Bogeyman

Do you feel proud
when you make your girlfriend, child and me cry?

Do you get a kick out of being at war with me?
I certainly don't get a kick out of you.

What a waste of life
being such waste to the world.

Soko

Natt

Ofte våkner jeg etter kort tids søvn bare fordi det er mye som har kommet frem i løpet av sovetiden som trengs å skrives ned. Når jeg har fått det nedskrevet kan jeg bli trøtt igjen. Siden jeg fungerer slik er det vanskelig å kombinere skrivevirksomheten med noe annet krevende. Jeg synes også det er vanskelig å sette en tid for skriving. Det jeg skriver da blir åndsløst er jeg redd. Det som kommer når jeg er i ferd med å sovne eller i løpet av natten er lettere å stole på verdien av.

Ikke sur.

Hvis jeg er sur er det som regel fysisk betinget. Jeg mangler søvn og / eller er sterkt forkjøla. Om det er noe kjipt som har skjedd hjelper det å snakke med noen om det, synes jeg. Da får jeg det litt på avstand ettersom jeg har skapt et rom for andre til å bry seg om det kjipe også. Det er ikke lett å unngå å skvette gørr på andre om det er det man selv sitter i. Så å komme seg litt opp i humørskalaen med en samtale gir bedre perspektiv og man ser at det kjipe ikke var all verden.

Det er sjelden jeg sitter i gørr, men om jeg sitter der og bare ser dette gørret får jeg plutselig en innskytelse fra en bevissthet som ser fra et høyere perspektiv enn meg. Og den innskytelsen er alt som skal til for å gi meg en lettelse så jeg kommer opp til det normale igjen. Innskytelsen løser problemet og/eller tilknytningen jeg har til det.

Bøker kan forme liv.

Visse bøker glemmer jeg aldri. Første boka jeg leste var "Tom i villmarka". Det meste av livet har jeg vært alene som den katten, men jeg tror ikke det skyldes boka. Uforglemmelig er også "Allerkjæreste søster" hvor det var en verden under jorden. Jeg likte veldig godt "Tordivelen flyr i skumringen" da jeg var 14 år. Da ble jeg klar over at jeg var interessert i mystikk. Senere "Vivian spøkelse", som inspirerte meg til å bli anorektisk. Det var først en bok jeg leste som voksen jeg ville herme litt etter. Den beskrev indre opplevelser. Tror det var "Som regn om natten" av Kari Bøge. Den inspirerte meg til å bli slik at jeg kunne få spennende indre opplevelser jeg kunne beskrive med ord etterpå.

Til min sønn, den allerkjæreste!

Jeg vil skrive en slags dagbok til deg her, som du kan lese senere.
For nå kan vi ikke dele våre tanker, og jeg vil ikke glemme det jeg vil dele med deg.

15.03.2016
Du møter meg med pollen
som faller tungt gjennom sollyset
og ned på den fuktige bakken et sted.

17.03.2016
Jeg måtte presse deg inn i din fars bil i dag.
Du klamret deg ustanselig til meg.
Jeg kan ikke glemme hvor ulykkelig du var
da du vinket så kraftløst til meg.
Og da jeg ikke så bilen med deg i da jeg var oppe hos meg
kjente jeg panikken komme.
Alt ble blankt.
Du var borte!

¤

Jeg så fella
med depresjonen nedi
i gågata.
Jeg gikk ikke nedi.

Fella er å tro jeg må være en dårlig mor
som frataes sin kjære.
 ¤
Hver uventede lyd dytter frem fraværet av deg.
¤
Det er så tomt uten deg
at du fyller hele verden omkring meg.
¤
Bare synet av en rynket panne
bringer frem medfølelse.
¤
Jeg vandrer gatelangs etter å finne deg
selv om jeg vet du er milevis fra meg.
Jeg kan ikke nå deg. Jeg kan ikke få deg inntil meg!
¤
Denne rastløsheten minner mistenkelig mye
om min største kjærlighetssorg.
Jeg må slite meg ut
så jeg kan sovne uten en tanke eller følelse.

