Sitatmix fra Jesper Juul

Anerkjennelse har vist seg å være et nesten genialt alternativ til moralsk fordømmelse. Jo oftere mennesker opplever at deres følelser blir anerkjent, jo bedre blir de til å integrere og sivilisere dem.

Når mennesker i alle aldre blir aggressive og krenker våre kulturelle grenser, er det derfor all mulig grunn til å interessere seg for hva det er/var som gjør at de ikke opplever seg som verdifulle og verdsatte medlemmer av de fellesskap de inngår i uansett om det er familien, parforholdet, kameratgruppen, institusjonen eller samfunnet.
Vår omsorg og interesse gjør den moralske fordømmelsen overflødig. Den er jo likevel for det meste bare selvrettferdig og skaper på lang sikt mer aggresjon og vold.

Maktmennesker bryr seg ikke om sinne, surhet og aggresjon fra sine undersåtter fordi de ganske riktig oppfatter disse følelsene som kritikk og forsøk på å få innflytelse i forholdet. Antagelig derfor blir disse følelsene stadig uthevet som «negative», selv om de faktisk er av de mest konstruktive vi har. Både voksne og barn signaliserer jo med disse følelsene at de ikke trives optimalt i øyeblikket.

 Barnet bygger opp et sunt og sivilisert forhold til sin aggresjon dersom hdet får lov til å oppleve at din aggresjon kommer til uttrykk på en sunn måte. La det gjerne se at du blir sint eller irritert eller gripes av avmakt, også i forhold til det. Barn tar ikke skade av foreldrenes aggresjon. Det er de (anklagende, fordømmende og nedsettende) ordene som de voksne sier samtidig, som kan ødelegge barnesjeler. 

Barn lærer på samme måte som forskere ikke som elever. De må forsøke, eksperimentere, få feedback og forsøke igjen og igjen før de kan trekke de riktige konklusjonene. Hvert forsøk på å belære dem for eksempel om hvordan man uttrykker aggresjon på en «pen» måte er dømt til å mislykkes. Hvordan kan jeg påstå det? Jeg har sett tusenvis av voksne som hele sin oppvekst er blitt belært og har fått underkjent sin aggresjon. De har oppført seg fullstendig dyrisk, uintelligent og destruktivt i ekteskapene sine, når de skulle skilles, når de følte seg avmektige overfor barna sine og så videre. De klarer seg en tid i det sosiale liv, men lider smertelige og håpløse nederlag i sine personlige relasjoner. Disse mennene og kvinnene er produkter av altfor mye grensesetting og fordømmelse. De er hverken onde eller umenneskelige. De har bare aldri hatt foreldre som har vært så konstruktivt usikre og villige til å lære av sine egne erfaringer, som du er.


Jeg er helt enig i at barn skal lære å omgås hverandre og de voksne på en ordentlig måte og uten å krenke andres grenser. Problemet er at denne læringen må være «opplevelsesorientert». Det betyr at barn må uttrykke sin egen aggressivitet, og oppleve andres, gjentatte ganger og i flere forskjellige sammenhenger, før de etter hvert lærer å forholde seg fornuftig til den. Slik det er nå, griper altfor mange voksne altfor ofte inn i konfliktene og fordømmer de aggressive uttrykkene moralsk. Man forlanger at barn allerede fra fireårsalderen skal kunne sette ord på sine grenser og sitt sinne, og det blir helt galt. De færreste voksne greier selv å leve opp til dette kravet når de har lagt av seg foreldre- eller pedagogrollen og når penheten og «snillismen» ikke lenger fungerer.

Når sønnen deres neste gang kommer hjem fra skolen med beskjed om at han har vært «slem», så gi ham en klem og si: «Du må virkelig ha følt deg tråkket på tærne. Hva gjorde han?» Dere må bli fortrolige med hans aggressivitet før han selv kan bli fortrolig med den. Dersom den ikke er velkommen i hans egen familie, vokser overtrykket og skyldfølelsen. Han vet allerede at det ikke er aksept for å spytte eller slå og jo oftere han blir belært om det, jo mindre blir hans muligheter for å lære seg selv å kjenne. Han lærer å fraskrive seg ansvaret for sine følelser og handlinger og eller å skyve skylden over på andre.

