Barneoppdragelse er barneneddragelse.

Barneoppdragelse slik jeg lærte det av forrige generasjon er en drakamp de voksne vinner fordi de er størst. Men å dra barn opp, ned, etter seg eller skyve de foran seg er plagsomt og belastende for alle involverte, og unødvendig.Vi skal forme dem ved å støtte dem, ikke dra i dem. Vi skal ikke dytte dem til å gjøre noe basert på alder, men støtte dem når de selv er klare for det. Vi skal ikke presse kunnskap de ikke er interessert i på dem, men selv finne gode svar på det de vil vite noe av. Barn som uttrykker at de ikke vil høre blir ofte oppfattet som respektløse og frekke når det i virkeligheten er de voksne som er det.

Når man oppdrar barn drar man de i virkeligheten ned fordi det er manglende respekt og hensyn når en stiller seg over dem. Noen tror barna må passe inn i en form vi har lagd for dem, ofte med begrunnelsen "de må tilpasses samfunnet". Men hvorfor vil noen foreldre presse barn inn i noe som ikke er bra istedenfor å finne alternativer? Fordi de selv er undertrykt, tilpasset og for redde for å bryte ut og finne sin egen form. Jeg mener alle har godt av å se på sine livsbetingelser. Det er mange av dem vi ikke behøver.

Det finnes ingen god grunn til at barn skal lide under vårt tidspress og stressreaksjoner. Om foreldre ikke vil ofre noe, fordi de i det skjulte føler seg som offere som har fått ansvar for barn, blir barna offere istedet. Å få barn er å få kjærlighet og lys inn i sitt liv. Setter man ikke pris på det vil lyset slokne og kjærligheten dø. En vil ha oppfostret et barn med frykt og sinne som tar avstand til det meste og egentlig ikke bidrar med noe nytt, godt eller kreativt spennende.

Om barnet er førsteprioritet er foreldrene virkelig tilstede for barnet. Det er lett å si at barnet er det viktigste, men de er ikke det når foreldre presser seg til å gjøre så mye at de alltid er slitne og trøtte. Da blir det i praksis det motsatte.

Gud er en drittunge!

Det er umulig å forestille seg hvordan Gud er, annerledes enn oss selv. Barn har det ikke lettere. På skolen ( i 1 klasse) spurte sønnen min to jenter om de trodde på Gud. Den ene svarte: Gud er en drittunge! Venninnen var helt enig.

Tøff dame.

Dette er ei tøff dame. Tøff på motsatt måte av meg selv. Beundringsverdig. Tydelig at hun stoler på Gud/engler for å greie seg selv.http://www.ta.no/nyheter/grenland/article6344863.ece

Ord, bokstaver og forståelse.., samt ordet utålmodighets betydning.

Tar man noe bokstavelig oppfatter man ikke følelsen og hensikten bak ordet. Man oppfatter heller ikke hvor mye av ordets bokstavelige mening som forsøkes å formidles. I motsatt fall oppfatter man ikke ordets betydning, opptatt av den andres følelsesuttrykk eller av å snappe opp hvilken hensikt som ligger bak. En annen variant er når mottaker ikke er skjerpet nok til å oppfatte hensikt, følelse eller ordets betydning. Har man et åpent og skjerpet sinn kan man oppfatte ordets betydning, hva av ordets betydning formidler har med i sitt budskap, hvilken følelse og hvilken hensikt som ligger bak.

Engelske ord er mange ganger mye bedre til å beskrive betydningen. F.eks ordet upset. Det foklarers kjapt og overfladisk med tristhet men ordet inneholder ordet up som betyr oppe. Det må bety at man føler man kommer ovenpå , selv om det å være ovenpå vanligvis forståes som noe positivt (nøytralitet er fortsatt veldig velkomment) og forbindes med glede og hvis ordentlig høyt oppe; eufori. Det å være ovenpå slik har jeg opplevd som angstskapende i samvær med andre mennesker, men kun når det har vært sorg som har oppjaget meg. Oppjage, opphisse, oppleve, oppmunstre, oppfinne. Ja, se på ordet oppfinne. Man har funnet en ide der oppe. Fantastisk? Nå har jeg fremmet det jeg vil.

