke kan komme med innspill før etter monologen.
Sønnen min sier til meg at han ikke klarer å være annerledes han heller, selv om han egentlig vil "ta hensyn" også, fordi han jo bryr seg. Barn har sitt eget uttrykk, er seg selv. Det kan ikke forandres uten at det blir kontrollert og unaturlig. Barn er ikke egoistiske, men de liker ikke urettferdighet. Det må ikke forveksles. For foreldres vilje er ikke viktigere enn barns.
Mamma sier jeg fikk mye oppmerksomhet. Sannheten var at hun følte jeg krevde det fordi jeg var så urolig. Så at jeg fikk oppmerksomheten er feil. Det føltes ikke som noe jeg fikk, unntatt de gangene jeg kom med noen gode vitser og skuespill.
Jeg følte alltid at jeg burde være stille, men klarte det bare ikke. Jeg var glad, de var triste. Pappa forsøkte med teip på munnen min. Jeg tok den av etter en kort stund og håpet de ikke forventet at den skulle sitte på.
Om vi virkelig vil ha våre barn opp og fram må vi stille oss bak dem og gi de rom til å utfolde seg naturlig. Ikke videreføre andre generasjoners idealer om at barn ikke skal sees og høres.
Om man gir ris er det viktig med ros, sies det, men om man roser for å uttrykke at en selv er tilfreds med en annen blir det ikke mye frihet igjen for den andre. Ros bør i stedet komme pga. glede på den andres vegne. Det er det eneste som støtter uten å være avhengig av mennesket som sier det.
Det samme med :"Jeg er stolt av deg" . Hvorfor ikke heller "jeg er glad på dine vegne?" For uten den betydningen av "jeg er stolt av deg" er det et tåpelig utsagn, synes jeg. Da også gir man ikke barnet bekreftelse, men tar æren og gir inntrykk av at det barnet gjør er viktig for ens velbefinnende. Ja, får barnet til å tro at foreldre er avhengig av at barnet presterer for å ha det bra. Det er frihetsberøvende.
Slike utsagn vitner om at en tror ens meninger om en annen har så meget betydning, at en selv er viktigst. Men synsing om andre er uinteressant og innskrenkende. Foreldrekjærlighet er å sette seg selv til side fordi en vil se barnet sitt. Barnet er ikke til for å tilfredsstille foreldre og beundre de. Og burde slett ikke måtte gjøre det for å bli sett, likt og tatt vare på.

Akupunktøren tok innersvingen på perfeksjonisten.

Akupunkturbehandlingen fikser meg bak min kontroll, fra innsiden. Bak min rygg så jeg ikke ser det. Da jeg oppdaget det ble jeg redd, for jeg tenkte konsekvensen kunne bli at jeg begynte å oppføre meg annerledes enn jeg ville. Hm, jammen har det ikke skjedd. Jeg blåser i å være føyelig, snill og lavmælt, og idag spiste jeg kjøttkake. Jeg har ikke rørt oksekjøtt på 20 år. Plutselig fikk jeg lyst på det og så ikke på det som urent mer, plutselig. Og jeg liker plutselig lilla igjen. En farge jeg har hatet i 15 år.

Noe har jeg oversikt over. Jeg er med når blokkeringer oppløses. Og folkens; jeg liker å være tynn, så slutt å snakk om det!! Det er å være liten i psykisk betydning jeg ikke liker.

Det rare er at jeg ikke har noe imot forandringen, og det skyldes selvsagt at det føles rett og det føles som meg, noe naturlig. Jeg følger ikke lenger en oppkonstruert mal som er umenneskelig. Jeg glir ut av nevrosen. Jeg så et bilde som viste hva akupunkturen gjorde med meg. Den trakk proppen ut av badekaret. Jeg er liksom ikke lenger innenfor et lukket system, avsondret fra andre i min "jeg kan ikkke være som andre, menneskelig, være ubehersket, sint, gjøre som jeg selv vil og har lyst til etc". Jeg har også sett bilde av:

Jorda bombes
og jeg brenner.
Himmelens mørke skyer lyner.
Lyserosa blomster visner
mens gule små synker ned i jorden.
Jeg står på sletten i stormvinden.

Jeg møter motstand når jeg sier hva jeg vil og jeg møter kritikk for at jeg sier ifra og er mer oppfarende. Men det måtte jo komme siden det er en grunn til at jeg har oppført meg annerledes tidligere. Jeg er en temperamentsfull person og jeg er sta, og nå er det nok. Jeg vil ikke være annerledes mer. Jeg vil ikke oppta bare en liten plass mer. Folk får bare kritisere, klage og snakke bak min rygg fordi de kan høre meg rope, grine og synge, og fordi jeg gjør det jeg har lyst til.

Jeg vil heller leve alene fordi andre avviser meg enn fordi jeg selv avviser meg før andre rekker gjøre det, og i mellomtiden legger bånd på meg i redsel for kritikk og avvisning. Jeg vet noen liker de som viser følelser også, og det samme gjør jeg. Det er trygt å vite hva andre føler og tenker, har lyst til og mener. Jeg fikser ikke å forholde meg til lukkede mennesker med hemmeligheter. At andre finner det mer trygt å la ting være under teppet får være deres sak som jeg ikke må la få styre meg. Jeg lar engler være engler. Roboter være roboter. Og dukker være dukker. Jomfru Maria skal få være seg selv, og så kan hun påvirke meg istedetfor at jeg skal prøve å bli lik henne.

