Fri vilje

Har vi fri vilje? Jeg tror vi for det meste har en bundet vilje, men vi kan forsøke å gjøre den fri fra automatikk, instinkter, vårt lavere selv og ytre press. Når jeg sitter med en haug med valgmuligheter får jeg litt hetta. Det oppstår angst av all denne frihet til selv å velge. Jeg kjenner jo ikke konsekvensene. Jeg finner derfor frihet i å la Gud velge for meg fordi Gud vet best og ønsker at jeg blir fri. Men det er ikke alltid min vilje er så fri at jeg vil velge å finne ut hva Gud ville valgt. Når jeg føler kjærlighet er viljen fri og det er lettere å velge riktig. Å velge fritt er noe annet enn fri vilje.

Det lavere selv kan ikke bli borte.

Jeg ble klar over idag
at mine reaksjoner er instinktive når jeg hører skremmende lyder. Dyret i
meg reagerer øyeblikkelig, og før jeg kan kontrollere det, med frykt.
Jeg har hatt et håp om å ikke bli redd mer ,men det er faktisk en
umulighet og det er greit, for frykten oppstår idet min egen eller
andres liv står i fare. Selv må jeg tolke situasjonen for å finne ut
hvordan jeg best skal håndtere situasjonen og handle deretter. Jeg har
alltid et valg når det gjelder handlingen min, men aldri et valg når det
gjelder hvilken reaksjon eller følelse jeg får.

Frykt ligger under enhvert sinneutbrudd. Å bli sint er noe man velger etter å ha
analysert situasjonen.

Jeg iakttar begjær som oppstår; kan bli utrolig overrasket over at tanken om kunne å ta ting som står ubevoktet dukker opp. Sjalusi er også noe merkverdig jeg ser liksom under meg. Disse ting kan vi ikke fjerne eller få slutt på. Vi kan bare forholde oss hevet over de og ikke la oss forføre. Jeg bruker ordet forføre ser jeg og da tenker jeg at kristne tenker jo at disse ting er satan. Det er liksom som satans hender disse lavere egenskaper, som strekker seg opp til hodet vårt og prøver å lure oss til å synde. Friste oss til et sinneutbrudd, et sjalusidrama, tyveri osv.

Gjør mot andre det du ønsker andre skal gjøre mot deg.

Dette lærte vi på barneskolen som en morallære så vi oppførte oss rettsindig. Men det er en høyere sannhet og betydning i dette utsagnet.Og det er denne: det du gjør mot andre vil komme til å skje med deg og det du ønsker for andre vil også skje deg. Ikke bare får du det gode du ønsker for andre, du får mangedoblet dette. Slik er det med uselvisk kjærlighet.

Om du ønsker noe for deg selv og straks tenker på andre og vil at dette skal skje dem fordi du bryr deg om dem vil dette skje dem o'g deg selv. Når du først begynner å gi uselvisk vil du få så mye tilbake uten at du har ventet det at du lett gir videre og snart vil komme til å leve i overflod.

Slik er også Guds kjærlighet. Han ønsker kjærlighet for oss og får kjærlighet tilbake fra, ja hvor mange? Når vi ønsker noe; et svar eller å hjelpe noen får vi det om vi bare har tro på at det kan komme til oss og er åpen for at under kan ske og at alt er tilgjengelig for oss. Det er bare vi selv som lukker muligheten borte med tanke på gamle erfaringer og antakelsen derav om at fremtiden vil være like begrenset. Men her i nuet er absolutt alt mulig. Fordi Gud er her hos deg akkurat nå og i ethvert nå og kan gi deg av hvilke som helst av sine edle egenskaper om du sier du trenger det og ber om det i ønske om å være til nytte for andre. Om du vil bli lik Han som du ser opp til og elsker vil du bli det: edel.

Under huden.