Da jeg var liten forsto jeg ikke ords betydning. Jeg fikk ikke bilder i hodet. Før jeg studerte ord hadde jeg misforstått mange ords betydning. Jeg husker ikke hvilke ord jeg ikke forsto nå, men kan forsøke å demonstrere med andre eksempler. Et eksempel er ordet innbitt. Det er et ord som beskriver et bilde av en person som lager en sint grimase. Uten dette bildet blir ordet dødt. Det blir kun bokstaver. Et annet eksempel er ordet slange som en beskrivelse av en person. Dette må forståes annerledes fordi slange er i denne forbindelse en metafor for hva man tillegger et bilde av en slange når dette står som representant for et menneske. Det var ikke dette jeg sleit med. Jeg skal finne et annet eksempel. Ja ordet selvsagt. Ser man ikke nøye på ordet skjønner man ikke betydningen helt presis. Selv og sagt. M.a.o. :det sier seg av seg selv og naturligvis. Det var ikke noe godt eksempel forresten.:)

Da jeg var tenåring ble jeg kalt frekk i negativt tonelag. Selv syntes jeg ordet beskrev en god kvalitet, som i betydningen freidig, bare med ekstra snert, selv om jeg også forsto at hvordan jeg brukte denne egenskapen var til plage for de som likte seg på overflaten. Ordet i seg selv er negativt ladet men i seg selv er det kun en beskrivelse av et trekk som kan være gavnlig å bruke i visse situasjoner. Veldig mange ord er forgiftet slik at man får mindre ord i sitt forråd når en skal uttrykke seg uten å bli misforstått på den måten at man tillegges en negativ holdning uten at dette er tilfellet.

En annen grunn til at man kan misse betydningen av et ord er tonen ordet blir sagt i. Man tillegger denne tone ordet hvis man har hørt ordet med denne tonen mange nok ganger og skitner til ordet. Man kan ikke se ordet nøytralt lenger. Når jeg f.eks ble kalt utålmodig kunne det vært tålelig og jeg kunne bevart et åpent sinn og undersøkt ordets betydning med nysgjerrighet og glede om ordet ble sagt i en nøytral tone og tolerant holdning.Når derimot ordet ble skitnet til og halve ordet fikk en mørk skygge over seg pga klangen i stemmen snevret også mitt sinn seg inn og jeg krympet meg. Ordet ble bare stående som noe feil og det var en beskrivelse av meg, som derfor det da måtte være noe feil med. Jeg tror de som krymper og kryper har fått mange negativet ladede ord på seg. Ord i seg selv er nøytrale. Og det er en glede å rense ord synes jeg. Da renses jeg samtidig, hvis disse har vært pålagt meg, det sorte fåret.

Utålmodig. Det betyr å være rastløs i den grad at man ikke tåler noe som ikke er i overensstemmelse med ens egen vilje. Å ikke kunne vente pga rastløshet. Jeg skal lete opp hva jeg finner om dets betydning på nettet. Forresten er det ihvertfall sikkert at jeg ikke er alene om å være utålmodig. Mange føler seg plaget av indre uro av ulike årsaker og hadde det ikke vært vanlig ville det ikke fantes noe som het fast food og så hadde det ikke blitt servert brød til gjester som venter på middagen på restaurant.

Et par dager senere kom jeg på : Tolker ikke de fleste utsagn som:"hva er i vegen med deg?"/"hva er det for noe galt med deg?" som: du er feil/dårlig på et vis? Men ordene sier ikke det. Dessverre brukes altså feil ord fordi de som sier det mener ofte at den de snakker til er sprø, ikke sant? At det er ment personlig og ikke bare at de er plaget av noe. Noe er verdt å ta bokstavelig.

