Hvorfor er sex synd?

Jeg har hørt at hvis jeg skal ta den raskeste veien til Gud så skal jeg droppe å ha sex. I the new tantra hører jeg at jeg bør stimuleres seksuelt daglig for å live opp kroppen og få mer seksualenergi som i sin tur kan omformes til spirituell energi, men det er dog viktig å unngå å ha topporgasme som fjerner seksualenergi. Innenfor religioner skal man unngå sex, men det er greit så lenge man er gift. ( Er det med tanke på at det kan bli barn av det bare?) Og munker og nonner skal unngå det.

Spørs det på hvilken holdning man har når man har sex og om det er tantrisk eller ei? Altså at man ikke har sex for å lette på et trykk eller for å nyte den fysiske følelsen av det, men for å komme nær og føle kjærlighet? At man har en kjærlig holdning til personen og ikke bare forholder seg til kropp? At man ikke vil ha sex med flest mulig og overfladisk, men komme nær e'n person? At man bruker sex som en stige til himmelen? 

Begjær er en av kardinalsyndene. Nonner/munker retter sitt begjær etter de himmelske ting fremfor de verdslige. I Bahai lærer vi at begjær ikke er en synd i seg selv. Det er hva man begjærer og søker man må bedømme verdien av. Nonner/munker vil rette sitt begjær til den høyeste form for kjærlighet: Kjærligheten til Gud og det guddommelige. Jeg tror sex er synd om det utføres kun for sanselig nytelse og for å oppnå topp-orgasme. Det er også synd når man ikke har følelser for den man har sex med, altså ikke har en forbindelse annet enn rent fysisk. Det er synd når man har sex med en person som i utgangspunktet ikke ønsker sex, men som ble overtalt(enten verbalt eller med fysisk berøring) eller presset til det. 

Jeg tror mange kvinner, kanskje særlig tidligere og i religiøse kulturer, føler skam om de har blitt fristet til å ha sex med noen de ikke hadde et nært og seriøst forhold med. De vet Gud sier man ikke skal ha sex før ekteskapet og føler skyld og skam for å være svak og falle for fristelsen. Menn blir lett og fort seksuelt opphisset og derfor lettere fristet til å prøve å ha sex. Om de har sex utenfor ekteskapet skylder de på at de jo er menn (ustyrlige) og synes ikke de har gjort noe galt fordi "hun ble med på det". Siden kvinner bruker lengre tid på å bli opphisset nok til å ha et samleie blir som regel ansvaret for om det blir gjennomført et samleie opp til henne. Om han ikke gir seg med å prøve å ha sex med henne til tross for at hun egentlig ikke vil og hun til slutt gir etter for hans begjær, enten for å være snill eller fordi han har gjort henne så kåt at det seksuelle begjæret har blitt så sterkt at det har overvunnet viljen hennes, er det hun som blir sittende med skammen. Og om hun gir etter fordi hun er forelsket og han viser seg å ikke ha samme følelser for henne føler hun seg utnyttet og lite verdsatt. Budet om ikke sex før ekteskapet er for å beskytte kvinnene og eventuelle barn som kommer som følge av samleie! Han vil beskytte kvinnene så de ikke føler seg utnyttet. Han vet hvor lett vi føler kjærlighet når vi åpner oss opp for en mann. Om budet blir brutt er det ikke for kvinner å føle skam. Budet er for at menn skal ta ansvar, få kontroll over sitt begjær og ha respekt for kvinner nok til å ikke prøve å ha sex med de før han elsker de og lover å alltid være der for henne. 

Jeg fikk en respons jeg vil legge til:

Du har alltid vært, er, og vil alltid være, uatskillelig fra Gud. 
Ditt vesen er i skjønn forening med Gud. Ingenting kan forandre det.

Du kan ha en opplevelse av forening med Gud, eller du kan ha en opplevelse av separasjon fra Gud. Dette avhenger av hvor du retter oppmerksomheten din. 

Nået er det eneste øyeblikket. 
Det eneste øyeblikket du kan oppleve forening med Gud på, er nå. 
Hvis oppmerksomheten din er rettet mot nået, er du oppmerksom på øyeblikket der Gud er.
Fortiden er kun en mental konstruksjon av minner. Fremtiden er kun en mental konstruksjon av fantasier.
Hvis oppmerksomheten din er rettet mot noe annet øyeblikk enn nået, enten fortiden eller fremtiden, har du vendt blikket ditt vekk fra øyeblikket der Gud er.

