Arroganse, mulig å bli kvitt?

Det er sikkert  ulike grunner til at vi er arrogante. Det er kanskje en overbevisning i oss som er feil, og som vi bruker for å rettferdiggjøre arrogansen? Jeg tenker noe slikt som: " det du skal si er så teit at det gidder jeg ikke høre på en gang".

Jeg har opplevd at ei var arrogant overfor meg en gang. Det føltes som en avvisning. Det i seg selv kan være en motivasjonsfaktor for meg å huske på. 

Det siste jeg vil er jo å få noen til å føle seg små. 

Om vi klarer å løfte noen frem har vi gjort noe bra. Jeg skjønner at jeg mangler verktøy både i form av ord og handling for å få mennesker til å føle seg verdsatt. 

Føler meg som et null bare jeg tenker på hvor mangelfull jeg er på det området, et område som vel egentlig spenner ut over det hele?

For meg handler det om å ikke tåle. Jeg blir så utålmodig når jeg vet det 

kommer noe dumt eller noe jeg allerede vet. Jeg klarer rett og slett ikke å høre på. Det er uutholdelig. Det er min svakhet. Vi kan kanskje ikke fjerne disse tendensene, men heve oss over dem, finne dem upassende?

Noen velger å overhøre. Det er en annen måte å være arrogant på, som jeg ikke liker, fordi jeg vil ta folk på alvor. Men denne viljes godhet hjelper ikke noe når jeg ikke orker å høre. Tragikomisk.

Selvtilliten og arrogansen er teit å ha fordi det de baserer seg på er de tankene som har kommet til meg. Og hvor ofte er det ikke at de jeg har fått ikke strekker til og jeg føler meg dum? Arroganse tilhører konkurransekulturen. Jeg var ekstremt på skolen. Strevde hele tiden med å være best, for å få positiv oppmerksomhet.

Jeg skal se om jeg kan klare å forholde meg løsrevet til utålmodigheten min så jeg får sjansen til å velge den bort. Jeg er så kjapp at det er skummelt. Jeg får ofte lunta tent og nedbrent i samme sekund, så det å rekke å komme inn og lage noen endringer er ikke lett. 

Det å tenne så fort ligger i pappas slekt. Jeg tror alle har mislikt denne tendensen ved seg selv og også vært offer for den.

Arroganse er vel bare en av mange ord man kan bruke på manglende hensyn / kjærlighet? Når tålmodigheten tar slutt, når overskuddet er oppbrukt etc? Jeg beundrer de tålmodige menneskene. Men verden trenger kanskje sånne som meg også, som ikke vil jatte med, men kalle en spade for en spade. Noen trenger kanskje å vekkes fra ignoranse eller annet som sløver ned. Det kjipe med å ha den rollen er at man føler seg slem etterpå, for ingen liker å høre sånt og responsen er derfor ubehagelig. De gangene jeg har tenkt at jeg har mislikt arrogansen min er når jeg har brukt den uten å ville det i mangel på overskudd og den antakeligvis skadet andre. Det tilhører kjødet, og ikke vårt himmelske legeme, gudskjelov!

Det er ytterst sjelden man kan treffe et menneske som ærlig talt mener han er mer verdt enn andre pga ett eller annet, men jeg tror det er ganske mange som har falt for fristelsen og gått inn i en innbildning av å føle seg bedre når de ser de er sterkere enn andre på et visst område. Sannheten er antakeligvis at de er bedre på dette området, men når de er så dumme og identifiserer seg med det, da er det arrogansen kommer inn. Sånn er jeg ihvertfall. 

Underlig sammentreff.

Jeg fikk et utslag av helvetesild i ansiktet samme dag som jeg tittet ned i et indre sted som kan minne om helvete. Jeg leste at det følger med depresjon når man får helvetesild, og det forklarer det mørket jeg så ned i. Et mørke helt tomt for kjærlighet. Grusomt. Depresjonen var helt ekstrem, synes jeg. Jeg hadde ingen empati eller medfølelse, og følte hat bare noen sa meg imot. Den varte heldigvis bare noen få dager. Jeg tenkte da jeg så ned i det jeg forestilte meg var en sjakt i fuktig fjell at jeg hadde null kjærlighetskraft (uten Gud). Eneste jeg kunne berolige meg med var at jeg hadde viljen til å gjøre det gode.