Notater fra Rudolf Steiners bøker

Et sitat fra Rudolf Steiner:
"Finner man alt i verden forståelig, vil jo bare si, at man forholder seg overfladisk overfor altsammen. For i virkeligheten er de fleste ting uforståelig for den alminnelige bevissthet. Det å kunne bli stående full av undring overfor det ubegripelige, selv de mest dagligdagse ting, det er i grunnen den første begynnelse til virkelig streben etter erkjennelse."
GA 236, Dornach, 27. April 1924

Fra boka Michaels mission s 29.:Det du husker innskrives i verdenseteren og når du skal huske noe fremkaller verdenseteren det i deg som et seglavtrykk.

s 85. Det fysiske og eteriske legemet kommer til betraktning i den fysiske verden. Den astrale verden er utenfor tiden og jeget er utenfor rom (avgrunnsaktig). Det sanne jegets verden er romløs.
http://uncletaz.com/at/janfeb04/asuras.html

Ifølge Rudolf Steiner er sympati varme og viljeskrefter som hvis det blir for mye av dem gjør at
vi mister oss selv og går opp i objektet. Dyrenes bevissthet er eksempel på det. Motsatt vil for mye antipati som er begreps og tankekrefter, kuldepolen,  føre til at vi blir isolert fra verden og ikke klarer å hengi oss til det vakre og skjønne. Vi blir til is. Balansen finner man i vår tid med å sette handverk og kunst opp mot den abstrakte og teoretiske verden som det lett blir for mye av.

fra http://steinerskolenmoss.axpa.no/om-se-med-hjertet

Goethe selv søkte lykke og mening på andre områder. Han var spesielt opptatt av å utvikle en vitenskap som kunne gi menneskene mer enn den vitenskapen som gjorde Faust fortvilet. I en sammenheng beskriver han sin metode slik:
  ”Jeg lar rolig gjenstandene virke på meg. Derpå iakttar jeg deres virkning og beflitter meg på å gjengi den nøye og uforvansket. Dette er hemmeligheten ved det man pleier å kalle genialitet”. 

Goethe sanser altså ikke bare med øynene, men med hele seg. Han var ikke bare en våken iakttager, men også en skarp tenker. Men Goethe innså at mennesket i sin tenkning hadde lett for å bli mer opptatt av sine egne forestillinger enn av å gjennomskue virkeligheten. Han advarte derfor mot abstraksjonens farer.

I foredraget ”Goethes hemmelige åpenbaring” uttalte Rudolf Steiner:”Goethe hører til de menneskene som aller skarpest tar avstand fra den grunnsetningen at erkjennelse bare formidles gjennom den ensidige forestillingsevne, bare gjennom tenkeevnen. Det er det fremragende, betydningsfulle grunntrekk i Goethes vesen, at han mer eller mindre tydelig uttalt, alltid har den oppfatning at hele menneskesjelen må virke ut fra alle sine krefter, hvis mennesket vil løse verdensgåtene”. Hvis vi skal ta i bruk hele menneskesjelen må vi utvilsomt også ta i bruk følelsene. I dag er det et mål i vitenskapen å utelukke følelsene. Følelser blir betraktet som noe subjektivt, mens vitenskapen skal være objektiv. For å forstå Steiner og Goethe trenger vi derfor  en mer nyansert forståelse av følelseslivet.

Så lenge vi lar oss rive med av ulike sympatier og antipatier er vi åpenbart i et subjektivt felt. Men Rudolf Steiner påpeker at det er mulig å utvikle følelseslivet slik at vi hever oss over dette og kommer inn i et mer objektivt felt. I foredraget om Goethes hemmelige åpenbaring uttaler han videre: ”… så er det også mulig å skille ut alt personlig fra følelsen, slik at også det i tingene som oppvekker følelser, heller ikke mer taler til personligheten, intet mer har å gjøre med personen, med sympati og antipati, men ene og alene lar tingenes vesen tale…”