Her går min grense Forfatter: Jesper Juul Diskusjonen om ”ja” og ”nei” leder oss naturlig over på spørsmålet om å sette grenser for barn. Så lenge voksnes grenser ikke er absurde eller håpløst urimelige er det fundamentalt sett ikke noe barn vil mer enn å samarbeide med voksne. Når foreldre og pedagoger har vanskelig for å få barn til å forstå grensene som settes, har det som regel få og svært vanlige årsaker. Jeg kommer tilbake til disse senere. Betingelsene for å få sine grenser respektert og overholdt er: 1) At den voksne tar ansvaret 2) At den voksne er personlig 3) At den voksne ikke kritiserer Dersom disse tre prinsippene etterleves vil mange av de problemer foreldre har med å sette grenser forsvinne. Samtidig vil foreldrene få øyeblikkelig og velfortjent belønning i form av langt større ansvarlighet fra barnas side, i tillegg til gjensidighet. Den vanligste måten vi foreldre forhindrer oss selv i å bli respektert på, er når vi kommer med mer eller mindre automatiske og rutinepregede uttalelser og reaksjoner. Det er for eksempel svært vanlig at vi samtidig som vi setter grenser gir uttrykk for direkte eller indirekte kritikk av barnet: ”Ikke lek med pianoet. Du er da stor nok nå til å begripe dét”. Eller mer direkte: ”Du får ikke lov til å leke med pianoet. Du ødelegger alt, altså.” Om man øver slik indirekte eller direkte kritikk etter at man har satt grenser, kan man ikke regne med at grensene respekteres. Og dette er det et par gode grunner til. For det første er dette et godt, gammeldags dobbeltbudskap. I den første setningen (”du får ikke lov å leke med pianoet”) er budskapet: ”Her er min grense og den forventer jeg at du respekterer.” I den neste setningen (”du er da stor nok nå til å begripe dét”) eller (”du ødelegger alt, altså”) uttrykker man derimot en nedvurdering og mangel på respekt for barnet. Denne mangel på respekt og positive forventninger får man uunngåelig tilbake i form av manglende respekt for sine egne grenser. ”Ja, men han har aldri rettet seg etter det man sier til ham, så det er vel berettiget å ha negative forventninger?”. Nei, tvert i mot. Desto større grunn til å prøve igjen og satse med ny frisk. Manglende respekt for andres grenser kommer aldri fra barnet i første omgang. Det er alltid de voksne som begynner. Men det er flere problemer i denne saken. Kritikken får barnet automatisk til å føle at det tar feil, og jo mer feil det føler at det har, jo vanskeligere blir det å gjøre det rett. Derfor bør det klassiske ”FY” også avskaffes. HVORFOR? FORDI! I de siste år har det utviklet seg en litt annen praksis. Mange foreldre har – inspirert av den pedagogiske verden – fått for vane å sette sine grenser opp via forklaringer. Det er ofte en dårlig ide. For det første skjer det samme som når man kommer med direkte eller indirekte kritikk; barnet konsentrerer seg om forklaringen, bruker all sin kraft på å forstå den og ta stilling til den og kanskje til og med diskutere den. Den satte grensen blir derimot sekundær og derfor – etter all sannsynlighet – glemt. Det betyr ikke at foreldre skal innskrenke seg til å snakke om forbud og påbud. Men som tommelfingerregel kan man nøye seg med å gi barna en forklaring kun når de selv ber om det. Vel og merke ber om det på en slik måte at det merkes at de er interessert i forklaringen. Vi snakker altså ikke om barn som automatisk sier ”hvorfor det?” hver gang man henvender eg til dem, eller barn som er så vant til overgrep fra de voksnes side at de konsekvent ber om forklaringer som de senere kan slå de voksne i hodet med. Det handler om å bli tatt på alvor. Skal du lære barna dine å ta dine og andre voksnes grenser alvorlig, må du begynne med å ta barnet selv alvorlig. JEG-DU-MAN Etter å ha presentert eksempler på hvordan man ikke skal sette grenser, er tiden nå inne til å si noe om hvordan man setter grenser. Som nevnt er det viktig å ta ansvar. Det betyr for eksempel å si ”jeg vil ikke at du skal leke med pianoet” fremfor å si ”du får ikke lov til å leke med pianoet” eller ”pianoet må man ikke leke med”. Barn