Det er merkelig at når jeg tenker på hvor viktig det er å gjøre det gode og vil gjøre det, som å sette andre før meg selv, så klarer jeg det ikke fordi jeg blir syk, og trenger godhet selv. Og så hvis jeg ikke får det, men det kreves noe av meg i stedet, så blir jeg langt fra god. Og jeg ender opp med å føle meg ond. Føler meg så mislykka når jeg ikke får til dette viktige jeg vil.

Jeg er for tiden opptatt av å ta på meg pappas karma så smerten ved å ta den innover seg ikke skal stanse han fra å komme til himmelen raskt. Det er derfor jeg så ned i det kjærlighetsløse, tror jeg. Pappa har ingen kjærlighet.

Jeg føler et ansvar for slektas karma siden jeg er den som har fått muligheten til å gjøre et spirituelt arbeid, og er sikker på at min egen ondskap eller mangel på kjærlighet er den samme som hos de andre. Siden jeg har tatt min egen kan jeg like godt ta deres også, siden den ikke vil skremme meg siden den er av samme art. Og jeg vil være sikker på at alt renses.

Jeg vet at farmor og pappa som meg ikke takler at andre blir fra seg av opphisselse / sinte. Da blir vi sinte og avfeiende. Vi takler det ikke, vil bare ha det bort. På den annen side er vi også slik vi ikke takler at andre er. Jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få til å endre på dette mønsteret.

Innlegg på facebook om noe av det samme:

Om jeg er kjærlighet, som Therese av Lisieux hevdet rett før hun døde, hvordan kan jeg oppleve det motsatte, det totale fravær av det? Og hvordan kan jeg være kjærlighet når jeg kan være så tom for noe å gi at jeg kan hate når noen krever? Det jeg opplever er det jeg lett identifiserer meg med; som tanker, sansefornemmelser, viljesinnhold og følelser, og det er forståelig at disse ting som jeg kan iaktta og som er foranderlig ikke er meg. Det skulle altså bety at jeg heller ikke er kjærlighetstom.

Er så jeg ingenting? Når jeg stirret ned i kjærlighets-tomheten tenkte jeg at jeg er fullstendig ukjærlig. (Typisk egoet å bli redd for å ikke ha noe på lager.)

Hele tiden velger vi innholdet i tomheten. Det sier kanskje noe om meg hva jeg velger, men alt er bare om, for jeg er tom? Jeg føler meg så ekstremt dum nå at jeg skulle ønske jeg kunne revet av meg hodet. Og jeg føler meg så ond fordi jeg klarer ikke å være god slik jeg så gjerne vil. Handlinger er det ihvertfall lett å identifisere seg med. Man må jo stå for dem, selv om man ikke liker dem. Gud vil vi skal være gode mot hverandre, men så kommer de destruktive kreftene og setter kjepper i hjulene. Kanskje det er akkurat den kraften jeg må slutte å identifisere meg med? Det er jo ikke min skyld at jeg blir syk. Men jeg har likevel mye jeg må unnskylde på min og djevelens vegne.

Det totale fravær av kjærlighet var ganske skremmende. Men tenk om noen lever helt kjærlighetstom konstant. Om denne personen ikke kunne gi meg kjærlighet, selvsagt vil jeg tilgi, og det øyeblikkelig, for denne har det grusomt og strekker ikke til for å innfri noen behov i det hele tatt. Det å ikke kunne innfri noens ønsker pga en slik tomhet må være utrolig fælt. Attpåtil får slike negativ respons fra andre pga det de kaller "egoismen" og psykopatien".

Foreldres kjærlighet.

Å gå gjennom livet i troen på at ens foreldre ikke er glad i en er destruktivt, selv om dette tilsynelatende er en sannhet pga deres enorme begrensninger. Det er forskjell på betinget (menneskelig) og ubetinget (guddommelig) kjærlighet, og det er fint å vite om forskjellen, men det er farlig å glemme at den ubetingede kjærligheten er i alle og at denne er deres egentlige og innerste vesen.