Ved å utvikle ærefrykt for alt som omgir oss blir vi større grad i stand til å møte omgivelsene med hjertet. Ved å utvikle indre ro blir vi i økende grad i stand til å bryte ut av sympatienes og antipatienes spill. I den grad vi blir i stand til å heve oss over om vi liker eller ikke liker en plante, en farge eller et annet menneske, blir vi i økende grad i stand til å sanse hva det eller den andre er i stand til å si oss.
Mange av Steiners øvelser tar utgangspunkt i en konsentrert iakttagelse og deretter en våkenhet for responsen i vårt indre. Han skriver blant annet:”Begynnelsen må bestå i å henlede sjelens oppmerksomhet mot visse prosesser i den verden som omgir oss: på den ene side det spirende, voksende og frodige liv, og på den annen side alle de fenomener som henger sammen med det som avblomstrer, visner og dør. Hvor mennesket vender sine øyne, finner slike prosesser samtidig sted. Og overalt fremkaller de også på naturlig måte følelser og tanker hos mennesket. Men under vanlige omstendigheter hengir det seg ikke i tilstrekkelig grad til disse følelser og tanker. Det haster alt for fort fra det ene inntrykk til det annet. Det gjelder helt bevisst å rette en intens oppmerksomhet mot disse kjennsgjerninger. Hvor man iakttar blomstring og vekst av en helt bestemt art, må man bannlyse alt annet fra sjelen og for enkort tid hengi seg helt til bare dette ene inntrykk. Man vil snart kunne overbevise seg om følgende: en følelse, som i et slikt tilfelle tidligere bare hastig for gjennom sjelden, vokser nå og antar en kraftig og energisk form. Denne følesesform må man så la få en rolig etterklang i en selv. Det må bli helt stille i ens indre. Man må lukke seg av fra den øvrige utenverden og kun lytte til hva ens sjel har å si til denne blomstring og vekst.”
Rudolf Steiners utviklingsvei innebærer ofte at en som i dette tilfelle lærer seg til å  være oppmerksom i etterklangen av følelsene.

http://wn.rsarchive.org/Lectures/WrkAng_index.html

http://www.kheper.net/topics/Anthroposophy/Steiner-angelology.htm

Fra boka: Menneskehetens ledelse.
Ved at tanke-følelse og vilje samarbeider og kommer i et likevektig forhold skapes det kjærlighetssubstans i vårt indre. Dette er jordens oppgave å gjøre, skape likevekt og få slutt på kampen mellom dem. Jorden er en kjærlighetsplanet. Samvirket mellom tanke, følelse og vilje har et kjærlighetsvirkende resultat.

Erkeenglenes ytre verden er vårt innerste.

Viljens ånder har undinene under seg.
Kerubene har sylfidene under seg.
Serafene  har salamanderne under seg.

Om sommeren virker uriel oppe og gabriel nede.
Om høsten mikael oppe, og rafael nede og inn i vårt åndedrettssystem.
Om vinteren gabriel oppe og uriel nede og uriels krefter er inne i hodet vårt.(tankekrefte).
Om våren rafael oppe og i den ytre natur,og mikael nede.

Uriel: tankekraft: sankthansmysteriet,dypt blikk, alvorlig,ransakende.

Gabriel: nærende:julemysteriet, mild og kjærlig,den kosmiske engel, nærer det indre, og velsignende.

Mikael: bevegelseskrefter:høstmysteriet.med retningsvisende blikk, som en pekefinger med blikket ut i verden, de aktiverende bevegelseskreftene og positive blikk.

Rafael:helbredelse:påskemysteriet, lege, høye terapeutiske sannheter gir han ved påsketid.gir skapende kraft og velsignlse til åndedrettsprosessen.
Ved sankthans strømmer gabriels krefter opp fra jorden inn i oss.
http://wn.rsarchive.org/Lectures/Places/Dornach/docindex.html

Følelser henger sammen med livets rytme.
Tankene henger sammen med nervesystemet.
Viljen henger sammen med stoffskiftet.

Temperamentene:

Flegmatikeren: mest influert av det eteriske,har ikke grep om ting, flatt blikk, alltid fokus på eterlegemet. Fare: interesseløshet for den ytre verden, verre: idiotien, sløvsinn.
Lite interesse for ting og begivenheter, men interesse kan smittes av andres interesse. De har godt av å være sammen med mange venner med mangfoldige interesser. Dette for å vekke hans interesse. Flegmaet avvennes ved å virkelig kjede seg, gjøre kjempekjedelige ting. Kjertelsystemet er det fysiske uttrykk (og det mest fremherskende for flegmatikeren) for eterlegemet.Flegma er treghet, sinnsro.