Tanker kan kun handle om fortiden eller fremtiden. Tanker kan ikke handle om nåtiden. Selv tanker som tilsynerlatende handler om nåtiden, er kommentarer på noe som du nettopp har opplevd. Idet du blir bevisst tanken som kommenterer, er øyeblikket som kommenteres, allerede passert. Det er tapt. 
Hvis du har oppmerksomheten rettet mot tankene dine, er oppmerksomheten din fanget i fortiden eller fremtiden, i minner og fantasier som har ingenting å gjøre med Guds nærvær her og nå.

Seksuell energi er en kroppslig tilstand. Den kan være akkompagnert av emosjoner, slik som kjærlighet (til en person). Den kan også være akkompagnert av tanker. Disse tankene kan ta deg vekk fra dette øyeblikket, dersom du vier de oppmerksomhet. For eksempel kan man bli revet med av tanker om ensomhet, tanker om manglende kjærlighet, tanker om at man skulle ønske at dette øyeblikket var noe annet enn dét det er. 

Det er hensiktsmessig for den som søker å oppleve forening med Gud, som ønsker å bade i Guds kjærlighet, å vende oppmerksomheten bort fra disse tankene, emosjonene og begjæret i en periode av ens liv. Kun ved å vende oppmerksomheten mot Gud, kan man oppleve Gud. Hvis man gjør sex og seksuell nytelse til viktigere enn å oppleve forening med Gud, kan man oppleve veldig mye god sex, men på bekostning av opplevelsen av forening med Gud. Hvordan? Ved at man velger å rette oppmerksomheten vekk fra opplevelsden av Gud her og nå.

Den som har lært å kjenne igjen Guds nærvær i seg selv, overalt, hele tiden, vet at Guds nærvær er overalt, hele tiden, også når man opplever seksuell energi, emosjoner og tanker. Da har man ingen grunn til å flykte fra disse momentene, for ingen av dem har makten til å skille deg fra Gud. Den som gjenkjenner Guds nærvær i seg selv, overalt, hele tiden, ved å ha oppmerksomheten solid plantet i nuet, er trygg i denne erkjennelsen, ikke bare som et konsept, men som en levende opplevelse.

Oppdag Gud i deg selv. Oppdag det aspektet av deg som er Gud selv. 
Oppdag Gud i deg selv, og du vil gjenkjenne Gud i alle andre.
Elsk Gud i deg selv, og du vil elske Gud i alle andre.
Overgi din seksuelle energi til Gud i den du elsker. Enten det er deg selv eller noen andre.

Du kan hvile tilbake i nået, med oppmerksomheten din på Guds nærvær i deg selv, og samtidig gjenkjenne Guds nærvær i din partner.
Du kan hvile tilbake i nået, med oppmerksomheten din på Guds nærvær manifestert i dere begge, og samtidig være oppmerksom på seksuell energi i egen og den andres kropp.
Dere kan begge hvile tilbake i nået, med oppmerksomheten deres på Guds nærvær manifestert i dere begge, og overgi hverandres seksuelle energier til Gud.
For Gud er uatskillelig fra deg selv, din partner, og alle andre levende vesener.

Er religion så galt?

Noen religiøse mennesker søker ikke sannheten selv, de filosoferer ikke og strekker seg etter svar fra dypet eller høyden. Kanskje de reflekterer, men da kun over allerede angitte "sannheter". Sannheter i form av hellige skrifter, jeg mener kun er av veiledende betydning og har ord som kan beskrive sannheter man selv har erfart, men mangler ord for. Noen kaller hellige skrifter sannheter, men hvordan kan skrift være sannhet? Sannhet er levende, kan ikke lukkes i skrift. Om bokstavtroende mennesker skal ha med seg sannheten til himmelen når de dør må de da ta med seg bibelen, men det går jo ikke, så hva står de da igjen med, når den overfladiske kunnskap de leste ikke er evig og dermed ikke kan tilhøre en evige himmel, siden de aldri tok seg bryet med å søke sannheten i seg selv?

