Sorgens hav

Jeg har opplevd forbindelsen til det kollektive en del ganger. Mest det å gå ut av meg selv og bli ett med sorgens hav vi alle kjenner små eller store mengder av. Det kan sive opp i oss og renne ut av øynene eller vi kan bade i følelseshavet. I det siste tilfellet har man hodet under vannet og kan ikke forholde seg normalt til sine medmennesker. Noen ganger kan jeg oppleve at jeg går under vann uten å dykke men at vannet som underbevissthetens kilde kommer over meg. Da er jeg fjern så lenge jeg gjør et arbeid. Straks jeg kommer hjem kan jeg ta det innover meg bevisst og se hva som er i det.

Før , i sjelens sorte natt, skjedde dette flere ganger daglig i flere år, og jeg kunne ikke arbeide. Nå skjer det innimellom bare. Søvnmangel er en faktor i det men også Guds hastverk-arbeid med meg, tror jeg. Jeg sier det siste fordi når jeg ber Gud rense meg/jobbe med meg og at jeg er villig til å risikere hva som helst; få angst, bli tilsynelatende sinnsyk, hva som helst, så skjer dette. Masse underbevisst kommer veltende opp.Nå vil Gud at jeg skal jobbe mer enn å renses så derfor skjer det ikke så ofte mer. Og jeg er svært takknemlig for at jeg er satt i stand til å kunne gjøre nytte for meg.

Sorgens hav er nettop et hav, man kan ikke gråte det tomt.

Fotograf Steven Meisel

Boyish

Amanda Moore med røyk i kjeften.

Stella Maxwell

Kim Stolz

Guds vilje, og min for lille meg.

Hm, jeg fikk endelig snakket med Gud om det kun Gud kunne hjelpe meg med. Gud sa ikke noe men jeg kom på tanker som var nye for meg i den sammenhengen. Jeg vil gjerne skrive ned hva det var.

Jeg sa jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg fulgte min egen vilje ved å trene på treningsstudio. Jeg innrømmet at jeg egentlig ikke noen gang hadde forstått hva min vilje kontra Guds vilje er. Jeg tenkte da å finne min egen forståelse av hva dette kunne bety så da kom jeg til at Guds vilje er å ville det gode, gjøre godt for andre, altså oppbyggende ting. Og at å følge sin egen vilje kanskje var noe jeg har blandet sammen med egoisme, altså å gjøre noe som går ut over andre; altså hensynsløshet. Dette er selvsagt helt horribelt men jeg vet ikke sikkert om det er så enkelt ennå.

Så lurte jeg på om det var ok å følge sin egen vilje om den handlet om å ville gjøre godt for sin egen person, som å bygge opp kroppen. Og jeg fikk ikke noen avkreftelse på det. Jeg ser heller ikke noen grunn til at det skulle være noe galt i det når det ikke går utover andre. Før, til nå, har jeg tenkt det er galt å tenke på meg selv fordi jeg kunne prioritert andre, å tjene andre, men på trikken i går skjønte jeg at jeg må bygges opp, ta imot, for å kunne gi. Og dette har jeg vært dårlig på og samtidig vært misfornøyd med meg selv fordi jeg ikke har gitt og gitt uten stans.

Å gi og gi det er hva Gud gjør, som en sol som aldri slutter å skinne, men jeg er ikke selve kilden så jeg skulle kanskje ikke forvente det av meg selv?

Jeg vil se om jeg får bekreftet min nåværende antakelse om at å bygge opp seg selv ikke strider imot Guds vilje, noe godt, og nr 2: at å følge sin egen vilje (som de kristne sier er så negativt) handler om en usunn vilje som er destruktiv på et eller annet vis. Eksempler kan være å si noe uhyggelig til andre eller andre ting man lett "føler for" å gjøre, som å snike i en kø, jukse, lyve, kjefte, alle mulige smålige ting man egentlig ikke vil. I Bahai-troen sies det enklere enn i kristendommen. Bahai kaller vår egen vilje for det lavere selv. Smålig oppførsel, er et annet ord, mens Gud vil vi skal følge det høyere selv, som har guddommelige idealer og altså er løsrevet fra det lille selvet.

Kroppens tyngde.

