Curious about ayahuasca?

https://medium.com/s/story/biting-the-bucket-with-ayahuasca-2940c5da3248

Hvordan kan vi diskutere Islam uten at diskusjoner blir stygge og må avsluttes?

Jeg regner ikke med at vi kan sette noen klar skille. Vi kan ikke annet enn å bruke skjønn. Det må de som uttrykker seg vite også. Derfor bør de passe ekstra på hvordan de ordlegger seg så de ikke feilaktig oppfattes som rasistiske. Når de som ikke har vært forsiktige når de ytret seg om sensitive emner klager over å ha blitt kalt rasistisk, fremfor å tenke at de vil være mer saklige ved neste forsøk, fortjener de ikke oppmerksomhet. De bør skylde seg selv for ikke å ikke ha vist nok respekt for de som kan bli fornærmet. Det er vanskelig for noen som er dypt religiøse å ikke ta islamkritikk personlig hvis kritikken er grov, lite konstruktiv og lite forståelsesfull. Dette bør være i bakhodet når man ytrer seg kritisk om andres religion. Viser man ikke respekt når man ytrer seg fortjener man heller ikke at noen skal ha respekt nok for deres kommentar til at den får stå.

Jeg tenker at et skille går mellom konstruktiv kritikk og skittkasting, samt usaklig kontra usaklig. Ikke at man nødvendigvis er rasist fordi man kun bedriver skittkasting, men om man vil unngå å bli stemplet som rasist har man i hvert fall noen grenser å forholde seg til om man vil holde seg på den trygge siden. De som ikke klarer å holde seg innenfor rammene kan lett ansees som hatefulle siden de ikke klarer å beherske seg.

Noen islamkritiske ser ut til å glemme å skille mellom islam som religion fra politikk og kultur i land hvor flertallet av troende er muslimer. De har kanskje kun lest om det verste de kan finne om islam: Om ekstreme imamer i muslimske sekter etc. Kvinneundertrykking, æresdrap osv. har med kultur å gjøre, ikke religionen. Det blir ikke presist å kalle noe muslimsk kultur heller, siden den ikke er ensartet. I diskusjoner om islam eller muslimer må man presisere, ellers blir det feil. Å påstå at islam er kvinneundertrykkende er like upresist som å påstå at kristendom er materialistisk bare fordi mange i Norge er materialistiske.

Du er ikke en rasist om du er imot omskjæring eller andre enkeltsaker. V bør holde oss til nettopp slike enkeltsaker når vi diskuterer, for å unngå å urettmessig skyldspålegge og dra inn i debatten en hel religion eller folkegruppe (de religiøse).

Når debatten foregår skriftlig er det viktig å ordlegge seg presist, for å unngå i den grad man kan å bli oppfattet som nedlatende, sint etc.

Tilleggskommentar fra en venn av meg: Man må kunne skille mellom politisk ekstremistisk Islam, og muslimer for hvem Islam kun er et livssyn basert på en etisk og moralsk essens.

Fundamentalismen har jøder, kristne og muslimer til felles. Og den er like grotesk om man leser alle vers og kapitler bokstavelig. Men man kan ikke fordømme og generalisere over alle jøder, kristne og muslimer fordi om det finnes en ekstremistisk fundamentalisme som noen politiske miljø bruker som del av en politisk imperialistisk agenda.  

En kommentar om tro jeg la ut i agnostikergruppa på facebook.

Det går sikkert an å mene at guder og demoner også "bare er psykologi". Hverdagsbevisstheten kan jo utvides til høyere bevissthet. Mange har hatt ut av kroppen - og nær døden opplevelser hvor de har erfart at de tenker uten å være avhengig av hjernen og beveger seg uten den fysiske kroppen. Noen erfarer en (spirituell) verden hinsides denne. Om det finnes en Gud kan selvsagt diskuteres, men ingen vet hva Gud egentlig er, akkurat som ingen kjenner menneskets og andre skapningers innerste vesen. En felles forståelse av hva Gud er bør være på plass før vi diskuterer det og egentlig også at alle som deltar i diskusjonen har søkt å lære Gud å kjenne. Buddhister sier ikke de tror på Gud, men de tror jo på høyere bevissthet, muligheten til å bli befridd fra det lavere og bli opplyst. Å finne en felles forståelse av hva Gud er for alle mennesker, uansett bakgrunn, er en stor utfordring. Å prøve å forstå Gud kun ved hjelp av de vestlige religionene er ikke nok.