Sønnen min (4 år)sa idag at han gråt så mye idag fordi han hadde så mye vann inni seg. Det er derfor det kommer tårer, sa han. Har du også masse vann inni deg? Jeg svarte: ikke nå ,men jeg hadde mye før. Kjenner du vannet under huden? spurte jeg "Ja" var svaret.

Det er nemlig under huden jeg også har kjent det strømme i større eller mindre strømmer. Jeg sa det til en rosenterapeut den gangen jeg kjente mye av det og var i stor sorg. Hun sa det kanskje var tårer som ville ut. Et fantastisk utsagn, eller hva?

Det sies at man prøver å komme innunder huden på et menneske, og hvorfor det? For å bli kjent med dem ved å kjenne på de følelsene som rører seg under huden på dem, eller hva?

Tomhet og livslyst

Fikk så lyst til å si noe om tomhetsfølelsen jeg nå. Jeg tror, enten man er "død" eller levende at det er en tilstand av lukkethet. Man har kanskje mistet håp og tro om det gode og lukket seg,-sunket ned idet en mistet piffen og gjemt seg i sin store tomhets hule. Den store tomheten gir een illusjon av frihet, men egentlig er det et fengsel fordi man intet kan gjøre der for å komme videre.

Jeg har hatt en slags opplevelse av døden og da endte jeg opp i dette store mørket. Jeg lukket meg selv ute fra lyset jeg så i oven fordi jeg ikke trodde jeg var verdt å leve i lyset og kjærligheten i himmelen. Dette fordi jeg der og da innså at det var et sted av perfeksjon, og da passet ikke jeg inn, tenkte jeg. Kanskje dette lyset i himmelen er del av menneskers livslyst? Se på ordet: liv og lyst. Tomhet er jo å føle en slags død, en stillstand. Mange tror de ender opp der i det sorte intet når de dør. Kan det skyldes deres manglende livslyst? Er det derfor (himla;) viktig å finne meningen med livet slik at man ikke nekter seg å komme opp til himmelens lys og leve denne mening ut? Er døden kun en følelse? En sinnstilstand?

Jeg tror himmelen er åpen for alle. Det er oss det står på; er vi selv villige til å gå dit? Om man selv tror man ikke er perfekt nok,- ikke har utviklet seg nok til å leve under slike omstendigheter vil man kunne holde seg unna og måtte bli hentet opp av engler som vet bedre. Det som mennesker lett kan glemme er at de mangler man har ikke blir sett der, så man fremstår faktisk som perfekt. Himmelen er en verden av perfeksjon så noe annet ville vært umulig. Det imperfekte utelates, men det kan ikke være et menneske i seg selv.

Man kan se for seg at man har fått tildelt tyve tønner når man ble født. Disse skal man fylle opp hos Gud i løpet av livet. Dette er egenskaper som toleranse, ydmykhet, kjærlighet, rettferdighet, sannferdighet osv. De man ikke har fått fylt opp i løpet av livet blir stående igjen tomme på jorden. Resten er levende vann som flyter godt inn i himmelen.

And the saints came marching in

Veldig mange vestlige kritiserer gamletestamentets tids mennesker for å være primitive med sin "øye for øye, tann for tann"-tolkning av hva rettferdighet er. Noen sier til og med at muslimsk kultur er på det nivået. Men dette mønsteret sitter fortsatt i mange mennesker overalt i verden. Handlingsmønsteret sitter der i påvente av en endring i tankemønsteret.

Man forsvarer seg ved å angripe motstanderen. Men det kan jo ikke kalles forsvar!
Dette sees også i USA's måte å takle konflikter i verden på.

Det sies fornuftig nok at god kommunikasjon er det som forebygger konflikter og opprettholder gode forhold, men hvordan denne kommunikasjonen utarter seg er det ikke mange eksempler på. Jeg har dog funnet noe særdeles bra i denne forbindelse. Nemlig av forfatteren Marshall B. Rosenberg: Ikkevoldskommunikasjon : "giraffspråk" - et språk for livet. Det er den mest banebrytende av alle bøker om emnet. Det er en helt annen måte å kommunisere på enn det mange har blitt opplært til. Den anbefales på det varmeste. Han er å finne på youtube også, men det er ikke tilfredstillende å bare se der. Boka finnes på biblioteket.