Jeg er ikke enig i at religion må føre til maktkamp, evige konflikter og er til hinder for demokratiet. Det er kun hvis folk er bokstavtroende , diskriminerende og overfladiske, samt når religion misbrukes av makthavere og har ledere. Om folk finner sannheten selv, finner sporene av sannhet (skrifter er sannhets-spor og ingen hellig tekst er mer sann enn en annen) også i andre religioner og fokuserer på essensen som er lik i alle religioner fremfor de sosiale forskjellene som er betinget av kulturen i landet religionen oppsto, derimot, vil religion kunne være til berikelse og ikke til hinder for hverken fred eller demokrati.

Ingen skulle akseptere at noe menneske har den rette tolkning. Det står i bibelen at himmelen er inni hver enkelt. Likevel går folk og lytter til ett menneske i et rom der de selv ikke får lov til å tale. De støtter galskapen.

What does self love actually mean?

If we have been taught by parents or others that we are not worth love we may also think our love is of no value for others. Then it is important to understand that how I was treated had nothing to do with me personally and that "my love" is not mine, but Gods and that everyone wants that love.

A lot of people say: "Love yourself", but what does it mean? If you ask people what love is you will get a lot of different answers. So I think about the highest forms of love I can imagine and ask: How is Gods love for me? God wants me to forget myself and love others. That is a form of self love right there. Cause who am I? I can't know that before I forget myself and express myself to others. And if I want to serve God; Be loving towards others, love is what I will be. When I love others I want to take care of their most important needs. I want to assist them to be more free, wise and loving. To love myself would then also mean to respect my most important needs, to not let fear stop me and to follow my calling.

If you want to love yourself so that you become more free, loving and happy, then forgetting yourself and loving others is the key. If you want to love others and develop spiritually God will assist you.

To love ourselves we must know ourselves. A person who identify herself with her appearance will take care of her appearance. A person who think she is only her body will take care of its needs when she loves herself, but will she be happy? Others identify with their thoughts or emotions. What we identify ourselves with determines how we live our life and how happy we are. A spiritual person will love her spiritual qualities and make sure they blossom. It also makes a difference to think of oneself as a daughter or son of God because then you are more capable of receiving love from Him. You get thankful for Gods love and are then happy to share that love to others.

Curious about ayahuasca?

https://medium.com/s/story/biting-the-bucket-with-ayahuasca-2940c5da3248

Hvordan kan vi diskutere Islam uten at diskusjoner blir stygge og må avsluttes?

Jeg regner ikke med at vi kan sette noen klar skille. Vi kan ikke annet enn å bruke skjønn. Det må de som uttrykker seg vite også. Derfor bør de passe ekstra på hvordan de ordlegger seg så de ikke feilaktig oppfattes som rasistiske. Når de som ikke har vært forsiktige når de ytret seg om sensitive emner klager over å ha blitt kalt rasistisk, fremfor å tenke at de vil være mer saklige ved neste forsøk, fortjener de ikke oppmerksomhet. De bør skylde seg selv for ikke å ikke ha vist nok respekt for de som kan bli fornærmet. Det er vanskelig for noen som er dypt religiøse å ikke ta islamkritikk personlig hvis kritikken er grov, lite konstruktiv og lite forståelsesfull. Dette bør være i bakhodet når man ytrer seg kritisk om andres religion. Viser man ikke respekt når man ytrer seg fortjener man heller ikke at noen skal ha respekt nok for deres kommentar til at den får stå.

Jeg tenker at et skille går mellom konstruktiv kritikk og skittkasting, samt usaklig kontra usaklig. Ikke at man nødvendigvis er rasist fordi man kun bedriver skittkasting, men om man vil unngå å bli stemplet som rasist har man i hvert fall noen grenser å forholde seg til om man vil holde seg på den trygge siden. De som ikke klarer å holde seg innenfor rammene kan lett ansees som hatefulle siden de ikke klarer å beherske seg.

Noen islamkritiske ser ut til å glemme å skille mellom islam som religion fra politikk og kultur i land hvor flertallet av troende er muslimer. De har kanskje kun lest om det verste de kan finne om islam: Om ekstreme imamer i muslimske sekter etc. Kvinneundertrykking, æresdrap osv. har med kultur å gjøre, ikke religionen. Det blir ikke presist å kalle noe muslimsk kultur heller, siden den ikke er ensartet. I diskusjoner om islam eller muslimer må man presisere, ellers blir det feil. Å påstå at islam er kvinneundertrykkende er like upresist som å påstå at kristendom er materialistisk bare fordi mange i Norge er materialistiske.