Lederne for disse kirkesamfunn (tenker her på kristendom, islam og jødedom) har berøvet medlemmene det viktigste Gud hadde å formidle til menneskene, nemlig at de har alle Guds egenskaper inni seg, at de ikke trenger prester for å finne sannheten fordi de har tilgang til visdomskilden inni seg, de trenger ikke å bekjenne sine synder til presten og be om tilgivelse av han fordi de kan be Gud om tilgivelse selv, de trenger ikke be om menneskers respekt, nåde og oppreisning fordi Gud kan gi dem hva enn de trenger. Gud vil at alle skal være uavhengig av andre (inkludert prester) og fokusere på å elske. Så lenge kirkene klarer å holde folk avhengige av seg kan ikke mennesker elske. Kirkene har altså gjort det motsatte av hva Gud i utgangspunktet ønsket for menneskene. Å elske innebærer en frihet fra alt. Det å elske, elske det gode, det sanne, det rettferdige, det vise, det modige, det omsorgfulle osv. snakkes det lite om i disse kirkesamfunn. Mennesker tiltrekkes ikke lenger fordi kirkene er nærmest blottet for essensen av Guds åpenbaring. Buddhistene og Bahaiene derimot oppfordres til å meditere, kontemplere, til å finne sannheten selv. Naturreligioner vil jeg også nevne. Der medlemmer forsøker å få kontakt med hjelpende ånder, bruker plantemedisin for å fremme kontakten med kilden / Gud osv. Alle religioner har til felles at essensen er kjærlighet og oppfordringen til å lære å elske. Det vanskeligste og mest fantastiske som er. Alt og alle som forsøker å distrahere mennesker fra å fokusere på dette er av det onde, kirke eller ei.

No, you don't lose God by making sins, but if you think God rejects you you will feel lost.

When one has sinned the sin becomes a wall between him and God. It is very important then to talk to God about it, ask for forgiveness and a way to make things better, knowing he listens through any wall. I think people can forget about God if they sin and think the sin is unforgivable. But who are they to judge? How you handle sin is a test on how much you love God and believe in His love. Also how you respond to other people who sin by hurting you. Do you forgive? If you don't you may not think God will forgive your sins either, because people have a tendency to project their own concepts on others. Even on God who is more loving than we can ever fathom.

Islam, sharia og islamisme

Jeg ville ikke blandet sammen Islam med islamisme. Ikke blandet sammen muslimer med terrorister, religion med politikk. Det er mange muslimer, men få av dem støtter de ekstreme. Det er lett å generalisere, men for å være presis bør man skille så langt man kan. Når folk som er skeptiske til Islam tenker på sharia tenker de derimot bare på en liten del, den de frykter, som handler om straffelover. Sharia omhandler mye mer enn det og husk: Muslimer må følge landets lover først og fremst. Det står i skriftene deres. Og noe annet viktig: Straffelovene er forslag, ikke noe alle muslimer vil eller må bruke i praksis. Hvilke lover som brukes varierer. Den religionen som kom etter Islam, Bahai, har også en lovbok. Lovene som omhandler straff, arv og andre ting som ikke bare omhandler personlige anliggender er kun forslag. Tiden endrer seg og mennesker modnes. Vi trenger ikke bruke barbariske straffemetoder for å forebygge kriminalitet. Dette vet muslimer. De ledere som vil ta i bruk de verste straffemetoder er selv barbarer. De representerer ikke muslimer flest. Akkurat som dødsstraffer i USA ikke representerer kristne.

Likhet eller forening

Det er farlig om verdens land skal gjøres like pga intoleranse og egoisme hos de med makt. Verdens land må forenes med toleranse og åpent sinn for dermed å beholde sin egenart. Dette gjelder også innad i land med forskjellige kulturer. Når integrasjon betyr å gjøre lik blir det undertrykkende. Ulikheter er ingen trussel, det er berikende. Vi må bare ikke være så svake at vi betrakter alt nytt som en trussel og/eller ikke kan sette en grense når noen presser noe på oss. La folk beholde sin egenart og kjemp for å være deg selv om noen kritiserer deg for ikke å være lik en annen. En dame med slør i Norge gjør deg ikke mindre egenartet. Tvert imot.

