Jeg var kjempetrøtt forrige natt men ble likevel inspirert og måtte derfor slå på mobiltelefonlyset og skrive, igjen og igjen, følgende:
Alle syndene (sinne, stolthet, misunnelse, hovmod, dovenskap, sjalusi, grådighet og gjerrighet) er ikke bare forbundet som perler på en snor, et kjede for seg selv adskilt fra dydene, slik dydene ( toleranse, kjærlighet, rettferdighet osv.) også er for seg selv. De er også i sitt innhold forenet ved at enhver synd er å finne i alle de andre syndene.
Forfengelighet regner ikke blant syndene, men jeg vil si forfengelighet er å finne i enhver av syndene og kan sies å være grunnen til alle sammen. Å ville bli beundret/sett opp til av andre istedenfor å se de likeverdig og tjene de, altså.
Forfengelighet har en underliggende uro, mens kjærligheten har fred. Uroen settes i gang av en tro på at noe ikke er i orden, ikke er bra nok etc. Kjærligheten er motsatt, alt er mer enn bra nok og derfor velsignes det med kjærlighet. Dessuten har kun den som er villig til å åpne seg og ta imot kjærlighet mulighet til å forandre seg til det bedre ved først å fri seg fra det mindre gode i den samme åpenheten, i møte med kjærligheten. En utveksling skjer og det skapes likevekt i individet.
Å ta ting personlig og bli fornærmet skjer ved å identifisere seg med andres uttrykk istedenfor å adressere det til den uttrykket kommer fra. Dette skjer lett når personen er selvopptatt.
Jeg har gått gjennom en krise fordi jeg ville ikke jobbe av plikt pga. frykt men fordi jeg faktisk ville det selv. Nå skjønner jeg at min vilje er det neste å kvitte seg med i denne sammenheng (også). Når jeg vil tjene andre blir det ikke tjeneste, det blir plikt jeg gjør villig. Tjeneste er å være tilstede for mennesker og gi de det de trenger. Ikke fordi jeg mener de fortjener det men fordi jeg føler dypt at de fortjener det. Jeg vil altså at min tjeneste skal være ektefølt og uselvisk. Uselvisk kan den bare bli om jeg fjerner min vilje (og påfølgende selvbevissthet) i det selv om denne viljen er på lag med Guds. Viljen min er i vegen fordi den tilhører ikke noe evig og rent. Den kan bare etterligne Guds vilje, den kan langt fra erstatte. Det er Guds vilje jeg må erkjenne når jeg tjener, ikke hva jeg i tankene tror er det beste.
Et problem med å tjene av kjærlighet dukker først opp i møte med min egen kropp. Der er det en konflikt. Jeg tjener ikke den med kjærlighet. Jeg bestemmer over den med min vilje. Herre Gud jeg trenger hjelp. Saken er at en slik holdning har jeg i forhold til alt. Jeg vil bestemme. Jeg, jeg, jeg.
I dag, i bønnestunden på jobben, ble det listet opp hvilke egenskaper mennesker som ikke kommer til himmelen har. En av dem var selvhevdelse. Gjett om jeg har noe å luke bort! Et stort arbeid ligger fremfor meg. Håper jeg rekker å gjøre det meste før jeg dør herfra. Min vilje og selvhevdelse går hånd i hånd som to trassige tvillinger.
Jeg har lurt på hva folk legger i ordet ego mange ganger. Enkelt kan jeg si det er det samme som min vilje. Min egentlige vilje ifølge min sanne identitet er Guds vilje. Den er utvungen, spontan og naturlig. Jeg merket dette tydelig for et par netter siden da jeg gråt i fortvilelse over min sønns problemer fordi jeg ville løse de. Da betraktet jeg følelsene fra oven og tenkte at det er Gud som bryr seg om sønnen min via meg. Jeg gikk inn til han og vi snakket om problemet hans. Etter en stund var knuten løst og jeg kunne legge meg med fred i sinnet.
Til sist vil jeg si at jeg fortsatt innimellom lurer på om lidelse bringer frukter i himmelen. Om jeg kan være fornøyd og takknemlig overfor Gud for at jeg må lide. Om jeg kan være trygg på at det ikke er feil, må endres og at det er min skyld. Da Jesus for noen dager siden la hånden på meg og viste meg ære var det nettopp fordi jeg gjennomgikk lidelse på jorda. Jeg forsto da at man får mangedobbelt igjen for det man lider. I lidelsen fornedres man. Som belønning opphøyes man. Mine tanker om det er at for at opphøyelsen ikke skal gå til hodet (stolthet) på en er fornedrelse og påfølgende ydmykhet viktig å lære på jorda. . Heldigvis mottok jeg Jesu ære på sistnevnte måte, men det er jo fordi jeg har blitt fornedret av Ham. Man må få sin jord pløyd før noe kan såes, ikke sant?