Du er ikke en rasist om du er imot omskjæring eller andre enkeltsaker. V bør holde oss til nettopp slike enkeltsaker når vi diskuterer, for å unngå å urettmessig skyldspålegge og dra inn i debatten en hel religion eller folkegruppe (de religiøse).

Når debatten foregår skriftlig er det viktig å ordlegge seg presist, for å unngå i den grad man kan å bli oppfattet som nedlatende, sint etc.

Tilleggskommentar fra en venn av meg: Man må kunne skille mellom politisk ekstremistisk Islam, og muslimer for hvem Islam kun er et livssyn basert på en etisk og moralsk essens.

Fundamentalismen har jøder, kristne og muslimer til felles. Og den er like grotesk om man leser alle vers og kapitler bokstavelig. Men man kan ikke fordømme og generalisere over alle jøder, kristne og muslimer fordi om det finnes en ekstremistisk fundamentalisme som noen politiske miljø bruker som del av en politisk imperialistisk agenda.  

En kommentar om tro jeg la ut i agnostikergruppa på facebook.

Det går sikkert an å mene at guder og demoner også "bare er psykologi". Hverdagsbevisstheten kan jo utvides til høyere bevissthet. Mange har hatt ut av kroppen - og nær døden opplevelser hvor de har erfart at de tenker uten å være avhengig av hjernen og beveger seg uten den fysiske kroppen. Noen erfarer en (spirituell) verden hinsides denne. Om det finnes en Gud kan selvsagt diskuteres, men ingen vet hva Gud egentlig er, akkurat som ingen kjenner menneskets og andre skapningers innerste vesen. En felles forståelse av hva Gud er bør være på plass før vi diskuterer det og egentlig også at alle som deltar i diskusjonen har søkt å lære Gud å kjenne. Buddhister sier ikke de tror på Gud, men de tror jo på høyere bevissthet, muligheten til å bli befridd fra det lavere og bli opplyst. Å finne en felles forståelse av hva Gud er for alle mennesker, uansett bakgrunn, er en stor utfordring. Å prøve å forstå Gud kun ved hjelp av de vestlige religionene er ikke nok.


Lederne for disse kirkesamfunn (tenker her på kristendom, islam og jødedom) har berøvet medlemmene det viktigste Gud hadde å formidle til menneskene, nemlig at de har alle Guds egenskaper inni seg, at de ikke trenger prester for å finne sannheten fordi de har tilgang til visdomskilden inni seg, de trenger ikke å bekjenne sine synder til presten og be om tilgivelse av han fordi de kan be Gud om tilgivelse selv, de trenger ikke be om menneskers respekt, nåde og oppreisning fordi Gud kan gi dem hva enn de trenger. Gud vil at alle skal være uavhengig av andre (inkludert prester) og fokusere på å elske. Så lenge kirkene klarer å holde folk avhengige av seg kan ikke mennesker elske. Kirkene har altså gjort det motsatte av hva Gud i utgangspunktet ønsket for menneskene. Å elske innebærer en frihet fra alt. Det å elske, elske det gode, det sanne, det rettferdige, det vise, det modige, det omsorgfulle osv. snakkes det lite om i disse kirkesamfunn. Mennesker tiltrekkes ikke lenger fordi kirkene er nærmest blottet for essensen av Guds åpenbaring. Buddhistene og Bahaiene derimot oppfordres til å meditere, kontemplere, til å finne sannheten selv. Naturreligioner vil jeg også nevne. Der medlemmer forsøker å få kontakt med hjelpende ånder, bruker plantemedisin for å fremme kontakten med kilden / Gud osv. Alle religioner har til felles at essensen er kjærlighet og oppfordringen til å lære å elske. Det vanskeligste og mest fantastiske som er. Alt og alle som forsøker å distrahere mennesker fra å fokusere på dette er av det onde, kirke eller ei.

No, you don't lose God by making sins, but if you think God rejects you you will feel lost.

When one has sinned the sin becomes a wall between him and God. It is very important then to talk to God about it, ask for forgiveness and a way to make things better, knowing he listens through any wall. I think people can forget about God if they sin and think the sin is unforgivable. But who are they to judge? How you handle sin is a test on how much you love God and believe in His love. Also how you respond to other people who sin by hurting you. Do you forgive? If you don't you may not think God will forgive your sins either, because people have a tendency to project their own concepts on others. Even on God who is more loving than we can ever fathom.