Kolerikeren: mest influert av jeg-krefter. Intens blikk, kontroll over de andre legemene med sitt sterke jeg. Bakdeler: ubehersket sinne. Stivsinnet fordi han absolutt vil bringe ut sin ide. Det er viktig for barnet å ha respekt for autoriteter og det får det når de voksne kan sine ting slik at det får respekt og kan svare barnet når det lurer på noe. Det har stort behov for å utfolde sine krefter. Det trenger passelig med motstand. Denne bør få utløp for sin kraft på ubetydelige ting og hendelser. Jeg-kreftene uttrykkes i blodet.

Møt kolerikeren ikke overformynderisk med irettesettelse og formaninger. Han er som et spedbarn når han raser, så ikke bli rød i toppen selv, men takle det med humør. Møt han på den indre opplevelsen.

Sangvinikeren; mest influert av astral-legemet. Danser, bevegelig, lett. Bakdeler: Ustadig, og kan få sinnsforvirring hvis det blir ille. Barnet trenger en kjærlig voksen. La barnet få en kort introduksjon i noe det selv kan få lyst til å vie mer interesse, istedenfor å prøve å holde på deres interesse over lengre tid. Astrallegemet uttrykkes i nervesystemet.

Melankolikeren: tung av sin fysikk. Har ikke herredømme over kroppen. Tungsinn. Barnet har det best med en foreldre som har hatt det tøft slik at det kan føle medfølelse. Melankolikeren bør avlede sitt tungsinn på ytre ting. Det fysiske kommer til uttrykk i sanseorganene.

Fra boka “Blodets eterisasjon” av Steiner:
s. 12.: Mennesket er våkent med hensyn til sitt intellekt om dagen. Og våkent med hensyn til sin vilje under søvnen. Under søvnen er det ikke bevisst hva det foretar seg med sin vilje fordi det sover med hensyn til sitt intellekt. For å ha moralsk fremgang trenger vi gudenes hjelp.
Moralske grunnsetninger og impulser virker indirekte inn i viljen under søvnen. Det mennesket opptar av moralske impulser gjennom intellektet om dagen blir integrert med viljen under søvnen. Vi dykker ned i den guddommelige viljen når vi synker ned i søvn, der vårt maktesløse intellekt ikke er med, og hvor guddommelige krefter innpoder vår vilje med moralske grunnsetninger.

Astralverdenen er lusifers område, lyseter,  med elektrisitet.
Lavere dvakan er Ahrimans område, kjemisk eter, med magnetisme.
Høyere devakan Asuras område, livseter, med fryktelige ødeleggelseskrefter.

http://www.antroposofi.no/fileadmin/ain/nthomas.pdf

En fiol, ugiftig plante, utvikler frukten i det eteriske elementet, mens belladonnaen utvikler sin frukt i det astrale, den trekker det astrale fra kosmos inn i frukten og blir dermed en giftig plante, en plante som egentlig ikke skulle vært her fordi den trekker noe fra neste rike (det dyriske/astrale) inn i planteriket. Den har gått for langt og tilegnet seg noe dyr skal ha. Alle giftplanter har gjort det samme.

Dette kan på et vis sammenlignes med de elementalvesener som taler eller skriver gjennom medium fra den verdenen som ligger tettest opp til vår egen. Disse taler fra fremtiden, de har dukket ned i vår verden og ved det gått for langt. De er svært intelligente, men det blir kaos av det de kommer med fordi det passer ikke inn i vår verden nå. Og det deres oppgave er er en annen, den er å bringe videre inn i fremtiden det vi ikke kan bringe videre når vi dør. F.eks en bilkonstruksjon. Vi husker bare opplevelsen senere, ikke konstruksjonn.

Engler kan ikke lese og skrive. Så disse andre tar seg av det. De skal være tilskuere av menneskene, ikke gripe inn, men det hender de griper inn når noen tillater dette ved å være medium. De bringer da inn noe de skulle ha bragt inn i, ikke samtiden vår ,men fremtiden. Disse elementarvesener er avkom av de superintelligente ahrimanske vesener. Noe av de ahrimanske veseners intelligens har kommet over til elementarvesenene . De kan også besette mennesker som er i en omtåket avmakt-tilstand eller har mistet bevisstheten, når jeg-bevisstheten er undertrykt. Som belladonnaen trekker til seg det astrale og blir giftig trekker medium til seg den åndelige verden via disse elementarvesener. Når mennesket er avdempet av annet enn søvn er det fare for at et vindu åpnes for denne verdenen. Giftplantene er utdøende, de utvikler seg ikke mer.