vil generelt være innstilt på å imøtekomme foreldrenes subjektive behov. Men de vil like naturlig som voksne sette spørsmål ved såkalte objektive kjensgjerninger. Barn vil gjerne respektere mennesker, men ikke nødvendigvis ting og regler. En av måtene å ta ansvar på er å formulere seg personlig. Hele tiden si ”jeg vil at…” eller ”jeg vil ikke at…” i stedet for å si ”du får ikke lov til…” eller ”det får man ikke lov til…”. Ved å ta ansvar for verdiene mine, normene mine, grensene mine på en personlig måte, gir jeg barnet mitt muligheten til å lære hvordan man tar ansvar for egne ting. Og det vil blant annet også si hvordan man respekterer sine egne og andre menneskers grenser. Tar jeg ansvar for egne grenser gir jeg barnet mitt mulighet for å ta dem på alvor. Legger jeg derimot ansvaret for mine grenser over på barnet, blir det – paradoksalt nok – umulig for barnet å respektere dem. I virkeligheten kjenner vi voksne godt til dette også fra for eksempel arbeidsplassen. Ingen av oss setter pris på å få ansvar som legges på oss nærmest ved tvang, eller som i tillegg ingen forventer at vi kan håndtere eller leve opp til. Selve resultatet av forhandlingen er stort sett underordnet for familiens ve og vel. Det er allikevel avgjørende at grenseforhandlingene blir ført på en måt som gjør at ingen av partene ender med å føle seg som tapere eller at diskusjonen var helt urimelig. Det er i familien som i den store verden: Grenser settes og endres via forhandlinger mellom likeverdige parter. Bruken av militære og politi skaper nye og mer livstruende konflikter. Det «strenge» nei’et (for eksempel dine foreldres?) er ofte uhensiktsmessig, fordi mimikken og stemmeleiet får barnet til å føle at det er noe galt med det. Og når man føler at det er noe galt med en, er det mer enn dobbelt så vanskelig å lære å gjøre det riktige. Derfor foreslår jeg at du lærer deg å si «nei» hver gang sønnen din gjør noe du ikke vil være med på - eller hver gang du må si «ja» til deg selv. Men gjør det på en vennlig måte! Det vil ikke si på en sukkersøt, klagende eller appellerende måte. Det vil si et vennlig og bestemt nei, akkurat slik du ville fremført det overfor en voksen person. Både sønnen din og vennene dine kan bli frustrerte og utilfredse på grunn av at du sier nei til dem, eller noe de vil eller ønsker seg. Men det vil de nok komme over uten varige mén. Dersom du ikke gjør det, får du varige mén - og det samme gjelder kvaliteten på forholdet ditt til dem. Det handler ikke om å være streng eller fleksibel, men troverdig og tydelig i kontakten med sønnen din. All vår erfaring og forskning viser at dette lederskapet må ha en bestemt kvalitet for at både barnet og familien skal trives - nemlig autoritet. Barna skal ikke sitte i førersetet. Men voksenpersonen skal heller ikke være autoritær. Valget står mellom å utvikle sin egen personlige autoritet og troverdighet og å søke støtte og rettferdiggjøring i regler, grenser og konsekvenser. Man kan velge å abonnere på autoriteter, systemer, triks og metoder utenfor seg selv (som noen i barselgruppen gjør). Men da går man glipp av all den lærdom og personlige utvikling som ligger latent i relasjonen mellom mor og barn. Det er viktig for sønnen din at han vet hvor han har deg - og hvem moren hans er som person. Jo tydeligere du klarer å være, jo tryggere vil han føle seg. «Nei, ikke slik!» sier moren til en fireårig jente. Barnet vil gjerne vise sine kunster ved å hoppe ned fra en knaus på 75 centimeter i stedet for å bruke trappen. «Nå holder du meg i hånden så du kan lære å gå ordentlig.» Begge setningene kommer som aggressive kommandoer og er blottet for den omsorgen og ansvarligheten man formoder finnes i en mors hjerte. Datteren hennes reagerer «veloppdragent» og lydig. Men gleden i øynene er borte og kroppens vitale spenstighet avløses av en bøyd nakke og slepende skritt. Barn som får i overkant mye skjenn, har tyngre for å lære ved at de har en tendens til å stenge ute det som kommer fra de voksnes munn. Barna blir lite mottagelige, viser undersøkelsen.

