Sinead O'Connor

De som kjenner meg vet jeg digger denne dama. Her er noen bilder:

 

Elizabeth Rashley

Jeg fikk tårer i øya da jeg oppdaga denne kunstnerens arbeider. Her er noen bilder:

 http://www.elizabethrashley.com/http://www.elizabethrashley.com/

 

Herren gir og herren tar.

Om menneskenes kjærlighet ikke sviktet
ville jeg aldri følt noe savn,
søkt, funnet og opplevd den guddommelige,
så jeg skal slutte å klage over det ufullkomne.
Det fullkomne finnes jo og har meg i sin favn.

 

Er glede verdt det?

Er det at man blir glad av å gjøre det verdt å gjøre det,( i Guds øyne)?
Noen vil med de de gjør se gleden i øynene til kjærlige foreldre, men holder det?

Hva er verdifullt nok å gjøre?
Kjærlighet inngir mening. Betyr det at alt man gjør av kjærlighet er meningsfullt?

"Å gjøre noe for å glede andre er den største glede" som vi alle vet, og måtene deler jeg herved inn i fem forskjellige varianter.

Å bli glad for å være et objekt for andres kjærlighet og glede er en passiv og selvisk variant av glede.
Å bli glad for bekreftelsen ved å gjøre andre stolt-glade av oss er en aktiv og selvisk variant av glede.
Å bli glad på andres vegne er en passiv og uselvisk variant av glede.
Å tjene andres behov er en aktiv og uselvisk variant av glede.
Å være glad i en annen er både passivt og aktivt, selvisk og uselvisk(tror jeg).

Man ser herved ihvertfall at glede og kjærlighet henger sammen.

Jeg husker ikke noen kjærlig handling fra pappa så kun med betraktning av hans handlinger er det umulig å se hans kjærlighet, men e'n ting hadde han, og det var en glede over en gjenkjennelse av noe av det jeg gav uttrykk for. Som barn tolket jeg det til at han var glad i meg, men som voksen så jeg at jeg bare gjorde han glad. (Da han stakk og jeg var ti år visste jeg ikke hva jeg skulle tro fordi jeg trodde jeg gjorde han glad, så hvorfor stakk han da?)

Men glede er en dyd og man klarer ikke å føle glede ordentlig uten en åpenhet i hjertet. At han var mottakelig for kjærlighet var nok for meg til å kunne elske han. Jeg var ikke nødt til å få noe tilbake. Men for selv å føle meg elsket var det jo nødvendig å få en form for bekreftelse, så jeg følte meg naturlig nok derfor ikke elsket.

If I had my child to raise again, Diana Loomans.

If I had my child to raise over again,

I'd finger paint more, and point the finger less.

I'd do less correcting, and more connecting.

I'd take my eyes off my watch, and watch with my eyes.

I would care to know less, and know to care more.

I'd take more hikes and fly more kites.

I'd stop playing serious, and seriously play.

I'd run through more fields, and gaze at more stars.

I'd do more hugging, and less tugging.

I would be firm less often, and affirm much more.

I'd build self-esteem first, and the house later.

I'd teach less about the love of power,

And more about the power of love.

It matters not whether my child is big or small,

From this day forth, I'll cherish it all.

 

 

Diana Loomans

Vi har ansvar for hverandre.

I bibelen står det at man skal tilgi, og det tusen ganger om nødvendig. Aldri skal vi unnlate å gjøre det. Aldri skal vi dømme istedet. Det står ingenting om å tilgi seg selv. Hva kan det komme av? Er det fordi det er lett å gjøre om andre tilgir en først, og derfor unødvendig å nevne?

Og selvdestruksjon, det står det heller ikke noe om (som jeg har fanget opp). Og det er kanskje heller ikke nødvendig, siden vi oppfordres til å bære hverandres byrder og aldri si nei om noen ber om noe (og på disse måter bekrefter andres verdi)?

 

Emosjoner kommer parvis.

Ifølge Alexander Lowen kommer emosjoner parvis som to sider av samme mynt.

Begjær-forakt.
Sinne-frykt.
Glede-sorg.

Det fikk meg til å tenke:

Noen er sinte fordi de er redde,
andre er redde for at de er sinte.

Noen er sinte fordi de er triste,
noen er triste fordi de er sinte.

Er frykt mangel på sinnekraft?
Er sorg mangel på glede?