Likeverd og en beskjeden holdning til livet.

En dame anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det og tenkte at hun så edelt kjempet for en fremmed som om til og med en fremmed var verdt å bry seg så meget om. For jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord. Rett etterpå skjønte jeg inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Og jeg så da sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok,gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.

Å bli satt inn i andre for å forstå

Gud er så fantastisk. Han setter meg rett og slett inn i andre mennesker og delpersonligheter så jeg kan oppleve sider jeg selv ikke har utviklet ennå eller forstå andre fra innsida, alt ettersom hva jeg i forkant har lurt på.

I det siste (og flere ganger tidligere) har jeg tenkt på at jeg nok er særdeles lite beskjeden av natur og har lurt på hvordan være from og beskjeden som jeg kan se andre jeg beundrer er. I natt gjorde Gud det igjen; jeg fikk være inni en mann ,en gammel vis mann som var så beskjeden. Å, det var herlig og interessant fordi det var langt fra hvordan jeg er.:) Da fikk jeg merke holdningen hans, og det er jo det viktige. Når jeg har blitt satt inn i denne e'n gang er det lettere å finne tilbake til den, og da som i meg selv. Jeg vil fortelle dette fordi jeg er simpelten henrykt over måten Gud lar meg forstå på, fordi dette er en så effektiv metode. Bekjedenhet påvirker mye i,o.m. at det er en holdning. Og dette er bare en av flere dyder man kan settes inn i. Og som jeg ser det henger dydene sammen som perler på en snor, og beskjedenhet har liksom enkelhet og løsrivelse ved sin side.Og dens motsetning er grådighet.

Det var så interessant å oppleve denne holdning av beskjedenhet for meg som er så storkrevende i min perfeksjonisme og idealisme. Beskjedenhet kan såvisst oppveie for en ubalanse her,tror jeg.

Forfengelighet

Forfengelig er alle de som ønsker ære for sin egen del,
enten det er for sin skjønnhet, visdom, prestasjoner eller sin godhet.
Så lenge man ønsker denne ære, denne bekreftelse på eget verd og betydning
i egne og andres øyne vil man ikke kunne vise riktig storhet i form av utrolige prestasjoner, treffende visdomsord, gudommelig skjønnhet og ynde og kjærlig omsorg.
Fordi denne storhet kommer takket være Gud, og all ære har sin rette plass der.

Man må ikke innbilde seg at man selv, lille menneske, kan gi andre innsikt. Det eneste man kan håpe på er at man sier noe andre kan kjenne igjen fra eget sjels dyp.
Det viktige er ikke ens prestasjoner, ord, men det å bidra til at andre åpner opp for sin egen visdoms- og kjærlighetskilde. Og dette er så vanskelig en oppgave at man kan bli ydmyk bare ved tanken på å skulle få det til, og man innser at man virkelig er bitteliten. En litenhet som gjør at det blir lettere å glemme seg selv fullstendig og faktisk på den måten gi andre trygghet til å åpne seg i.o.m. at en selv ikke virker truende lenger.

Vil du markere deg eller merke andre?
Hvorfor markerer du deg? Fordi du ikke blir sett ellers?
Når føler du at du blir mest sett?
Er det ikke når du ikke ser deg selv men er oppmerksom på en annen,
i total selvforglemmelse?
Når du ser andre for deres skyld og vil gi av ditt hjerte?
Er ikke den største den som har kjærlighet?

Å peke, preke og forarge

Noen definerer dobbeltmoral som å preke noe og ikke leve etter det selv. Jeg mener man må kunne ha idealer å strekke seg etter, o'g snakke om, uten å alltid klare å leve etter dem. Det er det å forvente, og bli forarget, når andre ikke klarer å leve opp til det vi selv ønsker å leve opp til men ikke klarer ennå som blir å peke feil veg, ihvertfall om vi blir stående slik.