Behovet for å elske er større enn det å bli elsket. Det er vår natur. Alt annet blir egoet vårt, fengsel.

Når de er på den andre siden vil de være mennesker som stråler av av kjærlighet. Da er de fri fra egoets fengsel de sitter i nå fordi de selv heller ikke opplevde å bli elsket av sine foreldre. Om du bryter kjeden (det beskrevne mønsteret av å oppfatte seg som ikke-elsket og i andres øyne verdiløs) setter du slekts-leddene fri fra den tunge kulen som holder dere nede på mur-gulvet i fengselet.

Det finnes ikke noe å være bitter for, fordi hadde de ikke hatt sine begrensninger hadde de handlet annerledes. Det er ikke deres skyld at de ble født med begrensninger og vokste opp i et miljø som ikke stimulerte til utvikling av åndelige egenskaper.Og husk at selv om de selv ikke kan elske deg slik du ønsker vil de ikke avvise din kjærlighet. Ei heller vil de avvise deg som det kjærlighets-vesenet du er. Å imøtekomme din persons behov her på jorden kan Gud tilfredsstille via andre.

Selfless and value.

If one wants to feel valuable, one needs to make others feel valuable. How does one do that without always electing others before oneself? It is not what you do that counts the blessings, but how you bear it.

Philippians 2:1-11 

Do nothing from rivalry or conceit, but in humility count others more significant than yourselves.

Romans 12:9-13 

Outdo one another in showing honor.

Matthew 25:40 

And the King will answer them, ‘Truly, I say to you, as you did it to one of the least of these my brothers, you did it to me.’

Mark 9:35

 

“If anyone would be first, he must be last of all and servant of all.”

Matthew 23:11 

The greatest among you shall be your servant.

Colossians 3:23 

Whatever you do, work heartily, as for the Lord and not for men

Isaiah 58:6-12 

“Is not this the fast that I choose: to loose the bonds of wickedness, to undo the straps of the yoke, to let the oppressed go free, and to break every yoke? Is it not to share your bread with the hungry and bring the homeless poor into your house; when you see the naked, to cover him, and not to hide yourself from your own flesh? Then shall your light break forth like the dawn, and your healing shall spring up speedily; your righteousness shall go before you; the glory of the Lord shall be your rear guard. Then you shall call, and the Lord will answer; you shall cry, and he will say, ‘Here I am.’ If you take away the yoke from your midst, the pointing of the finger, and speaking wickedness, if you pour yourself out for the hungry and satisfy the desire of the afflicted, then shall your light rise in the darkness and your gloom be as the noonday.

Luke 6:38 

Give, and it will be given to you. Good measure, pressed down, shaken together, running over, will be put into your lap. For with the measure you use it will be measured back to you.

Matthew 5:16 

In the same way, let your light shine before others, so that they may see your good works and give glory to your Father who is in heaven.

Romans 15:1 

We who are strong have an obligation to bear with the failings of the weak, and not to please ourselves.

Mark 10:44-45 

And whoever would be first among you must be slave of all. For even the Son of Man came not to be served but to serve, and to give his life as a ransom for many.”

Galatians 5:13-14 

For you were called to freedom, brothers. Only do not use your freedom as an opportunity for the flesh, but through love serve one another. For the whole law is fulfilled in one word: “You shall love your neighbor as yourself.”

Hvem mangler humor?

Noen hevder at humor er en guddommelig evne. Noen hevder at det finnes mennesker som ikke har humoristisk sans. Humor er noe dyr og fugler har, og kanskje også fisk og insekter, ikke vet jeg, og siden alle dyr har den har selvfølgelig alle mennesker den også. Noe annet er ulogisk siden vi er mer utviklet enn dyr og har alle deres egenskaper i oss. Å si at noen ikke har humoristisk sans vitner om lite grundig undersøkelse. Det er lettvint å bevare den gode selvtilliten ved å si noe slikt når noen ikke ler av ens egne dumme vitser, og det er fordomsfullt å si det før en har brukt tid på å bli godt kjent med dem.