Drømmejeget og vår høyere og lavere vilje

Når man drømmer er jeget erstattet av en form som representerer deg som du ser i drømme. Jeget, personen i verden, er en illusjon akkurat som den du er når du drømmer. Den kan skiftes ut og tilintetgjøres. Heldigvis er vi noe annet enn personen i verden og den vi anser som oss selv når vi drømmer. I løpet av de to siste nettene har jeget i drømmene mine vist seg å være motsatt av hvordan jeg er til vanlig, antakeligvis for at jeg skal oppleve hvordan det er å være motsatt av hvordan jeg vanligvis er. Vi er i verden og drømmeland for å lære og jeget er kun et redskap i den forbindelse. Når vi trer inn i verden trer vi også inn i jeget. Da får vi kontakt med jegets vilje og karakter. Om vi trakk oss tilbake ville vi sluppet denne viljen og karakteren og bare merket Guds vilje i oss. Å kun være oppfylt av Guds vilje er bliss.

Før innbilte jeg meg at jeg fulgte Guds vilje bare fordi jeg var bevisst på å ville gjøre det i enkelte tilfeller og jeg innbilte meg at jeg viste gode kvaliteter selv om jeg antakeligvis kun gjorde det innimellom alle gangene jeg viste kun en mangel på det. Så lenge vi er i verden og kjenner vår verdslige karakters vilje og tilbøyeligheter fylle oss er det ikke lett å overstyre denne.

Før tenkte jeg også at vi har to motstridene viljer og "selv" i oss. Den høyere vilje tilknyttet det høyere selvet som er i overensstemmelse med Gud og den lavere vilje fra et lavere selv. Nå betrakter jeg dette mer transparent. Egentlig finnes det kun e'n vilje, Guds vilje. At det kan se ut som vi ikke følger Guds vilje skyldes at våre tanker og handlinger blir mindre edle ved lavere bevissthet. Jeg har vært så opphengt i begrepene det høyere og lavere selv at jeg nærmest har oppfattet det som noe reelt, men jeg ser jo nå klart at det er metaforer bare. Når vi er opptatt av og identifiserer oss med uedle tanker og følelser kan dette kalles det lavere selv, men vi er hverken tanker eller følelser så dette selvet er en illusjon, en metafor.

Det sies at vi har fått fri vilje til å velge mellom den lavere eller den høyere vilje, men vi er ikke i stand til å ta et fritt valg uten høyere bevissthet, så når vi handler ut fra den lavere gjøres dette som slaver mer enn som frie individer. Det kan derfor ikke kalles en vilje. Så om vi har en vilje er den i hvert fall ikke lav.
Å handle utfra tanker og følelser i respons til verden er litt andre ord for et lavere selv. Uten å være løsrevet fra verden og sine tanker og følelser er det ikke mulig å erkjenne den ene vilje, Guds vilje.

Vi er ikke vårt lavere selv fordi vi er ikke tanker, kropp og følelser og fordi valg tatt på bakgrunn av disse ikke er frie. Vi er heller ikke et høyere selv. Vi er ikke dyder, inkludert høyere følelser som glede og kjærlighet eller visdom. I mange år har jeg tenkt min egentlige vilje er den samme som Guds, men slik jeg nå ser det er heller ikke den min på samme vis som at ingenting er mitt. Det er bare Guds vilje. Det eneste som kan definere meg er hva jeg elsker. Det er basert på det jeg tar valg. Vi blir liksom det vi elsker, men jeg har ikke en selvstendig vilje.

Det vi elsker høyt ofrer vi alt for. Når vi opplever høyere former for kjærlighet mister vi interessen for lavere former for kjærlighet. Når vi opplever visdom kaster vi lavere tanker og når vi opplever høyere følelser mister vi interessen for lavere følelser. Med lavere følelser mener jeg følelser vi ikke er løsrevet fra, fordi det finnes egentlig ikke noen dårlige følelser å bli kvitt, da vi kan bruke alle følelser konstruktivt om vi bare er løsrevet fra dem. Jeg kaller dem lavere siden det i himmelen ikke finnes hverken sorg, frykt, hat eller sinne.