Melankolikeren opplever kroppen som tyngende. Det er noe i den som tynger og dette er plagsomt. Rudolf Steiner snakker om galle. Er det det som er det tyngende? Eller er det følelser som sorg? Jeg leste nettop et godt blogginnlegg (her:http://radiantsolitude.blogspot.no/2012/04/det-forbanna-nsket-om-vre-anorektisk.html?showComment=1339501898526#c5602143737598838550
) hvor det sto at en har lyst til å slanke seg, få lettere kropp, for å bli kvitt noe av det tyngende inni kroppen/sinnet. Synes det var veldig bra beskrivelse av mitt eget problem med egen følelse av tyngde som jeg aldri klarer å finne meg i og alltid har villet prøve å lette. Uansett hvor mye jeg gråter og forløser i meditasjon ser det ut som jeg aldri blir kvitt tyngden. Ved å sulte seg kan man bli euforisk, men da med avstand til følelsene sine, og nedstemtheten blir ikke borte. Det eneste som hjelper for meg er å glemme meg, for det er som hele meg er tyngende som det står så godt i blogginnlegget, og heller være opptatt av å gjøre noe for andre. Jobbe. Det som tynger er ethvert egenkjærlig ønske. De ting jeg vil som kun er for egen del. Egoet er som en tung vulkanstein som spyr galle om den ikke får det som den vil. Ethvert ønske er en liten bør. Alle egenkjærlige ønsker og burder er tyngende. Å være selvopptatt er å måtte bære seg selv. Jeg vet jeg må jobbe med å bli mindre opptatt av meg selv og egne ønsker men Gud så vanskelig! Tror ikke jeg har stått overfor en vanskeligere oppgave noen gang.

Hva gjør du om du er melankoliker med denne tyngden? Plager den deg? Hva gjør du isåfall med den?
http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=68257&a=2

Blir vi helbredet av åndelige skapninger om natten?

For en god stund tilbake leste jeg mye av Rudolf Steiner. Han sa bl.a noe om at engler virker inn på oss om natten og at det også  var andre helbredende krefter som jobbet med oss da. Husker ikke hva det sto disse kreftene besto av. Jeg fant ikke noe konkret grunnlag å forstå dette på da jeg leste det, men noe skjedde i natt som fikk meg til å tenke tilbake på det jeg leste.

Forige natt mens jeg var våken idet jeg sovnet inn i drømmeland,  så  jeg det sto et par menneskelignende vesener som så nøye inn i meg. De sto litt skrått overfor meg. Den ene sa: "Hun har noe viktig å forløse der nede". Hun tittet ned på mageområdet, over navlen.  Og fortsatte: "men det eneste vi kan ha forhåpninger om at hun kan klare å forløse nå er det der oppe i lungeområdet". Et halvt sekund etter begynte jeg plutselig å hulke og kjente at det var nettop fra lungeområdet jeg gråt.

Om noen hjelper meg å renses og helbredes om natta eller i meditasjon (når jeg er åpen for det) er jo fantastisk! Noen som tror dette er reellt og at det jeg opplevde ikke bare var drøm? Har du lignende opplevelser? Jeg synes det er veldig koselig å vite det om noen bryr seg så mye om meg at de følger meg opp  tett og gjør det de kan for å få meg til å bli et bedre menneske. Det har vært flere slike opplevelser i etterkant av kvalitetshealing. Nå er det svært lenge siden jeg mottok healing.

Det skjedde en liten, men for meg ganske stor ting, forrige dagen også. Jeg gikk i grinete humør på veg til jobb. Jeg skriver grinete fordi jeg trengte egentlig å grine i røykeabstinens. Jeg tenkte at det er Gud som skulle være min klippe, ikke noe her i verden. Jeg prøvde å få kontakt med Gud. Finne en veg gjennom tåka og begynte å snakke med Gud. Jeg ba om å få en bekreftelse på at Gud hørte meg snakke, sånn at det var å snakke med Gud jeg kunne begynne med fremfor å bare gå og føle meg alene med de innerste tankene mine. Da kjente jeg straks en plutselig varme i nakken som om noen gjorde et forsøk på å stryke meg der. Da jeg kjente det så jeg at kraften hadde gulfarget energi. Jeg ble trøstet og oppbygget av dette tegnet.

Jeg tror det er viktig å tillegge Gud æren og ikke en selv både fordi det er en realitet i det; uten Gud har vi intet, og for at vi kan klare å motta fra Gud og slippe selvbildet vårt. Jeg ble forsøkt lurt av en ånd i natt. Den presenterte seg som Jesus av utseende og sto i gyldent lys over meg, men strålte ikke selv ut lys. Den sa: jeg kan løfte deg opp der du vil bli æret. Jeg så på han med et spørsmålstegn fordi Jesus ville aldri sagt noe sånt og jeg var ikke det minste interessert i ære. Da jeg fikk denne kontakten søkte jeg trygghet, ikke å stå alene og bli æret. Jeg er vil heller være liten og at Gud er stor. Når jeg er liten kan mer av det store få plass i meg.

Skummel kirke eller vakker?

http://www.kuriositas.com/2011/04/sedlec-ossuary-art-of-human-remains.html