Jeg har sett det på meg selv. Når noen er ufin eller urettferdig mot en annen eller meg selv har jeg tatt igjen mot angriperen istedenfor å forsvare den som blir angrepet. Jeg kunne istedet stått ved den angrepnes side og løst problemet med å si til angriper: "hva er problemet ditt"? eller:"det stemmer ikke, du skal få høre hva jeg tror misforståelden ligger i" etc.

Mitt forsvar har vært å dytte den andre bort med psykisk kraft i form av ord.
Ser vi ikke dette overalt? Det er ingen konfliktløsning som skjer fordi det blir intet møte, av mangel på tillit. En tillit det virkelig ikke er noen grunn til å ikke ha siden vi mennesker er særdeles like når det kommer til behov.

Man angriper som forsvarsstrategi. Hvor lenge skal vi fortsette slik? Det er en ingen løsning på konflikten, det er en bortskyvning av den.

Så hva er alternativet? Kanskje bedre å bruke hjernen på å finne ut det enn å finne ut nye gode argumenter MOT den andre.

Vi skulle ikke ha motstandere for vi er alle ute etter sannheten, rettferdigheten, kjærligheten, freden og gleden. Det er tillit til andre som mangler, ikke andres klokskap, skepsis, logikk, empati, lytteevne etc. De evnene er der om de bare lokkes frem. Man må bare begynne å vise tilllit for at det skal skje.

Jeg tror nøkkelen er likeverd. Om vi virkelig ikke ser ned eller opp på noen men vet at alle er like mye verdt at livet renner i dem, og å kjempe for livet til, vil man kunne løse en konflikt. Før likeverd er der intet fullgodt møte som muliggjør det.

Likeverd og en beskjeden holdning til livet.

En dame anstrengte seg tydelig for å forhindre at jeg skulle tenke på selvmord idag. Jeg så på henne og stusset da hun gjorde det og tenkte at hun så edelt kjempet for en fremmed som om til og med en fremmed var verdt å bry seg så meget om. For jeg tok det ikke personlig siden jeg ikke hadde noe reelt ønske om å ta selvmord. Rett etterpå skjønte jeg inn til margen at vi mennesker er på prikken like mye verdt. Og jeg så da sammenhengen mellom det og Bahai-idealet: menneskehetens enhet.

I natt drømte jeg dette: Gud satte meg inn i en klok,gammel mann med skjegg slik at jeg fikk erfare hans beskjedne holdning til alt i livet. Det var en holdning svært ulik min, som er streng og krevende på grunn av perfeksjonisme. Med hvilken letthet han forholdt seg til alle ting! Han trengte så lite og det var ingen hast. Alderdom har noe fint, og det er denne roen jeg tror en del opplever. Mellom dem og døden er livets veg, og det og paradiset er ett.

Jeg føler ikke noe begjær etter å leve. Ikke begjær etter noen opplevelser. Men jeg er ikke som den mannen som har en holdning motsatt av grådighet likevel. Derfor tror jeg det er mulig jeg narrer meg selv,og egentlig har livslyst, men bare mangler mening i livet. Mening som kjærlighet inngir det med.

Når jeg tenker på å dø fra denne jorda tenker jeg at jeg vil komme til å savne det å sanse det fysiske. Jeg opplever ikke den fysiske verden som i overkant ekkel mer. Ikke som stinkende, skitten og smertelig. Nå er den god å sanse. Jeg vil ta på alt. Før ville jeg tenkt det var meningsløst, men nå er det noe jeg vil gjøre for å erfare det som er unikt ved å være her på jorda. Jeg er jo antakeligvis her bare en gang.