Enda bedre ville det være
om jeg hadde en støtputemann
å ligge på magen til,
som satte tårene fri.
¤
Plutselig jeg så deg og kjente din dype sorg i hjertet.
Vel, om den sikkert var din
eller min vet jeg ikke,
men den samme sorg er det.
Vi bader jo begge i det sørgelige havet.
Du er ikke alene.
¤
Hørte du hva jeg sa tidligere i dag?
Det gikk en kråke og skrek utenfor huset,
igjen og igjen, som for å proklamere
at du og jeg hadde stor sorg i hjertet
og noen hadde vært dypt urettferdige.
¤
Mamma begynte å gråte
da hun hørte hva du drømte.
Men jeg kommer aldri til å hoppe
ned fra terrassen på taket, kjære.
Jeg vil ikke vente lenger
enn nødvendig for å holde om deg.
¤
18.03.2016

Uten din stemme i huset
er dette som et kontemplativt kloster
å regne.
¤
Det er rått ute
så det beste er å sove i din lune seng.

Kjæledyret sover under sengeteppet,
mens du må være sammen med din fiende!
¤
Den lille, døde fuglen på fortauet
er like ribbet for kjøtt
som jeg er for ditt.

¤

Å ta selvmord hjelper ikke.
Min hals er skåret over allerede.

Jo mer de vil drepe vår hengivenhet
jo mer vokser den i styrke.

¤
24.03.2016 (etter den første skypesamtalen)

To see you again
still missing me
intensely....

I cry for you
knowing  you go through
hardship and misery.

¤

La meg skinne
i ditt mørke.
Bring meg nærmere ditt hjerte.

Vi kan møtes der
når vi nektes samvær.

Du mister meg aldri.
Din far har din kropp en tid,
mens vi er forenet evig.

¤

Retten er ikke rettferdig!

Jeg ble saksøkt av faren til min sønn, på oppfordring av barnevernet(!) fordi han ikke fikk se sønnen sin. Ikke fordi jeg nektet, men fordi jeg ikke presset min sønn til samvær mot hans vilje når hans reaksjoner etter hvert samvær med faren ble veldig ille. Han hater faren sin, og med gode grunner. Jeg tapte likevel saken. Både barnevernet og retten anså faren som en bedre omsorgsgiver enn meg, og sa rett i trynet på sønnen min at han ikke fikk bestemme (selv om han er 10 år). "Hvorfor måtte jeg snakke med dem så mye da, når hva jeg vil likevel ikke har noe å si? Jeg føler meg svikta!", sa han etterpå. Han gråt og gråt, utrøstelig. T.o.m. i søvne. Måtte flytte til faren straks. Selv om han liker seg best hos meg, bedre på skolen ved meg, og i småbyen hos meg. Selv om han sa han ville ta livet av seg om han måtte flytte til faren og jeg sa det i retten. De bare tilkalte barnevernsvakten så de skulle påse at selvmordet ikke fant sted.

Retten stilte evinnelige kritiske spørsmål til meg, men ikke faren, fordi han var normal, sa de. Dvs som dem. Og lette iherdig etter noe å sette den dømmende fingeren sin på. Jeg var forhåndsdømt, mens faren ble rost opp i skyene fordi han var en mann som ville kjempe for å få samvær med sønnen sin.

Det er like farlig å gå i retten som å komme borti barnevernet. For tenker du ikke presis som den sakkyndige i alle ting har du også retten (dommeren) i mot deg. Får du en negativ hurpe som sakkyndig er du ille ute fordi dommeren dømmer nemlig slik den sakkyndiges anbefaler. Kun en sjelden gang (20% av tilfellene)dømmer dommer annerledes. Just be aware!

Ikke send bekymringsmelding til barnevernet for småtteri hos naboen. De må gjennom et helvete. Og ikke bare foreldrene. Barna må på møter igjen og igjen, men hva de sier blir ikke tatt alvorlig. Det er svik og atter svik. For når barnevernet har en negativ holdning til deg har du ikke sjanse uansett hva du sier. Alt ble vridd i negativ retning. T.o.m. min kjærlighet ble brukt mot meg. Nå er min sønn og jeg skilt på ubestemt tid fordi vi har et "for tett forhold". Om de virkelig tror kjærlighetsbåndet blir svakere pga fysisk avstand vet de lite om hva kjærlighet er.