Om man diskuterer med hverandre i respekt og toleranse er det ingen grunn til at noen blir fornærmet. Men om det er konkurranseinstinktet som er aktivt vil man prøve å hevde seg og dermed kunne forarge andre som diskuterer med samme bedrevitende holdning. Det er mange med stor kunnskap og meget erkjennelse som blir åndelige snobber, nedlatende mot de som ikke kan slå i bordet med samme tyngde og formulere seg like godt. Da er man i ubalanse; for lite empatisk. Og da kan diskusjoner blir mindre hyggelige og givende. Kunnskap alene er jo bare som et slør. Uten empati med den som skal motta kunnskapen når ikke kunnskapen inn i den andre, pog det å gi fra seg kunnskapen var i bunn og grunn helt unødvendig. Rett motiv for ens handling er avgjørende for resultatet,m.a.o.

Projeksjoner er lett å falle i og er som et slør foran det andre mennesket så man ikke kan være empatisk om man ikke gjennomskuer det. Vi blir bedt om å ikke peke utenfor oss før vi lever etter egne idealer vi kritiserer andre for å svikte i å etterleve for ikke å være dobbeltmoralistisk. Jeg tenker at vi må få se det vi har inni oss på utsiden før vi kan bringe det frem fra oss selv. Så denne pekingen på andre mennesker er umodent, ja, men nødvendig. Vi må ikke nødvendigvis gi åpent uttrykk for skuffelse, men bli bevisst manglene så vi kan søke det vi trenger å finne til uttrykk i oss selv.

Vi må altså erfare barmhjertighet fra andre for at denne skal bli funnet og gjort tilgjengelig i oss når vi selv møter lidelse hos andre. Vi må høre sannheten slik at denne bekrefter vår egen, vi må se at noen står med verdighet og integritet så vi selv kan gjøre det osv.

Så når noen klager på en annens svakhet er det en klage, en bønn, om at styrken skal komme frem i en selv. Så kritikken er virkelig ikke noe å ta personlig.

Det man ikke vedkjenner seg oppfatter man som utenfor som noe som vender mot en.

Er det ikke så? Det man ikke tør uttrykke kommer trykkende mot en fra utsiden. Vender seg mot en. Jeg har innbildt meg at den jeg bærer et ubevisst sinne mot er sint på meg. Men det var bare min egen energi jeg kjente komme mot seg og altså burde vedkjent meg.

Da jeg ikke vedkjente meg å føle sinne overfor en person opplevde jeg at den jeg var sint på næret negative følelser overfor neg, selv om dette ikke var reelt og ikke kunne spores i form av sinte ansikt, høres i nedlatende ord etc. Jeg syntes t.o.m. det var rart at vedkommende smilte til meg og tolket det som falskhet! Jeg hadde benektet sinne fordi jg ikke har tørt å vise at jeg hadde evnen til å føle negative følelser. Min galskap var det.

En som benekter at han er annet enn god vil møte "det onde" utenfor seg. Han vil altså oppfatte det som vender mot han selv som ondskap. Han vil komme til å se det speilvendte av seg selv: F.eks om han behandler en som luft og undertrykker sinne vil han oppleve at den andre blir nærgående og sint og oppleve seg selv som luft i møte med det.

Det man ikke vil ta innover seg er som åpne hull som fylles om man vil eller ikke! Og det en ikke selv har overbærenhet med vil trenge seg på gang på gang for at en skal bli kjent med det, helt til man kan bære over med det.

Det må også være omvendt. Det man ikke tør ta innover seg av ytre realiteter vil man føle som innvendig. For eksempel valgte jeg i mange år å oppfatte meg selv som en gris fordi jeg syntes det ble for vanskelig å forholde meg til at noen andre var det. Om jeg selv var som en gris kunne jeg liksom gjøre noe med det, siden det er lettere å forandre seg selv enn andre.

Fra å ville ha der man fyller opp en tomhet som aldri blir fylt, til å ville gi for å fylle andre og dermed bli fylt.

Jeg har noen ganger grått for andre sjeler. Igår da jeg kontaktet Gud/engler og sa at jeg følte meg verdiløs og ville være til virkelig nytte om jeg skulle være her på jorda begynte jeg å gråte uten at det kom av egne tanker/selvmedlidenhet. Det skjedde slik at jeg gikk gjennom egne følelser først og så bare kom jeg videre til andre sjelers følelser.

