Å bli avvist og ikke selv få avvise

Ifølge enneagrammet er 4'er (kunstnertypen) mest av alt redd for avvisning og dette preger dennes liv på alle områder. Det stemmer nok, men det motsatte er omtrent like ille; det å bli angrepet / invadert og ens egen avvisning av en annen ikke nytter. Hva er verst; en følelse av klaustrofobi og utstoppethet eller den ytterste ensomhet og hvori alt det innvendige er knust og rast ned i det store tomme intet? Det første kan man gjenoppbygge, fortrinnsvis med noen andre materialer og å bli invadert er også overkommelig selv om man er nervøs og sjokkpreget en tid etterpå.

Å bli holdt fast når en bare vil vekk fra vedkommende, å be noen slutte å plage en og de ikke vil høre, det er angrep. Hva er verst? Å bli avvist eller ikke selv få avvise?:) Jeg tror jeg sier de begge er like ille om graden av invasjon  og avvisning er den samme.

Chandelier. Sia. ( I love it!)

http://youtu.be/2vjPBrBU-TM

Yoga: broen og triangelen forklart.

http://youtu.be/L2E4a758WSI

http://youtu.be/7CUs9CoW_oI

Ikke lett å bygge opp andre når man selv brytes ned.

Byron Katie quotes.

“The only way I can be angry at you is when I have thought, said, or done something that is unkind in my own opinion.”

“How do you react when you think you need people's love? Do you become a slave for their approval? Do you live an inauthentic life because you can't bear the thought that they might disapprove of you? Do you try to figure out how they would like you to be, and then try to become that, like a chameleon? In fact, you never really get their love. You turn into someone you aren't, and then when they say "I love you," you can't believe it, because they're loving a facade. They're loving someone who doesn't even exist, the person you're pretending to be. It's difficult to seek other people's love. It's deadly. In seeking it, you lose what is genuine. This is the prison we create for ourselves as we seek what we already have.” 

“Being present means living without control and always having your needs met.” 

“When they attack you and you notice that you love them with all your heart, your Work is done.” 

― Byron Katie

https://www.goodreads.com/author/quotes/6374.Byron_Katie?page=1

Always have a space for reflection.

You can't choose how to react before you choose what to believe. If you believe the bad words or bad attitude towards you is something about you personally and not the person speaking you may get hurt. So do not jump to a conclusion before you are sure it is worth crying about. If someone is disrespectful it may be they are in a bad mood, it has nothing to do with you so you don't have to think you have lost their respect or your value in their eyes has been diminished. Always try to understand the person who is speaking. 

Arroganse, mulig å bli kvitt?

Det er sikkert  ulike grunner til at vi er arrogante. Det er kanskje en overbevisning i oss som er feil, og som vi bruker for å rettferdiggjøre arrogansen? Jeg tenker noe slikt som: " det du skal si er så teit at det gidder jeg ikke høre på en gang".

Jeg har opplevd at ei var arrogant overfor meg en gang. Det føltes som en avvisning. Det i seg selv kan være en motivasjonsfaktor for meg å huske på. 

Det siste jeg vil er jo å få noen til å føle seg små. 

Om vi klarer å løfte noen frem har vi gjort noe bra. Jeg skjønner at jeg mangler verktøy både i form av ord og handling for å få mennesker til å føle seg verdsatt. 

Føler meg som et null bare jeg tenker på hvor mangelfull jeg er på det området, et område som vel egentlig spenner ut over det hele?

For meg handler det om å ikke tåle. Jeg blir så utålmodig når jeg vet det 

kommer noe dumt eller noe jeg allerede vet. Jeg klarer rett og slett ikke å høre på. Det er uutholdelig. Det er min svakhet. Vi kan kanskje ikke fjerne disse tendensene, men heve oss over dem, finne dem upassende?

Noen velger å overhøre. Det er en annen måte å være arrogant på, som jeg ikke liker, fordi jeg vil ta folk på alvor. Men denne viljes godhet hjelper ikke noe når jeg ikke orker å høre. Tragikomisk.

Selvtilliten og arrogansen er teit å ha fordi det de baserer seg på er de tankene som har kommet til meg. Og hvor ofte er det ikke at de jeg har fått ikke strekker til og jeg føler meg dum? Arroganse tilhører konkurransekulturen. Jeg var ekstremt på skolen. Strevde hele tiden med å være best, for å få positiv oppmerksomhet.

Jeg skal se om jeg kan klare å forholde meg løsrevet til utålmodigheten min så jeg får sjansen til å velge den bort. Jeg er så kjapp at det er skummelt. Jeg får ofte lunta tent og nedbrent i samme sekund, så det å rekke å komme inn og lage noen endringer er ikke lett. 

Det å tenne så fort ligger i pappas slekt. Jeg tror alle har mislikt denne tendensen ved seg selv og også vært offer for den.

Arroganse er vel bare en av mange ord man kan bruke på manglende hensyn / kjærlighet? Når tålmodigheten tar slutt, når overskuddet er oppbrukt etc? Jeg beundrer de tålmodige menneskene. Men verden trenger kanskje sånne som meg også, som ikke vil jatte med, men kalle en spade for en spade. Noen trenger kanskje å vekkes fra ignoranse eller annet som sløver ned. Det kjipe med å ha den rollen er at man føler seg slem etterpå, for ingen liker å høre sånt og responsen er derfor ubehagelig. De gangene jeg har tenkt at jeg har mislikt arrogansen min er når jeg har brukt den uten å ville det i mangel på overskudd og den antakeligvis skadet andre. Det tilhører kjødet, og ikke vårt himmelske legeme, gudskjelov!

Det er ytterst sjelden man kan treffe et menneske som ærlig talt mener han er mer verdt enn andre pga ett eller annet, men jeg tror det er ganske mange som har falt for fristelsen og gått inn i en innbildning av å føle seg bedre når de ser de er sterkere enn andre på et visst område. Sannheten er antakeligvis at de er bedre på dette området, men når de er så dumme og identifiserer seg med det, da er det arrogansen kommer inn. Sånn er jeg ihvertfall.