Faste som medisin

http://tv.nrk.no/serie/schrodingers-katt1/dmpv73002112/30-08-2012http://tv.nrk.no/serie/schrodingers-katt1/dmpv73002112/30-08-2012

Ikke rart.

Ikke rart livet blir meningsløst om man legger vekt på ubetydelige ting.

Sinnsykt!

Man kaller årsaken til symptomer på undertrykkelse for sinnsykdom,
hva kan man da kalle undertrykkelse?
Er det ikke på tide å gi ting dets rette navn?
Er det ikke på tide å gi skammen tilbake til den som la sin mørke skygge på andre?
Er det ikke på tide å la den stolte miste ansikt fremfor å la den knuse sine nærmeste?

Vitex

Igår tok jeg en tablett med Vitex som skal være så bra for kvinner. Mm, nei. Først fikk jeg kjemevondt i hodet og følte meg helt rar som om jeg ventet på at noe ekkelt skulle skje. Det ekle skjedde på kvelden da noe i meg ble fraspaltet og jeg betraktet og følte det på utsiden av kroppen. Det så ut som en skygge og jeg kjente den når jeg var borti den. Heldigvis var jeg ikke feig men kjente på den med mine indre sanser så den hoppet tilbake til hjertet mitt. Skummelt. Jeg gjorde yoga i fullstendig stillhet mens jeg var oppmerksom på noe spøkelseslignende foran meg. Jeg har idag fortsatt litt hodepine og er svak i beina. Driitturt! Den skal i søpla. Jeg hadde lest advarsel om at tidligere shizofrene måtte holde seg unna den men jeg har ikke akkurat regna meg som det. Det skulle stått litt mer spesifikt, som at de som har hatt hallusinasjoner bør unngå urten.. Da hadde jeg kanskje holdt meg unna, men blitt nysgjerrig også.

Vitex may affect levels of the neurotransmitter dopamine. People with Parkinson's disease, schizophrenia, or any other condition in which dopamine levels are affected should avoid vitex unless under the supervision of a qualified health professional. Her er litt info om den:legemiddel http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/vitex_a-c.htm
legemiddel. må brukes opptil 1-2 år for å få mensen tilbake.
http://www.mothering.com/community/t/842194/vitex-headache
http://www.soulcysters.net/showthread.php/16807-Vitex-Worked-for-you-or-not/page14
http://www.sideeffective.com/drugdrug/haldol/vitex/hallucinations/
http://www.wisegeek.com/what-are-the-most-common-vitex-side-effects.htm

Finnes det egentlig dårlige sider?

Kommer det ikke an på hvordan man bruker sidene sine?

Det er frykt som få liv i slike sider, er det ikke? Når glede/kjærlighet gir kraft istedet vil de utarte seg annerledes.  Betyr det at de er ikke-eksisterende uten frykt?
Eller kan man være utålmodig uten frykt? Neppe, men man kan være effektiv isteden, med glede.
Den utålmodige er redd hun ikke vil holde ut, at spenningen blir så høy at sikringen går.
Sjalu, misunnelse, grådighet, gjerrighet og sinne kommer av frykt.
Hva er den stolte redd for?
Er den grådige redd for ikke å få nok, og dø?
Er tyven redd for å ikke få, bli tatt vare på?

Er det kraften bak som bestemmer hva en side utarter seg som? h
Hvis frykt driver meg og jeg er utålmodig vil jeg være annerledes enn om kjærlighet driver meg.  Med kjærlighet vil kanskje utålmodigheten være entusiasme og effektivitet? Sjalusi kommer av frykt, men av kjærlighet blir den kanskje til gavmildhet, og å ønske det beste for alle? Det blir som å snu mynten. Misunnelse eller å unne. Gjerrighet eller gavmildhet. Kraften bestemmer hvilken side av mynten som vises??? Er det frykten som forvrenger en ressurs til noe stygt? Vrenger mynten ned mot søla?

Er stolthet forvrengt verdighet? Er stolthet selvbildet av verdi istedenfor å kjenne den som et hjerte inni?
Er begjær/tyveri noe som skyldes at man ikke ber om det en trenger?

Jeg tror stolthet er ved alle dårlige trekk. En manglende hensynstaken. Frykt snevrer inn perspektivet så man kun tar hensyn til det lille som får plass. Og det blir lite utenom en selv.