I den elementale verden finnes krefter, hendelser og vesener som til tross for at de en viss henseende tilhører en ytre verden må tiltales som om det tilhørte ens eget jeg. Som tanker, først oppleves de som ens egne, så får man større avstand til dem. Man kan bare uttrykke vesenenes virksomhet i bilder. Man kan ikke nå de der de er. Jordsjeler er gnomene, som representerer varighet, fasthet og tyngde. Luft- vann og ildsjeler finnes også. Disse elementaler står i en viss henseende innenfor jordens elementære livslegeme. I dette har de sine oppgaver. Og høyerestående eteriske vesener, de har deres oppgaver rekker ut over jordområdet.

Den fysiske verden er egentlig åndelig, men de ahrimanske vesener stoffliggjør den. Herder den. De har sitt uregne område i mineralriket. Der hersker de og åpenbarer hva de i natur er. I planteriket og de høyere naturriker fullbyrder de noe annet. Der bringer de inn døden. Det /de du ser i den elementale verden har mindre makt enn de i den fysiske verdenen. De har sitt utspring i den øvre verden men sin skueplass i den nedre, og av den grunn føler de seg ikke bundet av til den høyere orden og arbeider selvstendig. De forsøker å fri mennesker fra den samme høyere orden. Tenkningen vår får innflytelse av deres rike når den omfatter det fysiske/sanslige og i de øvrige riker når åndelig skuende. De vil gi tenkningen en art av varig tilvære i sanseverdenen og de har til hensikt å la vår tankekraft bli tilbake i sanseområdet og gi oss evig liv er nede, siden det er de som er bringere av døden. Om man fester seg her nede vil det øvrige vesensaktige i mennesket dø. Man velger altså selv hvor man vil leve seg inn, den øvrige eller nedre verden. Deres vilje er beslektet med naturens og den er velutviklet. De har inget gemytt som regulerer viljen og ingen kropp. De er vår dobbeltgjenger. Deres kraft er elektrisk og deres intelligens større enn vår. De er årsak til fysiske sykdommer som ikke kommer utenfra.

De luciferiske vesener vil på den annen side befri mennesker fra det sanselige/fysiske. De vil åndeliggjøre mennesket men ikke ta hensyn til menneskets fri vilje. Derimot vil de at vi skal bli robotaktig guddommelige. De har ingen innflytelse når mennesket er i det fysiske med sin bevissthet. De er årsak til psykisk sykdom.

Mennesket bærer i seg sjelelig vesensskjerne som tilhører den åndelige verden. Den er ens sanne selv, et varighetsvesen som mennesket lever i som sitt andre selv. I astrallegemet ligger menneskets andre selv som kommer til uttrykk i gjentatte jordeliv.

Det er i sanseverdenen mennesket har kunne samle nok  kraft nok til å trenge gjennom til / skue den åndelige. Uten nok av denne kraft vil mennesket føle redsel for å trenge inn. Her vil man se seg selv utfra den åndelige verden, uten illusjonen man ser når man er i den sanselige/fysiske verden. Man føler seg gjennomtrengt av erkjennelseskreftene som kan måle ens åndelige verdi. Idet bevisstheten trer inn i den elementære verden fyller den seg med vesener som blir iakttat i billedform. Og med den tenkende beskuelse vil mennesket kunne lese bildene. Forstå betydningen og vesenene. Uten denne tenkende beskuelse ville mennesket ikke tatt de ahrimanske og lusiferiske vesener for hva de er og risikere å bli forført ned i deres fremmede riker. Sjelen vil kunne føle selvstendighet men ikke havne i sitt opprinnelige hjem.

Under søvnen løftes sjelen opp i sitt åndelige hjem men uten nok kraft til å være ved bevissthet om seg selv.  Sjelens bevissthet må styrkes slik at ens selvstendighet beholdes i den åndelige verden. I den åndelige verden kan man benytte seg av en drift, en hengivelsesdrift, som her kan utfolde seg sterkere enn i den fysiske verden. Man må dukke ned i opplevelsen og gå inn i de bilder /vesener man møter. Bli ett med de ,og da forvandles en selv til de en dukker inn i. Dette for å være inneforstått med hva de er for noe. Man vil da merke hvilke man føler slektskap til og hvilke en ikke føler det med.