Jeg så og følte den ene sjelen etter den andre og gråt deres traumer ut. Flere kvinner jeg ikke fikk vite årsaken til traumet til selv om jeg spurte om den, jeg fikk bare tilgang til å gråte ut deres smerte. Men e'n person fikk jeg se årsaken hos. Han var en gutt på omkring 12 som jeg fikk se i lyset ved hjertet mitt. Han hadde mista hesten sin på tragisk vis og tok det veldig tungt og var veldig oppskaket pga det.

Disse sjelene var totalt fremmede for meg. Og jeg har ikke mista noen hest selv. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, så det kan ikke ha vært min symbolverden.

Er dette en måte å tjene Gud på også? Tror jeg såvidt har lest om nonner/helgener som har gjort dette, men slikt hører jeg aldri noe om, og jeg vet ikke om det regnes som overtro. Jeg får undersøke om jeg kan finne noe info om det.

Det fant jeg ikke, men jeg kan få en samtale med en nonne på klosteret på Majorstua.

Jeg har liksom så lite personlig ubevisst å rense bort og ser ikke poenget med å være her på jorda mer. Er her ikke for min egen skyld mer, kun fordi jeg er mor og ennå ikke død. Men bare det holder ikke heller, selv om det selvsagt ikke er bare bare. Noe mer må til. (Og det er grunnen til at noen kan velge å ta sitt eget liv selv om de har barn,tror jeg.)Fint om jeg da kan være til nytte for andre. Det er ikke annet som gjenstår. Alle på sitt vis etter sitt kall,ja?:) Nå begynner endelig målet å komme i form; å være til for andre og sette andre før seg selv. Det er så annerledes når det er en realitet og ikke bare en forestilling i et mål. Å leve for andre,ikke for seg selv. Hm.

Det jeg får i verden er som en vind. Den kommer og går. Det er ikke noe verdt å feste seg ved. Mennesker kommer inn i livet mitt og ut igjen, slik menneskesjeler kommer innom den fysiske verden for så å forsvinne igjen. Jeg har parallellt nå med dette indre arbeidet for andre meldt meg som frivillig i en organisasjon med mange lidende mennesker. Og dette har vekket en sterk medfølelse og ønske om å hjelpe.

Før var jeg så opptatt av egne greier fordi jeg begjærte noe, mens nå er jeg åpen for andre fullstendig. Jeg har skjønt at å ønske oppmerksomhet, å bli tatt på alvor, bli respektert, få kjærlighet,- alt dette er jag etter vind. Og når jaget stanser, hva da? Jo jeg åpner opp øynene for noe langt viktigere enn det å få selv, for å få bekreftelse på meg selv som viktig person. Man er meget mer seg selv om man er til for andre. Det er dessuten kun da jeg er viktig. Ikke ellers. Nå vil jeg gjøre noe for andre. Eneste som hindrer meg her og der er min egen utilstrekkelighet, men det kan jeg gjøre noe med.

Ønsket om å bli tatt på alvor og bli sett.

Alle hevder seg på forskjellige vis, bare for å bli tatt på alvor. Tenkte det da jeg hørte en dame snakke med høy stemme på bussen idag, - unødvendig høyt så alle kunne høre at hun skulle være med og sette opp et skuespill. Anstrengt selvhevdelse, som all selvhevdelse er, tror jeg bunner i mangel på anerkjennelse. Dette er noe vi alle gjør. Vi prøver å bevise vår verdi for andre fordi vi ikke har blitt trodd på at vi er verdt å elskes som vi er når vi som barn bare var oss selv - tydeliggjort ved mangel på anerkjennelse fra omgivelsene.

Vi er der fremme og ute i verden for å bevise. Om vi trekker oss tilbake kan vi kjenne, være og vite. Det er jo ikke der ute vi kan kjenne på andre mennesker, men inni oss. De som er ute av seg blir plukket opp, så de kan bli bevisst seg selv og innhente seg selv igjen. Husker jeg en tid var helt ute av meg, eller jeg kan kalle det at jeg var fra meg. Husker jeg registrerte at folk merket det og tok ansvar der jeg naturlig skulle tatt ansvar for meg selv. De merket at jeg ikke var istand til det før jeg viste det ved å glemme ting, gå rett ut i trafikken etc. Når jeg ikke så meg selv gjorde andre det. Vi tar vare på hverandre, det er helt klart. Det er naturlig fordi vi er som e'n organisme. men vi har bare lett for å glemme det.