En side kan betraktes fra en negativt ståsted eller et positivt ståsted.
Det negative synet vil oppfatte noe som frekt, det positive vil oppfatte det samme som freidig. Andre eksempler er: sta kontra dedikert/viljesterk. Lat/umotivert, stolthet/selvaktelse. Noen trekk har jeg et positivt syn på men mangler ord for. Det er sjalusi, hovmod og misunnelse. Ingenting er bare "galt" i seg selv, men det kan misbrukes eller være upassende.
Det er hvordan man bruker sine trekk og med hvilken hensikt, som bør dømmes, ikke trekkene i seg selv som vi alle har i en eller annen grad.

Løsrevet fra følelser.

Ja hva betyr det? Det har jeg lurt på i mange år.

Det er ikke sikkert noen er så dumme som meg og har misforstått slik jeg har gjort, men i tilfelle det er noen så vil jeg nevne det. Da jeg hørte religiøses mål var løsrivelse trodde jeg det måtte bety avstand og nesten ingen kontakt, fordi jeg skjønte ikke hva det å romme betydde, fordi jeg ikke klarte å romme følelser. Å romme tok tid å skjønne hva innebar, og det var ganske uheldig fordi jeg trodde jeg var helt "lost" når jeg ble overveldet og badet i følelsene mine, fikk hodet under "vannet" etc. Løsrivelse er å ikke identifisere seg med følelsene og bli deres fange, men å ha kontakt, romme de, men ha plass til tankeinnspill også! Det er ikke det minste galt i å føle, det er mer usunt å ikke føle vil jeg heller si. Å ikke være løsrevet fra følelsene er å slå eller kjefte når man er sint f.eks.

Å være fri nok til å kunne bevege seg fritt mellom sine forskjellige lag (fysisk, eterisk, astralt, mentalt og kausalt) er viktig for meg, også sammen med andre mennesker, fordi vi har fokuspunktet i kun en av disse kroppene av gangen og omstendighetene skifter.

Jeg er emosjonell. Kan reagere veldig raskt og svært kraftig. Jeg hengir meg helt til følelsene når jeg er alene og kan da få en avstand fordi jeg er så i ett med dem at jeg får mer rom, større perspektiv. Jeg har lurt på om dette er en helt feil måte å takle følelser på, men jeg liker å miste kontrollen sånn. Får nærmest anfall om noe svært urettferdig har hendt.

 Da jeg var tenåring fikk jeg bulimi når jeg ble svært opprørt. Nå lar jeg meg heller innhente av følelsene istedenfor å handle ut fra dem,"ute av meg". Da jeg hadde bulimi tok jeg ikke følelsene på alvor. Jeg hadde lært det hjemmefra. Jeg spurte meg ikke hva jeg følte og hvorfor for så å kunne finne en løsning. Jeg var ikke vant til å bli spurt om "hvordan har du det" etc. Det var intuisjonen min som anbefalte meg å gjøre det en gang. Etter det har jeg gjort det. Og bulimien forsvant samtidig. Fordi da begynte jeg å gråte, og skammen rant av meg, all møkka som var kastet på meg. Når jeg følte meg renere var det lettere å foholde seg til seg selv og undersøke sitt indre. Det var ikke lenger så mye fra andre som var i vegen før jeg fikk kontakt med meg selv.
 
Sammen med andre mennesker kan jeg klare å romme følelser som det så fint heter. Stå mellom det ytre og det indre og prøve å finne en god løsning som skal tilfredstille begge verdener. Men i sånne tilfeller kan jeg bli frustrert om jeg tror de i den ytre verden ikke er like tolerante som jeg håper. Ja, vet jeg de er hensynsløse blir jeg engstelig for at jeg får kjeft etc. og da blir det at jeg har ønsker noe jeg tidligere tenkte på som et problem siden de hensynsløse tenker det, men nå tenker jeg heller at jeg aksepterer ønsker hvor enn de kommer fra, og om de ikke kan forenes får de holdes adskilt. Og det er greit selv om det ikke er ønskelig for noen.

Løsrivelse fra følelser innebærer empati som gir rom for å forstå, rom for intuisjon og refleksjon. Å være i hodet og ta avstand til følelser gir ingen mening.