Ens jeg-følelse må neddempes for å føle de andre vesener til fulle.  Hengivelsen i åndeverdenen er en opplevelse av seg selv i den andre neddempet sådan, mens i sanseverdenen er det kjærlighet man skal gi, ved å sette seg selv til side og føle medfølelse, den andre i seg, altså det omvendte skjer. Man er i noe i åndeverdenen, elskes, mens man i den fysiske selv rommer noe, elsker. Den sterke jeg-følelse skal ikke rage inn i sjelens liv i sanseverdenen slik den er når tilpasset elementærverdenen. Hvis den gjør det blir mennesket kilden til umoral og egoistisme. Og eterlegemet svekkes på bekostning av egoismen. 

Å bruke kreftene for å styrke jeg-følelsen i den fysiske verden blir ondskap, men kreftene blir gode i den elementære verden der bevisstheten må leve seg inn i forvandlingsevnen (for å gøre iaktagelser i den) uten å miste seg selv.  Jo sterkere den gjør seg gjeldende i den sanselige verden jo svakere blir den i den åndelige, og sjelen svekkes i sitt dyp. Sjelen blir da svak når den skal møte den oversanselige verden ved dødens port.

Vesenene sjelen kan møte er noe det kan sammenligne seg med ved å se bort fra det fysiske som skiller dem. De har jo ikke fysiske sanser og er ikke underkastet de fysiske betingelser, men de har viten som menneskene, bare at denne viten ikke oppstår gjennom sansning men ved at opplevelser og forestillinger stiger opp fra deres sjeledyp slik våre minner kommer til oss fra vårt sjeledyp. Deres opplevelser ligner våre, med følelser, tanker og vilje.

Romantisk kjærlighet (mine ord nå) baserer seg på at man liker visse egenskaper ved et annet menneske. Det kan kalles betinget kjærlighet. Uansett, det er noe man liker godt, tiltrekkes av og vil smelte sammen med, hengi seg til for egentlig å ta egenskapen opp i seg. Men denne type kjærlighet er luciferisk.  Den er estetisk. Hengivelse skal skje i åndeverdenen, ikke i sanseverden. Luciferisk elsker man ikke den andre for dens egen skyld men fordi man selv tiltrekkes visse egenskaper ved den andre.

Forelskelse gir en økt selvfølelse, men denne følelsen skal ikke komme pga en person men etter kontakt med vesener i åndeverden. Da blir det lusiferiske på feil sted. Å forelske seg og hengi seg til en personlighet som forgår er en lusiferisk fristelse. Å strebe etter tilfredstillelse for seg selv er ikke kjærlighet, det vil lenke sjelen. Kjærlighet som søkes for dens befrielses skyld er bra. Befrielse, ikke bånd, altså. Lusiferiske vesener har lettere makt over følelsesmennesker og ahrimanske over hodemennesker. De lurer en bort fra kjensgjerningen om at tanker kun har betydning når de gjør seg gjeldende i som en del av verdens store tankeordning. Når de ahrimanske vesener får våre tanker bundet til det verdslige lenkes også sjelen til sanseverdenen.


Fra "Dobbeltgængerens hemmelighed. Geografisk medicin" fra s. 16:  (Jeg forkorter og skriver om litt) Kort tid etter at vi blir født gjennomtrenges vi av et ahrimansk vesen, som er vår dobbeltgjenger, av andre kalt skyggen. Dette vesen har en egen, sterk vilje som står naturkreftene nærmere enn vår egen vilje, som er regulert av vårt gemytt. De har særdeles høy, en mefistofelisk intelligens. De elektriske strømmer som går gjennom vårt nervesystem er av ren ahrimansk natur. Disse vesener vil erobre jorden istedenfor å bo der de ble forordnet å bo av de visdomsfylte guder. De har ikke egne legemer, men benytter seg av deler av menneskets legeme som ikke menneskesjelen selv fyller. De tåler ikke døden. De følger oss ikke når vårt fysiske legeme dør. Dette takket være det Kristus gikk gjennom på Golgata. Dette vesen figurerer i vår underbevissthet hvis vi ikke stadig belyser det. Dobbeltgjengeren er opphavsmannen til de fysiske sykdommer som ikke skyldes skade utenfra men oppstår spontant fra menneskets indre. Lucifer er opphavsmannen til sykdommer som egentlig ikke er sykdommer; neurasteniske og nevrotiske sykdommer, hysteri og lignende.