Lucifer, Ahriman og englene

Jeg gikk midt i et foredrag av Finn Skårderud idag fordi jeg leste en så mye mer spennende bok på trikken på veg ned som jeg savnet å se mer i. "Engler" av Rudolf Steiner, der han skriver at luciferiske krefter forsøker å få oss til å bli som roboter, altså ikke benytte vår frie vilje, være gode men mekaniske, og så Ahrimanske krefter på den andre siden som vil ha oss til å tro vi er avanserte dyr; materielle bare. Når kristne viker fra det ahrimanske (kjødelige) havner de lett i den andre grøft og til idealet "snill og god, ikke tenke selv, bare lydig ta imot læren fra de man jo skal hedre". Samtidig snakker de om Lucifer som satan og tror dette er fristeren, altså det ahrimanske. Dette blir blindhet, overtro. For vi må bevege oss over disse to krefter, finne en balanse. Og det som får oss over er å få kontakt med de idealer englene innprenter i våre astrallegemer. Ja, dette står i boka utfra min forståelse. Interessant, syntes jeg, fordi mange med meg har sikkert blitt forvirret av det luciferiske ideal jeg nevnte i motsetning til ens eget ønske om å være levende og naturlig. Shamaner er opptatt av det naturlige menneske, at det ikke skal fordømmes og kalles dyrisk (Ahrimansk) og fritt for det tekniske Ahrimanske syn er det umulig at vi skal være syndige straks vi er naturlige. Heller tvert imot. Jeg har ikke studert Rudolf og teosofi noe særlig så ikke stol på det jeg skriver.

Tenker videre at dette luciferiske for meg har vært at jeg har trodd at å innfri andres forventninger var viktigere enn å velge mine egne ønsker. Jeg hadde lært det, at hva en har lyst til er mindre viktig, og å si "jeg har ikke lyst" er ufint, at en er egoist når en sier nei til andres ønsker og ved å få kritikk når jeg ikke innfridde forventninger forsto jeg det også.

Det gikk plutselig opp for meg nå, slik at jeg ser klart, at valget mellom min vilje og andres selvsagt må bli min, siden jeg er meg og må leve mitt liv slik jeg vil. Jeg må ville innfri andres ønske, det er noe jeg har kjempet for lenge, altså, men jeg har ikke sett at jeg ikke har guddommelig grunn til å føle dårlig samvittighet for å ikke alltid ville innfri andres ønsker. Det står jo i religiøse tekster at man skal gi når noen ber om noe, t.o.m. som om det var Jesus selv som står der bønnfallende. Jeg har ikke sett dette klart fordi jeg har kjent på forventningspresset og børen av dårlig samvittighet. En bør jeg ikke finner grunn til inni meg annet enn i form av et ønske om å ha noe å gi til mennesker. Det må dog være frivillig, ellers føler jeg bare motstand. Og om jeg får høre at jeg er slem, egoistisk etc. når jeg sier jeg ikke vil er det lett å glemme at en er god ( jeg vil jo være det).

Om det bare ble gitt rom for at jeg gjorde det på min måte så ville jeg vært god hele tida sikkert. Det gode beveger seg med oppmerksomheten, inn eller ut. Kanskje den ikke synes når den er på innsiden min for andre, men den er der likefullt. Andres vilje, min vilje og Guds vilje har lenge vært et foruroligende tema for meg som har ligget under overflaten og murret og av og til vist seg.

Slør

Jeg har gått med slør av og til. Det er interessant å se hvor annerledes menn ser på meg da. Jeg føler meg da heller ikke som fritt vilt. Deres tanker stopper der forkuset stopper, ved sløret, før de kan utvikles til "er hun sexy" osv. Jeg er liksom et beskyttet menneske istedenfor et objekt. De som ikke kan annet enn å se kvinner som sexobjekter vil forakte meg fremfor å begjære meg. Men det er bedre, om man vil være i fred.

Selvskaderen

De som skader seg selv
gjør det fordi de tror
ingen bryr seg om dem.

Om du tror de gjør det
for å få oppmerksomhet
stemmer det ikke med grunnen
men konsekvensen
de håper vil endre
deres oppfatning.

Om de får det høre
og det ikke blir dem gitt
utover den fysiske skade
bekrefter det deres oppfatning
mer enn den reparerer.

Selvskadere klarer ikke bry seg
før andre gjør det
for de er ikke av andre berørt
og føler derfor heller ikke seg selv
nok til å ta vare på noe.

De er som et svært lite barn
som først må holdes i en mors armer
før de kan reise seg trygt og stå
og uttrykke seg slik andre kan forstå.

Når egoister er hensynsfulle

Når egoister er hensynsfulle,
de nøysomme er generøse
og kameleoner uselviske
kan jeg godt like de.