Mennesker er svært forskjellige når det kommer til humoristisk sans /smak. Om en person er kresen er denne også kresen på hva hun finner morsomt og lar komme gjennom nåløyet, om en person er lite kresen ler han av det meste, en som elsker visdom vil elske intelligent humor osv.osv.

Jeg var på et foredrag i går hvor foredragsholder før han begynte å snakke så urolig bort på meg flere ganger. Så begynte han foredraget med å si at han ikke likte alvorlige mennesker fordi han ble urolig av det. Jeg måtte smile inni meg da, ha ha. Så sa han, etter å ha fortalt at han jobbet med barn og ungdom i vanskeligheter, at mennesker uten humor ikke bør jobbe med barn. Det forundret meg at han kunne være så fordomsfull når hans jobb utenom å holde foredrag var å hjelpe barn og ungdom i krise. Lo de mye, de som hadde så tøffe liv og var i krise? For en tullebukk! Barn og ungdom trenger å bli tatt på alvor. Det funker ikke med tull og tøys når en har fått verden smekket i trynet. Det blir symptombehandling. At han ikke kan skjønne, på sine 55 år eller der omkring, at barn, ungdom (og voksne ) trenger både alvor og humor er ihvertfall lite morsomt!

Etter et stort antall historier gikk jeg. Klarte ikke å følge med på dem. Bla bla bla bla bla.

Diamanten inni.

Forrige natt spurte jeg i bønn hva som ifølge himmelen var det aller viktigste å fokusere på her i jordelivet, generelt for alle mennesker, eller spesielt meg. Svaret var: å ydmykt få andre til å føle seg verdifulle.

Når jeg skrev det nå kom ordet "diamanten" til meg, og jeg skrev det til overskrift. Vi må minne folk på deres verdi, så de ser hvor edle de er, skinnende som diamanter, uknuselige. (Jeg så forresten en kjempestor diamant inni en ung mann en gang og jeg sa det til han. Han ble kjempeglad og takknemlig for det.

Er det noen som trengte å høre dette rådet så var det meg. Det var overraskende, og jeg vet jeg er langt fra slik at jeg får andre til å føle seg verdifulle. Unntatt sønnen min, da, noen ganger, men langtfra alltid.

Jeg har en jobb å gjøre, og det var nettopp en slik oppgave jeg ønsket meg. Å bry seg om andre følelser før mine egne kan jeg klare nå uten å miste meg selv. Før klarte jeg ikke det. Da mistet jeg kontakten med egne da, fordi mine følelser ble byttet ut med den andres, og fordi jeg brydde meg av frykt og ikke pga kjærlighet. Frykt snevrer som kjent inn bevisstheten, men kjærlighet rommer alt.

Jeg er svært takknemlig for rådet og det jeg anser som en oppgave. Klarer jeg dette har jeg tatt et stort steg fremover, og jeg vil oppnå det jeg lengter etter, og som englene kjenner så godt til. Jeg vil føle meg mer verdifull og glad, og føle mer kjærlighet og nærhet til andre.

“Beginning today, treat everyone you meet as if they were going to be dead by midnight. Extend to them all the care, kindness and understanding you can muster, and do so with no thought of any reward. Your life will never be the same again.” 
― Og Mandino

Makt

Jesus ble prøvet av Satan. Vi blir prøvet av satan. En av prøvelsene var at han kunne få all makt over verden, men Jesus lot seg ikke friste. Jeg opplevde det samme for et par uker siden. Jeg følte en intens følelse av stor makt komme til meg idet jeg fikk en normal følelse av makt. Jeg kunne velge å gripe den store eller la være. Den var besnærende fordi den kunne gi meg triumf på alle områder. Jeg kunne få makt over alle mennesker jeg kom i kontakt med fordi den var enorm. Jeg kjente at følelsen var ond fordi den hadde noe begjærlig ved seg, noe pirrende. Den ville gitt meg et enormt ego, virkelig demonisk. Det er best å la den Allmektige gode Gud sitte med makten så rettferdigheten kan seire. Makt i egoets hender blir ren ondskap.