Hvis interesse for mer om hva lucifer og ahriman er sjekk ut denne lettleste siden:http://onefootwalking.wordpress.com/2010/10/23/lucifer-and-ahriman-part-i/ 

Sympatier og antipatier tilhører nemlig den elementære verden og skulle ikke dras inn i sanseverdenen. Å sette pris på egenskaper og respektere de som tilhørende det andre mennesket er en annen type, renere, kjærlighet. Den er ikke styrt av begjær. Den vil ikke ha men vil bli kjent med og romme. Det er lusiferisk hvis grunnen til at man elsker ligger i den andre. grunnen må ligge i en selv for at det skal være fritt for det luciferiske. Ren kjærlighet, altså.

De egenskaper som faktisk kommer fram i sanseverdenen kan man fint elske. Vanskelig dette. Men den type kjærlighet som er til for at vi vil hengi oss til det guddommelige skal altså ikke benyttes i sanseverdenen. Her skal man romme selv. Elske mer enn å bli elsket. Hvis man er hengiven til noe i sanseverdenen skaper man lenker til den. Romme,  glede seg over og forstå ved hjelp av er bra i sanseverdenen.

Når den åndsskuende sjel lever seg inn i disse veseners verden kommer den riktige forestilling om sin egen tenkning, følelse og vilje. Det sjelen bringer inn i åndeverdenen av riktige forestillinger istedet for feilaktige, vil møte noe beslektet som strekker seg mot det. Tanker er veseners legemer. De føler seg som selvstendige med disse tankekroppene. Det kan av noen merkes at tanker fra åndeverdenen har nærvær av vesener. Disse vesener gir seg tankeaktig til uttrykk. De har altså vilje de også. Tanker har tanker som også er vesener. Deres tanketilvære virker vesensaktig tilbake på verden. Menneskets tankeliv er speilbilde av dette åndelige tankevesenliv.

Av de forestillingene mennesket skaffer seg fra åndeverdenen er det særlig de følelsesgjennomtrengte tanker de som styrker sjelelivet. Å ha et sterkt sjeleliv er viktig for å kunne oppholde seg i åndeverdenen med bevissthet og innlevelsesevne.

Fra det åndelige synspunkt er verden åndelig. Den fysiske verdens krefter, stoffer og egenskaper forsvinner, de er kun gjenskinn. Virkeligheten er at det kun finnes vesener. Det er de man ser foran seg i åndeverdenen. Fra det samme synspunkt vil det elementale også forsvinne. Kun det vesensaktige vil forbli. Hele den åndelige verden består av vesener, og resten er deres gjerningers uttrykk. Deriblandt den fysiske verden.

Den overåndelige verden:
I denne verden kan kun jeget oppleve seg. Alle tanker ,vilje og følelser er tilbakelagt. Her føler sjelen seg ett med det vesensaktige som ligger til grunn for skaperverket.
Det tankevesenaktige området viser seg utfra denne verden å være en ytre verden. Her finner mennesket seg selv som åndelig vesen når alle opplevelser  
fra de andre verdenen gjennom sansene, tankene, følelsene og viljen har gått i glemsel.

Bildene er av Rudolf Steiners egne arbeid, lucifer og ahriman (det øverste).Flere bilder av hans arbeid finner du her:http://www.rudolfsteinerweb.com/galleries/Steiner_Sculpture/index.html

Raphael Kirchner

En øvelse i uselvisk og nestekjærlig atferd.

Spør mennesker slik Jesus gjorde. "Hva trenger du?" Da avsløres det om du er uselvisk eller ikke, fordi du kan risikere å bli bedt om noe du ikke liker å gjøre.